Robert Ellis er et av de sikreste kortene å nevne hvis du blir spurt om hvilke artister som kommer til å prege singer/songwriter, country og americana scenen de neste tiårene. Willie og Merle kan ikke leve for all framtid og da er det heldigvis betryggende å kunne presentere Robert Ellis for verden. I en av alder av tjuefem og med sitt tredje album i sekken er Ellis snart egenhendig klar for erobre toppene i både country, americana- og popmusikken.
Ellis gjør noe av det samme som Kacey Musgraves og flere andre jenter gjorde i Nashville i fjor. Han synger om alt annet enn et liv i glansbilder. Han synger om det som opptar han og det som andre ofte feier under stolen som uinteressant. Han synger om hvor lite ekstravagant livet langs veien er. Om hvordan det tærer på han selv og menneskene rundt han. Aner vi en van Zandt’sk og Guy’ish tilnærming på tekstene? Linjene passer sammen som brikkene i et puslespill, historiene derimot, de kommer fra ingen- og allesteds. Ingenting er for teit, ingenting er for klamt, Ellis ikke bare tror på hvert ord han synger, han vet at det er slik virkeligheten er.
The Lights From The Chemical Plant er nesten for en protest å regne. En protest mot alle kommersielle skranglebanjoband og en protest mot den vidstrakte utvidelsen av begrepet og sjangeren americana. Ellis har også forlatt det mest intense countrysporet musikalsk og konsentrerer seg nå hardt om den litt mørke og mystiske siden av folk- og popmusikk.
Referansene sitter ikke automatisk i ryggmargen, de kommer etterhvert som man blir kjent med historiene på plata. Der Ellis dro avgårde med pedal steel og banjo i beste countrytradisjon på forrige album, er det nå elementer av bossa nova og jazz. I tillegg crooner Ellis seg gjennom låt etter låt på et vis som både Nick Lowe og Randy Newman ville ha godkjent.
Ellis åpner med “TV Song”. Skriv om det du kan noe om, sier Guy Clark. Enten så kan unge Robert mye om tv, noe som ikke er usannsynlig, eller så er det bare alle andre som kan altfor lite om temaet. Den desidert beste låten om tv som er laget noensinne.
“I’m a gunfighter, I’m a bull rider, I’m the captain of some pirate ship at sea, for a couple of hours I got super powers, oh my god I love watchin’ my tv”
På tittellåten “Chemical Plant” befinner Ellis seg i et landskap som må være noe av det dystreste jeg kan forestille meg. Gråere og kaldere enn tv-serien Broen og vintermørket over Østersjøen. Bare lysene fra kjemifabrikken lyser opp og de bærer med seg et evig håp om å bli elsket.
She says, “My heart is like an orphan and your words are like a home
I do not deserve such kindness as keeps me warm down to my bones
You bear some strange familiar likeness to a man I feel I know”
“Good Intensions” overtar stafettpinnen. Den er minst like intens og mørk som forrige låt, men denne gangen sier Ellis at han bare har gode intensjoner. En kort historie som gir rom for flere tolkninger der og selv med sine gode intensjoner er det hardt å tro at ikke noen har det vondt et sted i løpet av låten.
Historiene Ellis forteller får en ekstra dimensjon på grunn av arrangementene og stemningen. Produsent Jacquire King (Tom Waits, Lissie, Kings of Leon, Norah Jones) har funnet et særpreget sound som passer perfekt til både Ellis vokal og historiene hans. Stemningene i låtene fremkaller bilder som på en gammel fotolab. Litt etter litt blir bildene klare. De mutede gitarene smetter ut toner som danser som regndråper på skjelvende høstfarget løv og et grand piano som lager lyd som om alle klovnene i stumfilmen er døde. Der sånn omtrentlig i et snedig musikalsk landskap befinner Ellis seg.
“Steady As The Rising Sun” har Ellis skrevet sammen med Taylor Goldsmith fra Dawes. Sammen har de laget en klassiker. “Denne låten må ha være laget før”, har jeg tenkt hver gang jeg har hørt den. Men det er altså ikke tilfelle, de to komponistene har laget en 70-talls poplåt som er helt uimotståelig der Ellis og Goldsmith briljerer med harmoniene sine. En slags sunn realkompetanse om livet generelt gjør seg også fint her:
Life can drag you through the dirt
And a man can’t always tell you exactly where it hurts
Det er noen år siden Paul Simon spilte inn “Still Crazy After All These Years”. Dette har jeg gledet meg til å skrive siden jeg hørte låten i Ellis drakt; Robert Ellis har gjort tidenes beste versjon av låten! Han bokstavelig talt feier gulvet med sin versjon og listen er lagt alvorlig høyt nå. Den lille delikate vridningen mot det det litt mer rootsy og med Ellis sin lett nasale stemme blir denne låten som ny i Ellis drakt.
Den sju minutter lange “Houston” drar fra en eaglesque melodi over i psykedeliske stemningsleier og jazztoner mot slutten av låten, det er obskurt og uvanlig dette, men det plasserer seg rett i ryggmargen og i hjernebarken min for ekstremt gode lyd- og musikkopplevelser. Uansett hva Ellis gjør på denne platen så gjør han det riktig. Han gjør det med eleganse og finesse. Han lager låter som er jordnære og mystiske i samme åndedrag. Atmosfærer som bidrar til å endre humøret til den som lytter. For meg er dette årets fineste plate så langt. Den er både samlende og søkende, den byr på nye momenter for hver gjennomspilling og den gir meg opplevelsen av å høre noe nytt og kreativt.
På “Sing Along” forteller Ellis om et ganske så anstrengt forhold til den religiøse indoktrineringen han opplevde som barn i hjembyen sin. Hvordan samfunnet aldri gav de små ungene noe valg til å tenke selv. Det mest countrypregede sporet på albumet, det friskeste musikalske pustet på en plate som stort sett er en eneste seig, men ytterst delikat gjørme av grå hverdagsrealisme. Selveste Jim Lauderdale synger med her og sammen gir de ikke særlig gode skussmål til folket i Ellis hjemby:
And that’s a hell of a thing to do to a kid just to teach him right from wrong
You can burn in hell the rest of your days or you can choose to sing along
Avslutningen av platen inneholder mest av det jeg nevnte innledningsvis, hvordan livet på veien og livet som artist tærer på både han selv og menneskene rundt og nær han. “Tour Song” oppsummerer nok livet og tankegangen til veldig mange artister som er ute på veien store deler av året, men som gjerne skulle vært mye nærmere den de elsker når det virkelig behøves.
It’s so hard to lay in this bed I made
In the back of a cramped up, dirty car
I’m drivin’ out to some hipster bar
With people that I don’t wanna see
But I appreciate the company
[youtube]http://youtu.be/NIYb6wpugwA[/youtube]
[youtube]http://youtu.be/xp8x2p6gZ2w[/youtube]
