Home » Rock » Currently Reading:

Drunk On Crutches – People. Places. Things.

mars 23, 2010 Rock 6 Comments

Hva er nå dette?

Har vi plutselig nok en kandidat til årets plate? Og det før mars er omme? Og fra en totalt ukjent nykommer? Rett inn fra sidelinjen? Uten platekontrakt?
Det kan virke slik…

Drunk On Crutches er i hovedsak Jennifer (Jen) Wittenberg og Andrew Alkel. Jen flyttet til Los Angeles for å jobbe som tekniker i et platestudio, og der jobbet allerede Alkel. Innimellom jobbingen med andre artister (Foo Fighters, Queens Of The Stone Age, Weezer, Jack Johnson) så har de laget sin egen plate, med hjelp fra en rekke gjester, blant annet Curt Bisquera (Whiskeytown, Tom Petty,) og Rami Jaffee (Wallflowers, Foo Fighters).

Jen Wittenberg er vokalist og skriver nesten alle låtene. Andrew Alkel leverer de heftige gitarriffene og den nesten perverst gode gitarlyden. Han har også bidratt med låtskriving på to av låtene.

Den raspende gitarlyden som går igjen på hele plata kompletteres av Jen Wittenbergs stemme og tilstedeværelse.

Det kan minne litt om gamle demoer av Lone Justice, før de ble polert av plateselskapene – og kanskje litt som Sheryl Crow, bare med mye bedre låter. Etter min mening synger jo også Jen mye mye bedre enn frk. Crow, så sammenligningen er kanskje urettferdig for hennes del.
Hvis det finnes et grann av rettferdighet i verden så blir disse gigantiske.

Tittelen på plata er ganske så betegnende for hvordan Jen skriver. Hun skriver om mennesker. Hun skriver om steder. Hun skriver om ting. Betraktninger om sitt eget og andres liv.

«Tupelo» sparker igang moroa, og den rivende gitarintroen som etterhvert overdøves av utmerket vokal sier:

«They say the streets of Tupelo always seem so empty»

Neste låt, «Using Me Up» er en av de beste låtene jeg har hørt på lenge lenge lenge.
Dette er skikkelig saftig gitarrock, og en steikende bra tekst.

«Everyone is telling me
to pack it up and leave,
they say the city is using me,
….
it’s using me up.»

«Waitin’ On You» har en gitarhook som bare lirker seg inn i hjernebarken og legger seg godt til rette der – slik at alt annet blir litt kjedelig i forhold.

Foto: Jessica Holmes

Foto: Jessica Holmes

 

I «One Night Stand» beskriver Jen både bakgrunn, handling og etterspill til en typisk One Night Stand, der alle og enhver som har hatt noen slike kan kjenne seg igjen.

«This one nigt stand is full of promises I don’t plan to keep,
for more than just one night.»

Den fantastiske balladen «Oh Well» blir avløst av låten Apt.16, som de fleste rockeband i denne sjangeren ville blødd for å ha skrevet selv. Deilig gitar og fantastisk vokal.

«The radio never plays,
the songs that make you feel like,
everything will be okay»

Caroline (Go Back To Bed) er nok et høydepunkt, før de sparker igang Neil Youngs «L.A.», den eneste coverlåten på plata. Den bryter litt med resten av soundet, men passer likevel inn på grunn av teksten og tilhørigheten bandet har til Los Angeles. Og hvorfor skrive en ny låt om LA når den beste allerede er laget? De klarer samtidig kunststykket å gjøre låten til sin egen, det er nok mye på grunn av vokalen til Jen. Hun har en egen evne til å legge tyngde bak vokalen sin, og gjøre det hele til sitt.

Tilbake i rockeøset så får vi «Drink Up Buttercup» og «We Like It». Og er det en bedre måte å si det på enn det?

«WE LIKE IT!
We like it!
WE LIKE IT JUST LIKE THIS!»

Når årsoppsummeringen for 2010 skal gjennomføres så blir jeg utrolig overrasket om ikke denne platen havner HØYT oppe på listen. Dette er bare så tøft!

Plata kjøper du på hjemmesiden til Drunk on Crutches. Og du gjør det NÅ!

www.drunkoncrutches.no

Lytt til «Using Me Up»

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

 

Related Posts with Thumbnails

Lik oss på Facebook, så unngår du å gå glipp av oppdateringer fra Dust of Daylight.

Og del gjerne dette med noen du føler fortjener det:

Stikkord: , , , , , , , ,


Currently there are "6 comments" on this Article:

  1. [...] Porters konsert på Madam Felle i Bergen. Og den 23. mars var det duket for anmeldelse av platen “People. Places. Things” fra Drunk On Crutches. Seinere ble denne også kåret til Årets Album her på [...]

  2. [...] best plater, Drunk On Crutches’ debutplate “People. Places. Things” ble tidlig omtalt her på bloggen. Men å levere på plate er en ting. Et band er ikke spesielt mye verdt i min bok hvis de ikke [...]

  3. [...] Et fantastisk band, som kom fra intet og ga ut en MEGET sterk kandidat til årets plate – omtalt her på bloggen. Hvis det er ETT band i verden som fortjener en GOD spot på Bergenfest, så er det Drunk On [...]

  4. [...] bedre og bedre – kjøpes på nett hos Drunk On Crutches. Musikkbloggens omtale fra i vår ligger her. Get the Flash Player to see the wordTube Media Player. var WT6_6 = { params : { wmode : [...]

  5. Rune sier:

    DET har du jaggu helt rett i, Bjørn!

    Weld slik de kunne blitt uten hypen fra en samlet musikkpresse, eller Lone Justice uten poleringsmaskinen til platebransjen

  6. Bjorn Lodvar sier:

    Hmm. Er dette slik vi alle håpet WELD sin debut skulle være?

Comment on this Article:







Finn oss på sosiale medier



Dust of Daylight på Facebook

Les arkivet fra No Deal Music

No Deal Music og Musikkbloggen er som kjent samlet under navnet Dust of Daylight. Arkivet til Musikkbloggen finner man her, men No Deal Music har et rikt arkiv det er verdt å lese seg gjennom. Klikk bildet over for å finne No Deal Musics arkiv.

Let i arkivet

  • 2015 (124)
  • 2014 (223)
  • 2013 (323)
  • 2012 (154)
  • 2011 (342)
  • 2010 (204)

The Monthly Iceberg




Vår gode venn Howard Iceberg presenterer hver måned bakgrunnen for en av sine låter.

Ønsker du omtale?


Send en mail til review@musikkbloggen.no

HVORDAN:
Link til en smakebit som er representativ for din musikk (Soundcloud, Bandcamp, YouTube), og link til digitale filer for nedlasting samt EPK om du ønsker omtale. Mailer med kun Spotify/Wimp/iTunes-linker blir ikke vurdert.

Please email us at the above adress, for review consideration.
Send us a link to a taste that's representative of your music. (Soundcloud/YouTube). Link us digital files for download and your EPK if you want to be featured.
Emails where the only available links are to Spotify or Wimp/Tidal/iTunes will not be considered.
 

Translate:

Møt forfatterne:

Rune Letrud

Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet.

Noenlunde fast plass på spillelista:
Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers...

Topp 3 på spillelista:
Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på ... Les hele profilen

Har du lest denne?

9. februar, 2012

Otis Gibbs – Harder Than Hammered Hell Otis Gibbs – Harder Than Hammered Hell

Otis Gibbs har blitt en favoritt her på bloggen, etter at jeg ble introdusert for mannen i forkant av Bergenfest 2011. Siden den gang har jeg karet til meg alle de gamle platene hans (takket være T-Bone og eBay), og fått se mannen live to ganger. Nå er oppfølgeren til «Joe Hill’s Ashes» fra 2010 ute digitalt, i forkant av den fysiske lanseringen i slutten av februar (USA) og starten av mai (UK).

Anbefalte artikler

Josh Rouse – The Embers of Time

GZ LP 3mm spine

Å høre på en ny skive av Josh Rouse er som å få et liten forsmak på sommeren som ligger der foran oss, varm og behagelig. Musikken til Rouse minner meg om en mild sommerbris. Den sitter godt i øret og jeg tror neppe det finnes mange som direkte misliker …

Son Volt – Honky Tonk

Son-Volt-Honky-Tonk

«Do Honky Tonk angels still walk this ground ?» spør Jay Farrar i låten «Seawall». Etter å ha levd med «Honky Tonk» på øret i en ukes tid, så er svaret et definitivt og rungende «JA!» Fra de to felene til Justin Branum og Gary Hunt tar oss inn i …

Asbjørn Ribe og De – 1400 Ski

Asbjørn Ribe 1400_SKI_cover

Asbjørn Ribe og De er klar med platen «1400 Ski», og godt hjulpet av produsent Rune Berg så har dette blitt en skikkelig godbit av en plate som oser kvalitet i både låter, produsjon og ikke minst tangentspillet. Det er langt imellom gode norske plater med piano som fokusinstrument, så …

Rune Berg – Hølå

RuneBerg-FrontVINYLCOVER_2000px

2012. Året da Rune Berg var overalt. Både i et gjenforent Number Seven Deli, på vinyl sammen med 3/5 av det som en gang var The Margarets, som produsent og/eller tekniker for en rekke andre artister; blant annet bloggfavoritter som Hakan Markussen, Robert Post og Asbjørn Ribe, som låtskriver i …

De Musikalske Dvergene – Tunge steiner

cover-900

Endelig! ENDELIG er den her. De Musikalske Dvergenes «Tunge steiner». Deres udiskutabelt beste plate. Som blodfan av Dvergene siden jeg hørte deres første single «Marianne (Tempo Corvette) på Ungdommens Radioavis rundt 1989, så hevder jeg til og med at denne platen er bedre enn debuten «En klase bananer og en …

Debonzo Brothers – One Damn Heart

DebonzoBrothers-Cover

Fra Raleigh i North Carolina så poppet det plutselig opp en epost med videoen «Break My Heart Tonight». Låten er trolig spesiallaget for å trykke på alle de riktige knappene hos meg, så jeg kastet meg over platen med stor apetitt.
Og brødrene Jeff og Keef Debonzo skuffer ikke på «One …

The Damn Quails – Down The Hatch

DamnQuails-DowntheHatch

Jeg ble anbefalt The Damn Quails via Facebook, og fant frem til en webside der de streamet låten «Fools Gold». Min ett og et halvt år gamle sønn brøt umiddelbart ut i ellevill dansing på gulvet, så jeg bestilte platen på flekken. Han har arvet sin fars øre for kvalitetsmusikk …

Frem fra glemselen: Magnolia Electric Co. – What Comes After The Blues

Magnolia Electric - What Comes After The Blues

For noen år siden hang jeg på et meget hyggelig forum der vi hadde et konsept der man med jevne mellomrom lagde cd-samlinger med sine favorittlåter og sendte til en ukjent person et eller annet sted i verden – litt som «Secret Santa»… man får tildelt et navn og en …

Konsertoppførsel

Konsertpublikum_fremhevet

At band og artister av og til drar ut i verden for å spille foran levende mennesker har pågått en god stund. At voksne mennesker fortsatt ikke vet hvordan de skal oppføre seg på konsert er en gåte for mange.