Vi må snakke litt om Robert Ellis aka The Texas Piano Man. For det er nettopp det den nye plata hans heter, Texas Piano Man. Med sin hvite smoking, gule roser og et sort piano alene ute i gigantiske og nakne Texas-landskapet, har Ellis skapt en Liberace-aktig figur som får det beste ut av artisten Ellis. Til tross for den vide utsikten på frontcoveret, er det ofte de små detaljene det handler om på albumet Texas Piano Man. 

Ellis har som kjent gjort mye rart og fint opp igjennom. Hans debutalbum Photographs var en aldri så liten sensasjon da den kom i 2011. Med sin fløyelsmyke stemme og sine dype og finurlige tekster om kjærligheten og livet, over tonene til en pedal steel eller akustisk gitar, fant Ellis fort veien inn til folks musikkhjerter med sin særegne stil. Han ble sammenlignet med en moderne og litt countrifisert utgave av Randy Newman eller Paul Simon. Allerede den gang fikk pianoet sin plass i musikken til Ellis, men var ikke så fremtredende da, albumet var mer en nydelig røre av forskjellige stilarter og noen arrangementer som utmerket seg.

Andreplaten The Lights From The Chemical Plant har vi grundig gått igjennom i en anmeldelse da den kom i 2014. Den gang demonstrerte Ellis sin overlegenhet i melodiøsitet og annerledeshet. Han skapte unike stemninger i låten sine den gang og plasserte seg i en helt egen bås innen americanalandskapet. Så kom det vanskelige tredjealbumet, det selvtitulerte, som plutselig ikke hadde det overraskelsesmomentet som de to første hadde. Selvsagt var det enkeltlåter her også, som «Drivin’» og «How I Love You», men jevnt over ble ikke dette albumet gjenstand for samme buzzet som starten på karrieren.

Når Ellis nå er klar med Texas Piano Man, så er deler av buzzet og overraskelsene tilbake. Vi har hørt det på låtene som har blitt sluppet i forkant at det er noe mer i gjære denne gangen. Nå er det en «crazy» utgave Ellis som er kommet på banen, en som har sementert sin stil og som på ufortrødent vis maner fram musikalske stemninger fra sangbøkene til Randy Newman og Elton John. Igjen så skriver han tekster som er like finurlige og smarte som de var i starten av karrieren.

Han starter med å være «Fucking Crazy», men det er ikke noe psykiatrisk eller farlig over låten. Det handler om hvor sterk en forelskelse kan være og hvor irrasjonell og selvopptatt et nyforelsket par kan være. «When You’re Away» er nesten en ren fortsettelse av åpningssporet. Frustrasjonen over å være alene for en dag eller to, med den sinnsstemningen som allerede var satt, var litt for mye å håndtere, men heldigvis ordner jo alt seg til slutt. «Passive Aggressive» tar oss med enda litt videre i forholdet. Over et klassisk Newmansk pianoriff kommer vi rett inn i hverdagen. Det ligger litt i tittelen hvordan det er å være der.

Det er en rød tråd i de fleste låtene til Ellis på dette albumet. Tråden følger sporet fra de tre låtene over og forholdet fortsetter å utvikle seg i låter som «Let Me In», «Aren’t We Supposed To Be In Love» og «He Made Me Do It».

De aller største øyeblikkene på albumet er allikevel de som kanskje ikke faller inn i denne tråden. «Father» er en låt som tar for seg en sønn som ikke har sett eller hatt kontakt med sin far på mange år. Sønnen har naturlig nok mange spørsmål om fortiden. Teksten gir ingen svar, men enorme rom for refleksjoner og egne tanker.

What was my mother like way back when you first met her?
Were you in love? And if so, where did it all go wrong?
Do you remember any Christmases together?

Aller best er han kanskje med den tidsriktige, moralistiske og intenst svulstige «Nobody Smokes Anymore». Her er det piano og rockegitarer om hverandre, en slags 70-talls symbiose mellom et hav av stilarter fra den tiden. Og teksten er selvsagt uimotståelig for alle som føler seg presset av omverdenen til å gjøre slik som resten av samfunnet. Skal det ikke lengre være lov å gjøre akkurat det man har lyst til? Ellis er fullstendig oppgitt over moralens voktere…

No one has fun anymore
Everyone acts like they wanna live forever
And nobody smokes anymore
The last years of your life are so shitty anyway

Nobody smokes anymore
I guess I’ll be the only one that looks good in pictures

Texas Piano Man er hva det er. Et nytt Robert Ellis album i hans helt egen stil, en stil ingen andre er i nærheten av, en stil han perfeksjonerer helt på egen hånd og som nytes best lett bakoverlent med et våkent sinn. Albumet er et langt steg i retning av full artistisk frihet. Han går dypt inn i rollen som «Texas Piano Man», en sær og stolt karakter med en stor dose selvtillit som alltid er klar for det som måtte komme. 

Forrige artikkelGratulerer med dagen, Alexander!
Neste artikkelAndrew Leahey & The Homestead – Airwaves
Kontakt: jan@musikkbloggen.no Southern man. Født på samme dag som Hank Williams, dog ikke samme år. Har hørt på musikk daglig siden 1981. Jobbet på 90-tallet i Flekkefjords største platebutikk. Oppdaget alt.country og bandene Whiskeytown, Uncle Tupelo og Jayhawks på denne tiden. Skriver mest om nye utgivelser innen americanasjangeren. Hører mest på Drive-By Truckers, Son Volt, Steve Earle, Townes van Zandt, Jason Isbell, Neil Young, Guy Clark, John Prine, Warren Zevon og Jason Molina.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here