2019 har vært et litt annerledes musikkår. Det har som vanlig vært et godt utvalg av musikk fra undergrunnen og fra utkantene, spesielt første halvår var preget av kvalitet, men for flere av oss som skriver i Dust of Daylight har mangel på tid vært et tilbakevendende tema hele dette året. Det har vært en del ønsker om mer samvær med familien, det har vært krevende jobbsituasjoner for flere av oss og noen har fokusert på etterutdanning. Alt dette har medvirket til at mange plater ikke har fått den oppmerksomheten de har fortjent.
Men vi er fortsatt glad i musikk alle sammen og rundt påsketider 2020 er det 10 år siden Rune og Jan startet sine musikkblogger som har blitt til det Dust of Daylight er i dag. På denne tiden har alle skribentene til sammen rukket å anmelde nærmere 1100 plater med stort og smått, singler, EP’er og nye og gamle album. Vi har arrangert et sted rundt 50-60 konserter og huskonserter rundt om i landet. Og vi har spilt inn en bråte videosessions, bortimot 100 stykker, i Bergen, Oslo og Nashville. Vi har også laget en stor bunke podcaster av ymse kvalitet. En produksjon som i retrospekt føles som et bidrag til den musikalske oppvåkningen som har pågått i lengre tid.
Da vi startet bloggen i 2010 var det helt utenkelig at artister som Jason Isbell og Chris Stapleton skulle være Grammy eller CMA nominerte artister. Sturgill Simpson hadde ingen en gang hørt om! I kjølvannet av at americana har blitt allemannseie, så ser vi at det er en dreining i musikalsk retning, der de virkelig gode låtskriverne innen folk- og countrysjangerne nå får den oppmerksomheten vi alltid har ment at de har fortjent. Men alt kommer med en pris, dreiningen bort fra alt.country og twang er tydelig i så måte. Det er lite støy igjen i gitarene, noe flere av oss synes er litt leit. Men alt går i bølgedaler og det skulle ikke forundre meg om vi i løpet av kun få år opplever en rennesanse for alt.countryens klassiske oppsett, som vi har gjort med det meste annet innen kulturelle trender.
Så til årets internasjonale albumliste fra redaksjonen i Dust of Daylight. Vi påstår som vanlig at dette er årets beste liste, faktisk den eneste du trenger å ta en titt på, om ikke du er spesielt interessert i klassisk eller rap, da finner du lite å tygge på her. Ved opptelling av stemmer og poeng er det like overraskende hvert eneste år hvor allsidig årslisten er og hvor bredt den favner. I år har vi til og med klart å få med elektropopfenomenet Billie Eilish på listen. Den 17 år gamle jenta fra L.A. lager musikk som tydeligvis også fenger gretne gamle gubber. Hørte jeg midtlivskrise?
Forhåpentligvis finner alle noe nytt og spennende som de ikke har fått med seg i løpet av året som er gått. Og til alle som måtte være helt uenige i våre valg eller finner ut at vi har glemt en haug av gode plater. Legg igjen dine egne favoritter i en kommentar, så kan vi “krangle” litt. Kos dere med listen!
50. Tim Easton – Exposition
Det er ingen hemmelighet at Tim er politisk engasjert, og i dagens USA så er han en viktig stemme og så nærme vi kommer en protestsanger – som egentlig bare kommenterer tingenes tilstand. Exposition vil bli stående igjen som ett av årets aller beste album, og er en bitende samfunnskommentar til dagens USA.
49. Nicholas Jamerson – Floyd County All Star
En oppdagelse vår medarbeider i Nashville, Crystal, har pushet på oss. Det er ikke uten grunn, Jamerson leverer et overbevisende lite album. Kun ved hjelp av sin egen stemme og gitar tar han oss med på en rundtur i southern gothic historier, fylt med varme og følelser.
48. Patty Griffin – Patty Griffin
Med sitt selvtitulerte album i 2019, så handler det selvfølgelig også om Patty Griffin som gir ut sitt første album etter å ha blitt behandlet for brystkreft. Men det handler kanskje ikke så mye om selve hennes liv, heller mer om hennes eget syn på livet og verden. Noe hun skriver glimrende om og viser for alle hvilken stor låtskriverkapasitet hun er.
47. Jerry Leger – Time Out For Tomorrow
Kanadiske Jerry Leger har vært en favoritt blant flere av bloggens skribenter i lengre tid. Årets album er nok bare med på å bygge opp under det favorittstempelet. Produsert av Michael Timmins har plata fått den varme sounden som man kjenner helt tilbake til klassiske The Band plater. Her får man mye klassisk historiefortelling og americana for pengene.
46. Mandolin Orange – Tides of a Teardrop
En duo fra North Carolina som lager noe av den aller fineste folk musikken som gis ut for tiden. De har maktet å gjøre sin musikk populær blant den yngre garde, selv om mange av de musikalske elementene er hentet fra bluegrass og country. Musikken er dempet og følsom, men samtidig skjærer de seg dypt inn i hjertet til lytterne.
45. Andrew Leahey – Airwaves
Platen har ikke ett eneste svakt originalspor, og kliner til fra første akkord. Det er en parademarsj av gnistrende gitarer, fete gitarsoloer, en dønn solid bassist, en bånnstø trommis og melodier som klistrer seg i hjernebarken på en måte du knapt har opplevd. Jeg simpelthen elsker det. Dette er musikk som er SKAPT for lange bilturer, sommervarme og åpne vinduer. Volumet skal opp på fullt, og det er klin umulig å sitte stille.
44. Bonnie Bishop – The Walk
Southern soul på sitt aller beste er hva vi får servert av Bonnie Bishop på hennes album The Walk. Syv låter som virkelig gjør noe med deg som menneske. En fantastisk stemme og noen melodilinjer som smører sjelen med et sett låter som føles mer organisk og levende enn svalenens luftige dans på en vakker sommerdag.
43. Pedro The Lion – Phoenix
Bak bandnavnet Pedro The Lion finner vi David Bazan. I 2005 la Bazan bandet på hylla og tok samtidig et oppgjør med sin kristne tro. I 2019 har bandet gjenoppstått, med en Bazan som ikke lengre er religiøs, men som bruker sin frafallenhet som drivstoff for sine låtskriverier. Mer klassisk indierock enn dette blir det ikke i 2019.
42. Kim Lenz – Slowly Speeding
Vi låner litt tekst fra den eminente musikkbloggen Skranglefantene for å beskrive Kim Lenz. Dronningen av moderne rockabilly har hun blitt kalt, og det er svært lite som tyder på at det vil bli et folkekrav om abdisering etter denne halvtimen med saktegående råkjøring har satt sine (bremse)spor. Arven fra Wanda Jackson og Janis Martin lever i beste velgående. Les hele anmeldelsen her.
41. Calexico and Iron & Wine – Years To Burn
Det er 14 år siden forrige gang Calexico og Iron & Wine hadde et albumsamarbeid, med plata In The Reins. Det blir som det blir når Sam Beam møter gjengen i Calexico, en varm sound, melodier som spiser fløyel til frokost og tekster med mystikk og intensitet. Rett og slett et veldig vakkert album.
40. Indianola – Kiss Tomorrow Goodbye
Svært få, om noen andre i det hele tatt, har turt å teste ut tøflene Roy Orbison og Buddy Holly etterlot seg. Men Owen Beverly tør. Han gjør det sågår med bravur. Han er riktignok ikke en retrofyr som skal kopiere noe som er gjort tidligere, han bare tar deler av den store musikkarven og blander det med moderne tider.
39. David Ritschard – Brobrännaren
En svenske som synger på svensk, med hatt og et ganske så amerikansk navn. Kan det bli feil? Ikke i det hele tatt sier vi. Selv om du kanskje tror at dette ikke er din kopp med blåbærsuppe, så anbefaler vi selvsagt at du sjekker dette litt nærmere. Svensk på svensk country som har noe spesielt med seg, noe annerledes, noe trist, noe fint.
38. Gabe Lee – farmland
Gabe Lee sitt debutalbum heter farmland og kom ut i slutten av mars i år. Foreldrene hans kom til USA fra Asia på 80-tallet og endte til slutt opp i Nashville der Lee ble født. Moren var pianist av yrke og Lee liker å fleipe med at hans interesse for musikk kom som følge av å være lenket til pianoet mens moren øvet hjemme. Om det er er fleip eller ikke, Lee har gitt ut et mesterlig folkalbum som minner sterkt om et av hans store forbilder i stil og tone. Umiddelbart flyr tankene til John Prine når man hører Gabe Lee sine låter og måten det hele er satt sammen på.
SPOTIFY – VINYL
37. The National – I Am Easy To Find
The National skiller seg tydelig ut fra det meste av annen musikk. Det låter som vanlig utfordrende, men originalt og varmt, med subtile referanser i nær sagt hver eneste setning med lyrikk som fremføres. Det blir litt, den som leter, den finner, og selv om albumtittelen gir håp, så er det ikke enkelt, men alltid givende.
36. Aaron Lee Tasjan – Karma For Cheap: Reincarnated
Karma For Cheap: Reincarnated har blitt akkurat den platen jeg hadde håpet på. En plate der Aaron virkelig viser frem låtskriveren Aaron Lee Tasjan. Aaron hadde sin visjon for prosjektet Karma For Cheap, men den elektriske utgaven klarte ikke å fange meg helt. Når han nå har gått tilbake til røttene, og gitt disse låtene den utformingen de stort sett hadde når han skrev dem, så har de ikke bare funnet en helt ny form – men de fremstår som helt nye låter.
35. Michael McDermott – Orphans
Orphans består av låter som ikke fikk plass på Michael McDermotts to siste mesterverk; Willow Springs og Out From Under. Man kunne la seg lure til å tro at dette var fordi låtene ikke holdt høyt nok nivå til å bli med. Så feil kan man ta. For Orphans har blitt en veritabel godbit av en plate – som helt og holdent står på egne bein.
34. Billie Eilish – When We Fall Asleep, Where Do We Go?
Hva i all verden gjør denne platen på en americanablogg sin årsliste? En 17 år gammel jente som lager mørk og eklektisk elektropop. Vel, setter man pris på musikk, og da gjerne fra talentfulle artister i startgropen som gjør noe annerledes enn alle andre, da kan vi på en måte ikke klare å holde oss helt unna. Milliarder av avspillinger på streamingtjenestene gjør denne unge damen til årets fenomen uansett sjanger.
33. Michaela Anne – Desert Dove
Det er noko med stemma til Michaela Anne. Den kryp inn i øyregongane, der finn den vegen inn dei mørke irrgongane i hjernen. Forbi synapser, celler og alt anna grums som måtte ligge der, før den finn fram til det punktet som tryller fram ei kjensle av udefinerbar lengsel i mellomgolvet ein plass.
32. Will Johnson – Wire Mountain
Med Wire Mountain får vi også noen låter med befriende støy ramlende inn i øregangene. Disse låtene følges tett av andre enkle og vakre låter med stemninger som oppleves som lindrende for en enkel sjel. Kombinert med kryptiske tekster i kjent Johnson stil, er Wire Mountain blitt et album som føles robust og ekte.
31. Josh Ritter – Fever Breaks
Jason Isbell har produsert Josh Ritters tiende album siden debuten for 20 år siden. Isbell har også tatt med seg sitt eget band til å sille i studio. Det gjør at albumet har et preg som vi kjenner fra Isbells egne arbeider og det passer låtene til Ritter som hånd i hanske. Aller viktigst er allikevel Ritters originale og kreative låtskriving, som er hovedårsaken til at Fever Breaks står igjen som et av årets fineste album.
30. John Calvin Abney – Safe Passage
John Moreland’s faste gitarist John Calvin Abney har gitt ut egen musikk ved siden av i flere år nå. Safe Passage er nok et steg opp i både musikalsk og lyrisk kvalitet. Harmonisk og følsomt, med store låter som “When The Dark Wind Blows” som et høydepunkt. Moreland bidrar, sammen med Shonna Tucker og Will Johnson. Safe Passage er et album man ikke kan overse i 2019.
29. Peter Perrett – Humanworld
Peter Perrett var vokalist og låtskriver i The Only Ones og lagde bare bra plater. I en rettferdig verden hadde The Only Ones vært et navn på de fleste sine lepper i overgangen fra 70- til 80-åra. Den godeste Perrett hadde sine demoner å stri med og var borte fra musikkscenen i lang tid. Han gjorde et flott comeback i 2017, tett fulgt av årets plate Humanworld. Perretts lett gjenkjennelige stemme som på nesten Lou Reed-aktig vis snakkesynger seg gjennom frekke riff og melodiføringer fascinerer. Humanworld har et knippe låter så sterke, at det kan minne en om ei best-of samling, men det er altså bare ei klase med nye Perrettlåter.
28. Various Artists – Women Sing Waits: Come On Up To The House
Tretten damer, tolv låter, Tom Waits med en feminin touch tenker man kanskje. Men disse låtene tåler alt, de er like tøffe og maskuline, sårbare og følsomme, uansett kjønn. Tom Waits runder 70 år i akkurat disse tider, den musikalske arven han har gitt menneskeheten er verdt slike plater som dette. Dette albumet er laget for å nytes og når Courtney Marie Andrews mot slutten gjør “Downtown Train” blir man rett og slett litt satt ut.
27. Chris Knight – Almost Daylight
Chris Knight er tilbake. Mannen som bærer det klassiske lydbildet av 90-tallets alt.country omtrent alene på sine skuldre i disse dager. Stemmen er blitt noe mer raspete, men låtene er fortsatt av en kvalitet og en intensitet vi kjenner fra de legendariske utgivelsene hans på 90-tallet og i starten av dette årtusenet. Kanskje hjelper det også til at produsenten heter Ray Kennedy?
26. Justin Townes Earle – The Saint of Lost Causes
Fortsatt er Justin Townes Earle en connaisseur av den edle årgang av musikalsk vellyd og på en eller annen magisk måte får han sin stil til å bli moderne vintage. Det føles fullendt den måten han arrangerer sine låter på og på sitt niende album, The Saint of Lost Causes, tar han turen ut i det amerikanske samfunnet og sjekker tilstanden. Hans overlegent beste plate siden nevnte Harlem River Blues.
25. Charles Wesley Godwin – Seneca
Noen album klarer man bare ikke å legge til side, Seneca er definitivt et slikt album. Hver gang det starter blir man sittende å høre Godwin legge sjelen sin ned i disse låtene. Stadig vekk kommer han med nye opplysninger om historien han forteller. At melodiene og melankolien treffer ånden til Appalachia-fjellene og mystikken og hemmelighetene som denne skjuler, er en vinnende faktor.
24. Jeff Tweedy – WARMER
Warmer består av låter som ble spilt inn på samme tidspunkt og studio som sin forgjenger og som naturlig faller inn i den samme umiskjennelige stilen til Tweedy. Likte du fjorårets Warm, så har du garantert et behov for å høre Warmer, om du ikke allerede har hørt den da.
23. Better Oblivion Community Center – Better Oblivion Community Center
Phoebe Bridgers gav ut et strålende debutalbum med den fortreffelige tittelen Stranger In The Alps i 2017, der dukket ringreven Conor Oberst opp på låten «Would You Rather», noe som tydeligvis gav mersmak. For i 2019 tok de altså samarbeidet et steg videre under navnet Better Oblivion Community Center og har gitt ut et album ved samme navn. Det er blitt en klassisk indie-folkrock plate som får fram det beste fra begge de to hovedpersonene.
22. Lillie Mae – Other Girls
Other Girls er navnet på et countryalbum som faktisk ikke ligner på så mye annet fra over there. Lillie Mae er på mange måter den kvinnelige varianten av klassiske Daniel Romano, noe man hører tydeligst på «Whole Blue Heart». Stemmen til Mae er blant de mer gjenkjennelige kvinnelige countrystemmer fra den nye generasjonen. Hun leker seg igjennom et album breddfullt av låter som sakte men sikkert kryper under huden og rett til både hode og hjerte.
21. Leslie Stevens – Sinner
På Sinner tar Stevens virkelig syvmilssteg som låtskriver. Her er hun dønn personlig, skriver gnistrende godt om depresjon og tunge tider, samtidig som hun er lystig og sprudlende på atter andre låter. Platen har blitt en veritabel perle av en utgivelse, og presenterer en låtskriver som på mange måter har blitt voksen.
20. Wayne Graham – Songs Only a Mother Could Love
Crystals største oppdagelse i fjor var Wayne Graham, og hennes Music City Maven kanal på YouTube er full av ekslusive live-videoer av dette bandet som med sin låtteft har laget et aldeles utsøkt album. Brødrene Kenny og Hayden Miles stiftet bandet (der ingen heter hverken Wayne eller Graham), og kvinnen på coveret til “Songs Only A Mother Could Love” er naturligvis deres mor. Vinylen er dønn utsolgt, men du finner den på Spotify!
SPOTIFY – VINYL
19. Hallelujah The Hills – I’m You
“Folk Music Is Insane” synger Hallelujah The Hills i låten ved samme navn. Boston bandet har kanskje levert sin aller beste plate i karrieren. De har vært rundt siden 2007 og med I’m You har de fått en anseelig mengde oppmerksomhet utover blodfansen. Indierock blir ikke bedre i 2019.
18. Vandoliers – Forever
Vandoliers har rykte på seg for å være ett av de aller beste livebandene som finnes der ute, og når våre venner i Old97s tok dem under vingen og foreslo dem for Bloodshot records, så fant bandets 3. plate det perfekte hjem. For hvis det noen gang har eksistert et band som kler Bloodshot-familien, så er det virkelig Vandoliers. Live er de et fyrverkeri som knapt har sin like ute i Americanaverden idag – og på plate viser de virkelig frem hva de er gode for.
17. Nick Cave & The Bad Seeds – Ghosteen
Med Ghosteen har Nick Cave laget en slags meditasjon over sorg. Drømmende, svevende, og et stykke unna den Nick Cave som “alle” liker, er dette en krevende plate. En utfordrende plate. Kanskje er det en slik plate som man enten liker, eller ikke fikser i det hele tatt. Og det er greit det. Alt trenger ikke være for alle, og den kunne kanskje vært mer variert. Men sjekk ut det massive fjorten minutter lange sistesporet på plata, “Hollywood”, gi den litt tid, og det blir klart at i en alder av 62 er Nick Cave kanskje den mest interessante artisten, kunstneren, vi har for tida.
16. Caroline Spence – Mint Condition
Det er en inderlighet og en varme i stemmen til Caroline Spence som gjør at alt hun synger føles ekte, som om det angår deg personlig. Produsent Dan Knobler har puttet inn litt skitten gitar her og der, penslet det hele med et snev av Tom Petty og generelt gitt Caroline et eget lydbilde som kler stemmen hennes som en perfekt hanske. At hun også har storfint besøk av selveste Emmylou på platen er ikke akkurat noe drawback og sammen på tittelsporet synger de så gåsehuden er et faktum, verden holder pusten og solen presser seg frem bak skyene.
15. Billy Strings – Home
Hadde gitarfenomenet Billy Strings klart å begrense antall låter på Home til kun de ti beste, så tror jeg dette albumet hadde fått enda mer oppmerksomhet. Billy er en ung gitarist som sikrer at den amerikanske musikkarven vil overleve enda en generasjon. Hver eneste låt er utført med perfeksjon og maken til ‘grassy vellyd finner man ikke på plate i 2019.
14. Mark Lanegan Band – Somebody’s Knocking
Vi kan gjerne kalle han mørkets fyrste innen musikkbransjen. Mark Lanegan overgår for tiden alt og alle som lager mørk musikk med sin intense og energiske tilnærming til kunsten. For alle som allerede har et nært forhold til Lanegan, enten det er fra Screaming Trees tiden eller soloplatene, så følger Somebody’s Knocking fint opp i det samme sporet han selv har gått opp, dog uten å gjenta seg selv.
13. Garrett T Capps – All Right, All Night
Hipster country fra San Antonio med Doug Sahm som sitt største forbilde. Der har du Garrett T. Capps. Ekte Texas country americana i ånden til sin store helt, Sir Doug. Feler og pedal steel, gjesteartister som Augie Myers og Jamie Lin Wilson. Låter om kjærlighet, ensomhet og fest som fanger det store bildet av et ordinært ungt voksenliv i sørlige del av USA.
12. The Mountain Goats – In League With Dragons
John Darnielle og Mountain Goats har bygget en solid backkatalog siden debuten for omtrent 25 år siden. Darnielle tar med In League With Dragons sitt publikum med på nok en reise i et musikalsk univers som aldri slutter å ekspandere. I tillegg til backkatalog bygger også dette bandet fanskare. For hver utgivelse nikker eksisterende fans anerkjennende på hodet, men de evner også å skaffe seg oppmerksomhet og nye fans fra den oppvoksende generasjon. In League With Dragons er perfekt i så måte. PS: Steel gitaren på tittelsporet er noe av det aller vakreste hørt på plate i 2019.
11. The Pernice Brothers – Spread The Feeling
Joe Pernice, en av de aller mest hardtarbeidene artistene som finnes der ute i musikkverdenen, er tilbake i sitt legendariske Pernice Brothers format. Vi kjenner umiddelbart lukten av jangly gitarer og smarte tekster når man hører at The Pernice Brothers kommer med ny musikk. Spread The Feeling er ikke noe unntak, dette er klassisk Pernice materiale.
10. Wilco – Ode to Joy
Jeff Tweedy har vært særdeles aktiv de siste par årene, med utgivelse av selvbiografi, to soloplater og nå også med ny Wilco plate, Ode To Joy. Med dette albumet tar Wilco tilbake den klassiske lyden av Wilco, altså den Wilco-lyden som vi ble kjent med på første del av 2000-tallet. Det låter enklere og mer åpent og direkte enn på de to siste albumene.
9. The Delines – The Imperial
The Imperial gir oss mer av det vi hørte på debuten fra 2014. Som den gang så overlater Vlautin vokalen til sin kvinnelige kollega Amy Boone, mens han selv sørger for melodier og tekst. The Imperial kryper under huden på deg med sine soulfylte melodier og sterke lyriske tekster om hverdagsutfordringer og livshendelser som har satt dype spor.
8. Bruce Springsteen – Western Stars
Det er rett og slett deilig å høre Springsteen slippe seg løs, i et til han å være, forholdsvis ukjent musikalsk terreng og landskap. Western Stars, med sine arragementer og den store påvirkningen fra 60- og 70-tallets orkestrerte mestere gir hele konseptet Springsteen nytt liv. Det er lett å nyte den romantiske ånden som hviler over albumet, der man legger mil etter mil med endeløs landevei bak seg.
7. Darrin Bradbury – Talking Dogs & Atom Bombs
Darrin Bradbury har fulgt opp sin debutplate med en aldeles utsøkt godbit som byr på humor, varme, samfunnskommentar og satire i en helt vidunderlig blanding. Hans skråblikk på verden rundt seg er gnistrende skarpt, og Darrins måte å formulere disse tankene på gjør at disse tekstene virkelig er verdt å bruke tid på. Låtene hans består av så mange lag, at de fortjener et dypdykk, samtidig som de fungerer vel så bra som helt vanlig underholdning der og da.
6. Tyler Childers – Country Squire
Dette er country slik vi drømmer om at country er. Fremført rått og upretensiøst, like passende rundt leirbålet som i en pickup eller på en radio, en festival eller i en bar. Kompromissløst og dønn ærlig mot tradisjoner og sin egen bakgrunn. Pr i dag er få andre artister på det samme sporet Tyler Childers er musikalsk og da blir svaret enkelt når spørsmålet dukker opp. Ja!!! Tyler Childers er nåtidens aller fremste countryartist og Country Squire er årets soleklart beste countryalbum.
5. Ian Noe – Between The Country
Mr. Noe synger noe nasalt, litt som Dylan og Prine, to av hans store inspirasjonskilder, men med stor kraft og besluttsomhet. Musikalsk treffer han også planken hvis vi bruker de to nevnte som referanse, med tydelige melodier som finner veien til et hvert hjerte som er åpent for singer-songwriters med kvaliteter som Noes. Between The Country er på alle vis et gnistrende album som bør befinne seg i en hver platebunke i 2019.
4. Sturgill Simpson – Sound & Fury
Farvel country, metamodern og sjømannsliv. Bort med absolutt alt som kan minne folk om honkytonkens redningsmann. Han som vi engang kalte den nye Waylon. Si hei til støy og raseri. Med Sound & Fury tar Sturgill Simpson steget inn i rockens verden og beviser at han nok en gang evner å skape musikk som du ikke visste at du har savnet.
3. Son Volt – Union
Union er på alle måter Son Volt som går tilbake til sine egne røtter, kombinerer elektrisk med akustisk og gnistrende gode tekster. Og det er tekstmessig Jay imponerer mest denne gangen, for meg så virker det neste som om han har blitt tydeligere i måten han skriver på? Bruken av bilder er noe nedtonet, og han er mer direkte. Lydmessig så er dette vintage Son Volt.
2. Craig Finn – I Need A New War
Beksvart americana i ordets rette forstand, der karakterene i historiene lever farlig nær grensen til håpløshet, noe Finn forteller at de gjør over hele landet. På I Need A New War drar Finn over hele kontinentet, fra Montanas prærie til industribyene på østkysten og observerer et samfunn som stadig endrer seg, men som ikke hjelper folk med å løse hverdaglivets utfordringer.
1. Purple Mountains – Purple Mountains
Da David Berman la Silver Jews på hylla i 2009 var det for å avsløre sin far, lobbyisten, Richard Berman, også kjent som «Doctor Evil» i visse kretser, for resten av verden. Berman fordypet seg i politisk analyse og var til og med i samtale med HBO om å lage en TV-serie om faren. Berman Sr. er beryktet for sitt arbeid for blant annet tobakksindustrien, og sanger, dikt og tegninger var ikke nok, ifølge Berman – det måtte rettferdighet til.
Hva Berman egentlig gjorde i årene han var borte fra rampelyset er en ting, men han skrev i alle fall aldri en bok om sin far Richard Berman, eller en HBO-serie, men etter at hans mor gikk bort begynte musikken å bli viktig igjen. I sorg skrev han «I Love Being My Mothers Son», og snart begynte snøballen å rulle igjen. Det balla på seg og resultatet ble bandet og plata Purple Mountains.
De av oss som tilhører Berman-kulten var ekstatiske. Vi hadde drømt om ny musikk fra David Berman helt siden Silver Jews annonserte i 2009 at de ikke lengre kom til å turnere eller gi ut plater. Innholdet på Purple Mountains burde kanskje ha forberedt oss på det som kom, men vi var nok alle for opptatt med å glede oss til konsert. For Drag City annonserte også at ikke bare hadde David Berman spilt inn ny plate, men at han også kom til å turnere. Mye! I et intervju med podkasteren Vish Khanna innrømte Berman at å turnere var en nødvendighet på dette tidspunktet siden han hadde betraktelig kredittgjeld som måtte betales.
I samme intervju innrømte Berman også at han var dypt deprimert og at han var separert fra sin kone, Silver Jews-bassisten, Cassie Berman. Intervjuet var opprivende, men også fylt av håp. Det virket som om David var på vei tilbake. Plata var etterlengtet, og den ble godt mottatt, men like før turnene skulle starte i Nord-Amerika kom nyhetene om at David Berman var død. Han var 52 år gammel, hadde akkurat rukket å komme tilbake til oss og nå var han altså borte.
At hans siste utgivelse fremstår som profetisk er en underdrivelse av rang. Låter som «All My Happiness is Gone» er bare toppen av isberget: “Well, I don’t like talkin’ to myself. But someone’s gotta say it, hell I mean, things have not been going well. This time I think I finally fucked myself.” Synger Berman på «That’s Just The Way That I Feel», og han fortsetter: «You see, the life I live is sickening I spent a decade playing chicken with oblivion. Day to day, I’m neck and neck with giving in. I’m the same old wreck that I’ve always been» I refrenget ser det ut til at det lysner litt: «A setback can be a setup for a comeback if you don’t let up». Men håpet blir raskt knust: «But his kind of hurtin’ won’t heal», konkluderer Berman. Purple Mountains er et gnagende ærlig mesterverk skrevet av en mann på vei ned. Bermans siste gave til oss.
– Jan Kristoffer Dale
Hei!
Takk for meget interessant lesning, og her var det mange artister som var nye for meg og noen av de bare må jeg sjekke ut. Jeg har sjøl en blogg der jeg skriver om musikk jeg liker og country og americana er det mye av hos meg sammen med rock og heavy metal.
Jeg skjønner at det er vanskelig å rekke over alt og jeg ser at det er mange plater innen country/americana jeg har latt meg henføre av i år som ikke er på deres liste og vice versa. Tyler Childers og Charles Wesley Godwin er vi enige om, de har levert knallalbum i år. Men den med de fleste utropstegnene hos meg er Cody Jinks. Hans to album “After the Fire” og “The Wanting” som kom med 1 ukes mellomrom i oktober blåste meg av banen og er kanskje de beste utgivelsene jeg har hørt i år. Jeg skal snart utarbeide min egen toppliste, men har noen album til å høre igjennom først. Men Cody Jinks er en sterk kandidat. Likeså The Highwomen som ga ut et strålende album, intet mindre. Ryan Bingham er en annen, ei aldeles rå plate og “Blue” er noe av det såreste og beste jeg har hørt av enkeltlåter i år. Flatland Cavalry, Victoria George, The Hollering Pines og Steve Earles hyllest til Guy Clark er også album jeg har gitt toppkarakter i år.
Men som sagt, tusen takk for interessant lesning og takk for at dere holder americana/countryfanen høyt! Gleder meg til å lese topplista deres over årets norske utgivelser, håper det bl. a. er godord til Ida Jenshus, Janne Hea og Unnveig Aas der!