Husker dere rock’n’roll, kjære musikkvenner? Første gang dere hørte Tom Petty? Bruce Springsteen? The Hooters? Lone Justice? Den følelsen av at musikken TRAFF. At DETTE var laget spesielt for akkurat DEG. Du skrudde desperat på radioen i håp om å finne mer av samme slaget. Spolte kassetten tilbake for å høre EN gang til. Flyttet armen tilbake på platen. Ba DJen på diskoteket spille den en gang til. 

Med all mulig respekt; ny musikk fra Springsteen gir ikke den følelsen lengre. Tom Petty har forlatt oss. Men da har jeg en gledelig nyhet til dere, kjære venner. Hvis du har lyst på den følelsen èn gang til. Av å høre ny rotekte rock, rått, fritt, spennende. DEN følelsen av ekte, genuin rock’n’roll som ikke overlater noe til tilfeldighetene. Plutselig er du 18 og et halvt igjen, og fliser avgårde innover støvete skogsveier i en feit amerikaner. Suser nedover E6, E18, E39, E75 med vinduene åpne og musikken på full mugg. 

Ladies and gentlemen, Andrew Leahey & The Homestead have arrived! Og med seg har de følelsen av ungdomstid, frihet, musikk og nydelig rock’n’roll.

Airwaves har vært en av mine favorittplater i over et år. I fjor booket vi Andrew til Norge, og som lokkemat til konsertarrangørene så brukte vi platen som på det tidspunktet hadde navnet We Came Here To Run. Det var ikke så vanskelig, for å si det slik. Underveis har den skiftet navn til Airwaves, og den låter rett og slett som absolutt alt jeg elsker ved musikk. Av og til, så handler musikk utelukkende om følelsen du får når du lytter til den. Og slik har jeg det med Airwaves… 

Andrew hadde sin musikalske oppvåkning på 80-tallet i USA, den gang FM-radio var hovedkilden til musikk og underholdning. Stasjonene der borte klatret over hverandre for å spille den beste «Topp40» musikken, og band laget store, feite produksjoner med masse gitarer og trommer. Tom Petty, John Mellencamp, Bruce Springsteen og Bob Seeger var enorme. The Hooters, The Rainmakers, Foreigner, Cheap Trick reiste rundt og gjorde feite akkorder og gitarer til et levebrød. 

Og denne arven har Andrew Leahey & The Homestead tatt med seg inn i låtene og produksjonen på Airwaves. Andrew sier selv «We’re torchbearers of a sound that’s bigger than us, and we’re gonna keep the fire burning».

Platen har ikke ett eneste svakt originalspor, og kliner til fra første akkord. Det er en parademarsj av gnistrende gitarer, fete gitarsoloer, en dønn solid bassist, en bånnstø trommis og melodier som klistrer seg i hjernebarken på en måte du knapt har opplevd. Jeg simpelthen elsker det. Dette er musikk som er SKAPT for lange bilturer, sommervarme og åpne vinduer. Volumet skal opp på fullt, og det er klin umulig å sitte stille. 

Åpningslåten «Start The Dance» åpner med de nevnte, fete gitarene. Et orgel legger seg i bakgrunnen bak en røskende gitarrytme som tar oss med i dansen. Og så kommer gitarriffet og gir oss lovnader om hvor usaklig fett gitarsoloen kommer til å bli. Og den oppfyller alt vi håpet på. Gi oss gitarsoloene tilbake, det var halve grunnen til at vi hørte på musikk! 

Breakene er helt riktige, han bruker alle triksene i boken – og gjør det helt riktig. 

Tittelsporet er noe av det mest Tom Pettyske som noen gang er laget. Uten at det er laget av Tom Petty selv. Andrew var veldig tydelig på det da vi diskuterte platen under turnèen hans i fjor, at de alle var sterkt preget av Pettys bortgang, og ønsket å lage en plate som hyllet Petty og lyden fra 80-tallets radiostasjoner. Noe de så til de grader gjør i «Airwaves».

These days we’re half awake
Waiting for the lights to come on
Where’s all that heartbreak headed?
I used to hear it in the airwaves

De første 18 sekundene er noe av det deiligste jeg vet om, og uten å overdrive har jeg nok spilt denne låten nærmere 200 ganger det siste året.  Den er bare så alt for tidlig slutt.

But each place
Sounds the same
A different station
Only in name

Vi får servert «Make it Last». Andrew ble operert for en hjernesvulst i 2013, og kunne mistet både hørselen og livet – og sier selv at han i etterkant har ønsket å skrive låter som feirer livet. Og det gjør han tilgangs i «Make it Last» – som er en ren gledesbombe av en låt OM musikk. 

En av låtene han traff godt med på Norgesturnéen er den sjarmerende «Flyover Country», som handler om Midtvesten i USA. Store sletter som ingen egentlig legger merke til fordi det bare flyr kjapt over på vei fra en kyst til en annen. Men som huser mennesker, opplevelser og musikk. 

Sammen med kompisen Jon Latham skrev han «Queen and King of Smaller Things» – som har blitt akkurat det 80-talls eposet de to elsker. Teksten har veldig mye Latham i seg, og sammen har de laget en innertier av en låt. 

(foto: Chad Cochran)

Jeg er ikke overbegeistret for coverlåten «Lips Like Sugar» fra Echo & The Bunnymen, men jeg vet at låten betyr mye for Andrew og at de elsker å spille den. Ikke helt min tekopp, og den passer ikke helt inn på plata. Lydbildet er helt annerledes enn på resten, og hverken struktur eller melodi kler bandet. Det blir for mye U2 for min del, så denne må jeg innrømme at jeg skipper. 

«Moving Like the Weather» henter oss inn igjen i riktig modus, og den tostemte koringen på refrenget gjør verden til et bedre sted, helt på egenhånd. 

«Remember This» er kjærlighetserklæringen til kona Emily. Vi har spilt inn en akustisk versjon av denne i skogen ved Fantoft Stavkirke i Bergen som jeg håper jeg får lov til å slippe ut til folket, for den er intenst vakker. 

«Karyn» var en annen låt vi spilte inn på samme Session, og er en av mine virkelige favorittlåter på denne platen. Den oser Tom Petty anno Full Moon Fever, og minner meg om sommeren 1989, både på godt og vondt. En av de beste tekstene på platen, og Andrew viser seg som en habil historieforteller. Mange av låtene på platen er mer i retning av det jeg vil kalle «beskrivende tekster», som snakker om følelser og opplevelser – mens «Karyn» spinner en historie og trekker oss inn i en verden med interessante karakterer og en historie vi ønsker å få høre slutten på.

Andrew Leahey (foto: Arnulf Østerdal)

Låten som tidligere var tittelsporet, «We Came Here To Run» er en fortelling om oppvekst, utvikling og det å være litt på drift og leting etter noe. Seg selv, eller noe større. Orgelet skaper en deilig stemning, og dette er siste låten på lokalet. Det er siste dans, det er på tide å gripe sjansen! Gjøre noe. Nå!

«Vi kan ikke la en plate som dette stoppe med en rolig låt, kan vi vel», tenkte nok Andrew når de tracket denne platen. Så han plasserte fornuftig nok en skikkelig kjørelåt som vi skulle tro var en uutgitt Creedencelåt, på slutten. En litt skøyeraktig tekst om arbeidsituasjonen som ikke er helt på stell. Det er fredag, kom deg ut døren på jobb, inn i bilen, opp med musikken og avgårde på fest! 

I august er Andrew Leahey tilbake i Norge. Vi regner med han vil møte en bunke nye fans som roper på låter fra Airwaves der ute på veien. Ta godt imot dine nye venner i Andrew Leahey & The Homestead – du vil aldri angre. 

Kjøp CD og t-skjorter og sånt. Følg bandet på Facebook. Airwaves på iTunes, Tidal, Spotify.

Forrige artikkelRobert Ellis – Texas Piano Man
Neste artikkelDoD Sessions: Kashena Sampson
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here