I fjor snek Jeff Porter ut godbiten Daylight, nesten uten at noen merket det.
Nå er Porter på vei til Norge for sin første turné i sitt andre hjemland siden 2018, og det er på sin plass med en liten anbefaling av denne perlen av en plate.
En anmelder når platen kom ut, skrev at Jeff Porter er «the best songwriter you have never heard of». Og såpass sterke ord skyldes at Jeff Porter enkelt og greit er en særdeles dyktig tekstforfatter og melodisnekker.
Åpningslåten, «Top of the World», er den mest fengende han har laget, og det sier ikke lite når mannen allerede har levert øreklister «Even With The Wind» og «15 Miles». «Top of the World» sitter rett i øret, med en sprudlende fin tekst og en melodi som gjør at du får lyst til å bare løpe, hoppe og fyke rundt som en 6-åring på en svær blomstereng en varm sommerdag.
Jeff har en klassisk musikkutdannelse, har spilt i reggeaband, elsker jazz og har vært en del av et hardslående klassisk rockeband som gitarist i The Rainmakers. Han bruker hele bredden sin på denne platen, og det at han utforsker så mange stilarter er både styrken og svakheten. Du får stadig nydelige enkeltlåter i et lydformat du kanskje ikke ventet – men samtidig spriker det litt for mye til at platen blir gjennomført helstøpt.
Og samtidig så er det låtene som veier opp for nettopp det – for låtene folkens. Låtene! Det er så mye godt på denne platen at det er en fryd.
Fra den nevnte, livsbjanende hyllesten til livet og følelsen av å være på toppen av verden, til låter om livets tyngder, kjærlighet og observasjoner.
Den bluesinspirerte «Deeper Down» viser Jeff Porter fra en annen side, der han dykker ned i følelsen av å stadig måtte grave dypere i seg selv for å finne balansen. «Ruin The Rain» utforsker de samme følelsene og landskapet.
«I Don’t Wanna Live Forever» er en morsom liten sak som funderer rundt hva som ville skjedd om man var udødelig. Som seg hør og bør så fundamenterer Jeff det i kjærlighet.
Rockeren «Big Dreams» må også trekkes frem, som tar utgangspunkt i et 60-talls popsound, og snakker om viktigheten av å drømme, og å drømme stort.
Countrysvisken «Had We Not Been Lovers» kunne fylt dansegulvene på en hvilken som helst honky tonk, og ser litt på situasjonen vennskap kontra kjærlighet, og hva som forsvinner om man flytter seg fra det ene til det andre.
Tittelsporet «Daylight» lar Porter briljere på piano, og gir oss en herlig ballade om livet og at alt blir bedre…