Det er ett år siden verden mistet Frank Hammersland, og hans venner har samlet seg på scenen på Verftet for å hylle sin venn og medmusikant. Det er fullstendig stappende fullt på Verftet denne kvelden. Ute har det snødd i to dager, det er tilnærmet uframkommelig på veier, gater og fortau.
Akkurat det driter vi tynt i, for dette vet vi alle vil bli en kveld for hjertene og historiebøkene. Alle som noen sinne har vært glad i Hammerslands musikk trenger denne kvelden, og konserten solgte også ut på noen korte minutter da billettene ble lagt ut. Musikere, teknikere og støtteapparat stiller opp gratis for å hylle sin gamle venn – og alt overskudd går til Frank Hammerslands minnefond, som før kvelden er omme har fått både overskuddet på over 300.000 kroner, samt en gave på 200.000 fra Sparebanken Vest.
I fjor delte Bergen Kommune ut et stipend på 100.000 kr til en ung og lovende artist, valget falt på Thea Hjelmeland. Og med dette grunnlaget så betyr det at Frank Hammerslands minnefond kan leve videre. Sånn blir det når alle trekker i samme retning.
Bak scenen står det 56 musikere klare til å spille låter som alle i salen har et nært forhold til. Rundt om i lokalet står mennesker i et imponerende aldersspenn, og etter samtaler man overhører å dømme så har alle sine favoritter. For mange så utgjorde Pogo Pops en viktig del av ungdommens soundtrack. For andre er det Popium som trekkes frem. Fellesnevneren er musikken, og den skal så til de grader få stå i sentrum denne kvelden.
På den store skjermen bak på scenen vises bilder, og etterhvert film av Hammersland, Pogo Pops og Popium. På slaget 20:00 ramler sceneteppet ned, og Popium smeller til med “Favourite Blunders” med Toschie på vokal. Martin Holmes på gitar har de siste årene blitt mest synlig som sikkerhetsansvarlig i Bergen Live, og på turnéer med Karpe. Denne kvelden har han overtenning, og ryker strenger som det første han gjør. Så nekter pedalbrettet å samarbeide. Effektivt scenepersonell fikser opp, og plutselig er sikkerthets-hatten borte, og rockestjerne-hatten er på plass. For Popium var et saftig rockeband denne kvelden, som effektivt filleristet salen inn i oppmerksomhet.
Jeg vil aller først ta av meg hatten for alle de som har fått denne konserten i stand. Det ligger enormt mye jobb bak alt av booking, øving, planlegging og organisering. Og ikke minst til de som har laget bilde og video-materialet som ble vist på skjermen bakerst på scenen. Det ligger mange MANGE timer med intens jobbing for å sy sammen en slik visning, og dette var virkelig nydelig levert!
Popium åpnet som nevnt ballet, og inviterer blant andre Kurt Nilsen opp på scenen. Og for å si det sånn, hadde Frank Hammersland skrevet låter for Kurten, så hadde neppe karrieren tatt den avstikkeren til juleland som den har gjort. For vokalmessig er han et av kveldens absolutte høydepunkter. Han gjør intet mindre enn den perfekte poplåten “Silver Lining” sammen med Popium så man kan høre kjever treffe gulvet rundt i hele lokalet.
Doddo kommer så inn på scenen som kveldens konfransier, og styrer det hele med trygg hånd. Det eneste jeg har å utsette på hele arrangementet er at omrigg mellom hvert “sett” tar litt lang tid.
Når alle skal stå, og det hele tar fire timer, så blir det fort mye skravling og uro mellom settene – og det overdøver og ødelegger for en del av det som sies fra scenen. Utover kvelden får også folk nok drikke innabords, og både scenesnakk og en del av de stillere låtene blir overskravlet av “jeg er viktigere enn det som skjer på scenen” folkene. Som av merkelige årsaker stadig velger å gå ut på konsert, selv om de ikke følger med på annet enn sine egne samtaler.
Det er uansett detaljer på en kveld som dette. La oss heller snakke om det som var fint, for det var det aller meste. Som nevnt deltok 56 musikere, og det skal vel godt gjøres å samle et tilsvarende knippe legender, stjerner og gjennomført dønn dyktige musikere på ett sted til samme tid – noe annet sted i landet enn i Bergen.
For min del så var noen av høydepunktene settet til Popium, og settet til Evig Din For Alltid. Piddis kommentar (noe parafrasert, da hukommelsen ikke er på topp) om at de hadde en vikar på bass, da deres faste bassist var forhindret fra å komme, var ubetalelig. Uten humor er det ingenting som nytter. Og bandets fremførelse av “Nygårdsbroen” står igjen som noe av det nydeligste som ble fremført denne kvelden.
Tine Taule og Chickendales var et annet høydepunkt med “The Great Fall” – og fikk igang allsangen i rommet, og når Dagfinn Lyngbø tok med seg Guttelus og gjorde “Matter of Opinions” fra soloskiva So Easily Distracted så var det høytidsstund i hodet mitt. De klarte å hente alt av energi fra originalen, og tilføre et livetrøkk som virkelig løftet låten.
Jeg ble spesielt imponert over Moonpedro & The Sinking Ship. Som kjent alter egoet til musiker og forfatter Pedro Carmona-Alvarez. De gjorde virkelig Hammerslands låter til sine egne, og ga dem et helt eget sound. Spesielt Jennifer Peach er nydelig arrangert, og når de hentet Frode Grytten inn til å lese et stykke basert på bildet og videoen fra Hammerslands begravelse så var vel knapt et øye i salen tørt.
Håvard Bakke leverte til full pott når vi fikk en låt fra den nye Døden på Oslo S-musikalen, der Hammersland har skrevet musikken – etter at Bakke foreslo nettopp ham som komponist.
Nok et høydepunkt fikk vi når vi ble presentert for en ny låt fra Hammerslands kommende posthume soloalbum. Hammersland selv sang og spilte bass, og en gruppe av hans venner spilte resten av instrumentene og la på evindelig vakker koring. Veldig sterkt å oppleve, og oppi det triste så får vi altså et album å se frem til.
Christine Sandtorv og Ingerlise Størksen fra Ephemera var med i flere konstellasjoner denne kvelden, men de gjorde også en aldeles nydelig, akustisk versjon av Scooter Girl med høy allsangfaktor, sammen med Viggo Krüger fra Pogo Pops. Og apropos allsang – Jan Eggum entret scenen og frontet en saftig rocka versjon av sin egen “På ‘an igjen”. Årsaken til valget var naturligvis låtens iørefallende og velkjente korlinje, som synges av Frank Hammersland. Publikum tok mildt sagt ansvar og sørget for koringen.
Men kveldens absolutte høydepunkt for min del var nok Pogo Pops med vokalist Thom Hell, som sammen med Christine og Ingerlise gjorde en versjon av “Man Inside My Head” som virkelig brakte salen i kne. Når Pogo Pops så inviterer Kurt Nilsen inn på scenen for sitt andre nummer, og han gjør “Chrash” så er kvelden bortimot fullkommen. At Kurten i tillegg utbryter “dette har jeg gledet meg noe jævlig til” sier det meste om hva slags låtskriver Frank Hammersland var, men og hva slags kraftsenter av et band Pogo Pops er.
Avslutningen, med det som har blitt min favorittlåt fra Hammerslands katalog, “Dancing to the Beat of my Heart” fra den siste skiva Daylight var helt vidunderlig. Frontet av blant andre Christine Sandtorv – der alle musikerne fant plass på scenen og sang og sang og sang. Og publikum nektet å gi slipp…
Vi bøyer oss i støvet og takker og bukker til alle som bidro, på en eller annen måte, til å gi oss denne kvelden, og aller mest til Frank Hammersland for all musikken…
(Foto og video: Rune Letrud og Arnulf Østerdal)
