Platebunken har vokst seg stor gjennom vinteren, men nå er våren her og det er på tide å ta seg selv i nakken og sette i gang med våroppryddingen. Som vanlig når man rydder, dukker det opp flotte saker og ting man helt hadde glemt at man hadde, slik er det også i Platebunken.
Disse postene dreier seg ofte om å presentere alle de gode platene som kanskje ikke kommer fra de mest kjente navnene innen musikkbransjen. I beste Dust of Daylight ånd vil vi heller trekke fram noen litt mer ukjente artister og i tillegg utfordre våre musikalske preferanser når det kommer til sjanger. I Platebunken er det viktigste at dette er album som fortjener oppmerksomhet fordi musikken har de rette kvalitetene eller fordi artisten er et spesielt talent. Her er de vi fant i årets våropprydding.
Hope Dunbar – Sweetheartland

Hope Dunbar er tenåringsmor, gift med pastoren i den lokale kirken, bosatt langt ute på de store prærieslettene i Nebraska og er en helt utenom det vanlige gnistrende god låtskriver og artist. Låtene og lydbildet på hennes nye album, Sweetheartland, står fram med et stort stempel av både glede og ærlighet over seg. Dunbar har ved hjelp av produsentene Zack Smith og Jesse Thompson, funnet et ledig sete i det musikalske univers med dette albumet.
Ni låter som omhandler livet, om det å være kvinne og om John Prine. Musikalsk er Dunbar en klassisk singer-songwriter og historieforteller i et musikalsk landskap hun selv kaller New American Prairie Music. Stemmen til Dunbar er uimotståelig og gir låtene hennes velfortjent intensitet og troverdighet. Dette er ni låter som kommer fra hjertet av Dunbar og hjertet av Amerika. Slikt blir det bra musikk av.
The Rose Petals – American Grenadine

The Rose Petals er et samarbeidsprosjekt mellom to gode venner og låtskrivere. Elijah Ocean og Peter Donovan har kjent hverandre og skrevet låter sammen siden 2008, så det er et prosjekt langt på overtid vi får servert. Ocean og Donovan lager musikalske godbiter som får minnene til å reise i tid og trekker en linje fra The Byrds til R.E.M. og videre til Dawes. Med andre ord melodiøse poplåter med tilhørende særpreget gitararbeid.
Albumet American Grenadine inneholder elleve låter som forteller historier fra flere forskjellige amerikanske presidentskap. Det er ingen hyllestplate, men øyeblikksbilder og små anekdoter fra en del av USA sin historie. Et artig konsept som gir oss et innblikk i livet til historiske personligheter på en ny måte. “Military Man” er selvsagt om Dwight D. Eisenhower og “The Cowboy” er selvsagt om Teddy Roosevelt. Resten krever litt mer lytting for å finne ut av, men The Rose Petals innbyr nettopp til lytting med sin meloditeft og klassiske sound.
Vanessa Peters – Modern Age

Vanessa Peters er en artist fra Texas som hele det siste tiåret har gitt ut plater av høy kvalitet innenfor det vi ofte kaller for indierock. Vi kan imidlertid ikke påstå at Peters ennå har fått sitt endelige gjennombrudd på musikkscenen, til tross for glitrende omtale av hennes forrige album, Foxhole Prayers, flere steder. Det kan det bli en endring på nå. Med årets album, Modern Age, har hun laget sin aller beste plate. Med sine uimotståelige melodier, varme og inviterende stemme og ikke minst gjennomtenkte og velskrevne tekster, treffer Peters den berømte blinken med Modern Age.
Modern Age fikk en tøff fødsel. Selv om Kickstarteren ble fundet på bare tre dager tidlig i 2020, gikk verden som kjent i lockdown og Peters ble værende i Italia, der hun befant seg på den tiden. Studiotid i Dallas ble byttet ut med et gårdshus i en småby i Italia, noe som i ettertid gir albumet en ekstra dimensjon. Det er så mye å bli glad i på dette albumet at det er vanskelig å plukke ut enkeltøyeblikk, men tittelsporet, førstesingelen “Crazymaker” og den uimotståelig tøffe “The Band Played On”, er gode steder å starte.
The Pink Stones – Introducing… The Pink Stones

Debutplaten fra The Pink Stones, Introducing… The Pink Stones, er mer enn bare en introduksjon. Bandet har funnet en åre av kosmisk americana et eller annet sted i den musikalske oppveksten i Athens, Georgia, og har på få uker funnet veien til mange nye lyttere sine hjerte og ører. Bandet viser at det fortsatt er mulig å lage brilliant countryrock, slik Gram, Chris, Jerry og mange flere gjorde for rundt 50 år siden. I tillegg har de fordelen av å ha fått med seg noen tiår til med musikalsk utvikling, noe som gir de muligheten til å spille på flere strenger.
Hunter Pinkston synger seg lidenskapelig og fløyelsmykt gjennom låtene på albumet og tidligere Drive-By Truckers medlem John Neff knytter sammen bandets sound på en perfekt måte med sin pedal steel. Introducing… The Pink Stones er produsert av Henry Barbe, sønn av David Barbe, DBT sin faste mann i produsentstolen. Eplet faller som vanlig ikke langt fra stammen. Tittelen på albumet tyder på at bandet mener alvor, musikken tyder også på det.
Esther Rose – How Many Times

Countrymusikk fra New Orleans er ikke det byens musikkscene er mest kjent for, men Esther Rose forsøker virkelig å gjøre noe med det. Hennes tredje album, How Many Times, gir oss et innblikk i Rose’ sin verden der hun går rundt i New Orleans gater med et knust hjerte. Den melankolske lyden av ei fele er selvsagt fremtredende i musikk fra denne kanten av landet og Rose forteller hjerteskjærende åpent om hvor fint alt har vært og hvor tungt og tomt det er nå.
Stemmen til Rose minner ofte Alynda Lee Segarra, vokalisten i et annet New Orleans band, Hurray for the Riff Raff. Rose har en mildere utgave og stemmen hennes smelter sammen med historiene hennes på en måte som gjør de til unike øyeblikksbilder fra hennes liv og fra byen hun lever i. Åpnings- og tittelsporet, samt avslutningslåten, er blant platas sterkeste, men ingen av de har den styrken og atmosfæren som den følelsesladde “Songs Remain” har. En av årets aller fineste låter så langt.
Daniel Young – The World Ain’t Gonna Wait

I Salt Lake City, Utah, finner vi Daniel Young. En låtskriver og artist som er ute med det som ser ut til å være hans tredje album. På The World Ain’t Gonna Wait har Young fått hjelp av kjente folk som Sadler Vaden fra The 400 Unit, samt medlemmer av Steel Woods og Band of Heathens. Da forstår vi sånn noenlunde hvordan dette låter, som en god blanding av country og rock’n roll, men med tydelige påvirkninger av vestkysten som et ekstra krydder i lydbildet.
Young skriver og synger om livets små og store utfordringer og selv om han ikke er den første som har den innfallsvinkelen, så gjør han det på en overbevisende måte sett fra sitt eget ståsted i verden. Aller best er han på låtene “Distance of Somewhere” og tittelsporet, men også den instrumentale avslutningen “Yonder Yucca” bringer fram stemninger som vi gjerne hører mer av i fremtiden fra Daniel Young.