Bluebird’s Ghost – This Too Shall Pass (EP)

Bluebird’s Ghost – This Too Shall Pass

Erlend Egeberg Aasland fra Sandnes er en av Norges dyktigste strengeinstrumentalister. I løpet av de siste ti årene har han spilt sammen med flere av de aller mest kjente og folkekjære artistene vi har. Øystein Sunde, Thomas Dybdahl, Tønes, Rita Eriksen og Olav Larsen er bare noen eksempler på hvilke artister som har fått og får låne Erlends eminente musikalske talent.

Erlend spiller nær sagt alle typer instrumenter, trombone, trekkspill, pedal steel, alle typer gitarer, orgel og ikke minst tradisjonelle amerikanske folkemusikkinstrumenter som banjo og mandolin. I tillegg til de musikalske krumspringene han har gjort sammen med andre artister har han også stor suksess med familiebandet Aaslandbros, et band som i hovedsak har spesialisert seg på selveste Johnny Cash.

Tale Egeberg Aasland er født i Oslo, vokste opp i Kristiansand og har studietiden sin fra Trondheim. Hun er medlem av bandet med det velklingende navnet Fredsbevegelsen Fyllesjuk i Folkedrakt. Tale spiller gitar, autoharpe, mandolin, banjo og sag. Hun gjester også jevnlig Aaslandbros sine opptredener, mens Erlend på sin side skal bidra litt med banjoen sin på Fredsbevegelsen Fyllesjuk i Folkedrakt sine konserter.

Bandet Bluebird’s Ghost, som egentlig er en duo bestående av ekteparet Egeberg Aasland og ikke et band, har eksistert i godt over ett års tid nå. Tanken bak konseptet var i første omgang at de som et par fant en fin måte å bli bedre kjent med hverandre på. Et fristed der de begge kunne ta seg tid til å leke med musikken og ikke stresse fram hverken melodier eller la seg styre på annet vis enn av hverandre.

De brukte tiden i starten på å finne en form som passet for de to. Likeverdighet og balanse var to grunnelementer som skulle prioriteres og selv om begge to nok ønsket at den andre parten skulle ta enda mer ansvar for vokalen, da ingen av de to ville karakterisere seg selv som vokalist, så har det endt opp med at Tale er den som synger mest på låtene på EP’en. Selv om vokalistrollen til tider har vært et diskusjonstema tema blant de to, så har de landet på en løsning som fungerer veldig bra.

Ambisjonsnivået har foreløpig ligget på et udefinerbart nivå, men med Ep’en This Too Shall Pass har de i hvert fall gjort en solid jobb for at folk skal like musikken de lager. At det er plass til en kvinne-og-mann/ekteparduo som driver et folk/bluegrass prosjekt på den norsk musikkscenen er jeg ikke i det minste i tvil om.

At musikken er inspirert av tradisjonell bluegrass og countrymusikk fra andre siden av Atlanteren er det heller ikke så mye tvil om. Det var derfor helt naturlig at paret for ganske nøyaktig et år siden la bryllupsreisen sin til landet på andre siden av Atlanteren. Selv om reisen handlet mest om nysmidd kjærlighet så skulle det også være en countrypilgrimsreise. Turen gikk innom legendariske steder i USA som vi til stadighet hører om fra musikkhistorien og at reisen har gitt inspirasjon til låtene på EP’en er det lite tvil om. I “Pilgrim Song” synger paret i kor;

“We drove across the land to Dyess Arkansas, Two lonely pilgrims searching for the masters home”

Paret var innom alle de store musikkbyene på deres ferd, men noen av de mest bemerkeselsverdige opplevelsene hadde paret litt lenger borte fra neonlysene. Det å reise gjennom Appalachianfjellene var en spesiell opplevelse i følge paret, folk stod ofte utenfor husene sine og stirret olmt og lenge etter paret i det de kjørte forbi. Erlend og Tale bodde også noen dager av turen i en hytte langt ute i ødeland i Kentucky og fikk oppleve hvordan det karakteristiske skoglandskapet og stillheten gav inspirasjon til låtskriving.

Resultatet av countrypilgrimsreisen og et ønske om å drive med musikk sammen, har altså ført til Ep’en This Too Shall Pass. Bluebird’s Ghost gikk i NRK Rogaland sitt studio i fjor høst og lyden har blitt til ved hjelp av lydtekniker Per Ravnaas, som også har mikset låtene. Bekkstudio AS har masteret de fire sporene som EP’en består av.

Alle låtene er komponert og skrevet av Bluebird’s Ghost selv. Åpningslåten på EP’en heter “Passing Time” og er en instrumental som viser retningen og får fram de instrumentelle kvalitetene til begge to på utmerket vis. Det er fortsatt ingen tvil om hvilket musikalsk landskap og sjangre vi beveger oss i. “Cold Cruel Wind” er det sporet på EP’en som trekker tankene mest i Welch/Rawlings retningen. Vi hører det spesielt på lyden fra cavaquinhoen til Erlend, den har denne karakteristiske lyden av Dave Rawlings strengemagi over seg. Lyden av sag og Tales dramatiske vokal trekker kanskje tankene i en litt annen retning, men Bluebird’s Ghost har valgt sine arrangementer med omhu. Som ekteskapelig bluegrassduo er de så vidt meg bekjent helt unike i norsk sammenheng.

“Pilgrim Song” var vi så vidt innom tidligere. Reisen gjennom det amerikanske landskapet med barndomshjemmet til mesteren Johnny Cash som mål for ekspedisjonen. Det hviler et slør av “Arkansas Traveler” over låten, ikke så mye selve låten eller humoren fra originalen, men den følelsen av å være på vei et sted hele tiden. Slidegitaren som vi hører er med på å løfte låten, men samtidig føles det også som det er et bevisst valg for å “touche” innom bluesmusikk på pilgrimsferden.

“Ragged Earth” avslutter albumet og her synger paret duett gjennom hele låten. Hvis man kan kalle en norsk bluegrasslåt en potensiell hit, så må det være denne. Her lukter det radiospilling for de radiostasjonene som kjenner sin besøkelsestid. Duoen fortjener den oppmerksomheten de kan få for dette prosjektet og kanskje kan det stimulere de til å gjøre noe mer i tiden fremover. En EP med fire låter er nesten litt for lite, så vi ønsker oss mer fra Bluebird’s Ghost. I første omgang kan vi kanskje håpe på å se de på et konsertsted i nærheten av der vi bor.

Bluebird’s Ghost – Fysisk format kommer for salg i mai 2016

https://youtu.be/nRX4IjAFQck