Dan Conn har vært gjennom den samme reisen så mange musikere har tatt. Hektet på låtskriving så brukte han hvert ledige øyeblikk på å skrive og spille inn demoer på sin lille 4 spors opptaker, etter at skiftet på fabrikken var gjennomført for dagen. 

En periode som gitarist i et bar-band ga Conn erfaring, men også tryggheten på at han ikke ville bruke livet sitt på å spille andre menneskers musikk. Han satte sammen et band for å presentere sin egen musikk, til tross for advarslene om at ingen gadd høre original musikk på de lokale bar-scenene i hjembyen i Kentucky. Conn hadde musikk som måtte ut, og debutplaten ble innspilt på enkelt vis. Bandet gikk under ganske raskt, og Dan Conn sverget på at han var ferdig med musikk. 

Men så var det sangene da. Som ikke sluttet å komme. Conn og broren hadde restaurert et gammelt gårdsbruk, og i stuen spilte han inn platen Dan Conn and the Travelin Kind i 2016. Lydmessig var den kanskje ikke helt der – men låtene hadde potensiale nok til at platen fikk oppmerksomhet utenfor Kentucky, og Conn begynte å dra rundt for å spille.

Og nå har han samlet musikere og venner i sin egen stue, der de har spilt inn platen Shine On, mye på samme måte som han en gang gjorde ved kjøkkenbordet med sin 4 spors Tascam. Tryggheten ved å være i sitt eget hjem, og det uformelle ved situasjonen apellerte til Conn, og det kan være en av årsakene til at platen låter som den gjør.

Det er et kraftfullt og personlig album Conn slipper idag, med 9 originallåter og en cover av Tom Pettys “Southern Accents”. Stemmens hans er den grufsete, ærlige stemmen undertegnede er veldig glad i. Produksjonen er enkel, direkte og med låtene i fokus. Det er ingenting å gjemme seg bak, du får tekstene dønn rett i trynet – akkurat slik jeg elsker.

Høydepunktene på platen er mange. For meg er det helheten som gir det største inntrykket, men det er likevel enkeltlåter som fint kan trekkes frem. Den mest fengende er kanskje “The Pistol” – der han sammenligner seg selv med en pistol. Elegant skrevet, og en deilig duett. Den seige fela som følger stemmen setter en ekstra spiss på godsakene.

Åpningslåten “Son of James” gir oss et innblikk i barndommen, en saftig pedal steel gir det den rette stemningen – og det lett vindskeive bandet gir dette akkurat den deilige rufselyden jeg foretrekker i denne sjangeren. 

Bar-rockeren “Faded Blue” måker til med saftige el-gitarer og en sprelsk mandolin. For meg låter dette enkelt og greit som musikk. Råskapen og energien er bevart, og ingen har polert vekk det som gir det egenart og sjel. 

Høydepunktet for min del er nok balladen “Like a Diamond”, som er en smellvakker kjærlighetssang der Dan Conn plukker i vei på kassegitaren og vrenger sjelen sin til lytteren. Forholdet har tatt slutt, men akkurat som i singelen “Green Eyed Gal” så har han gode minner fra det som har vært, og håpet om at det kan være noe mer der brenner i bakhodet hans. 

Det er noe med stemmen til Dan Conn som fanger meg, det er så ærlig og rått – og for meg er det dette musikk handler om. En artist som virkelig har noe å by på, som legger hjertet sitt på bordet og forteller historien sin til de som ønsker å lytte. Jeg har blitt veldig glad i Shine On, og håper dere gir den de tre-fire gjennomlyttingene den trenger for å virkelig sette seg i bakhodet. 

Besøk Dan Conn på danconnmusic.com. Besøk ham på Facebook.

Forrige artikkelegil olsen – live
Neste artikkelSpilleliste – November 2018
Rune Letrud
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here