Charles Bradley – Changes (Daptone)

Charles Bradley så dagens lys i Florida i 1948, men det skulle likevel ta 63 år før han fikk gitt ut sin første langspiller No Time For Dreaming i 2011. To år senere, i 2013, kom Victim of Love.

Nå er han over oss med Changes, og veien fram til disse platene på Daptone har mildt sagt vært både vanskelig og lang. Han flyttet til Brooklyn midt på 50-tallet, den gang da Brooklyn Dodgers store afroamerikanske baseballstjerne Jackie Robinson karriere var på hell. Men det var ikke Robinson som skulle bli Bradley sin store helt, derimot det funky fyrverkeriet James Brown som han faktisk fikk sett live på Apollo i Harlem i 1962.

charles-bradley-changes-album-newLitt senere rømte han hjemmefra, var hjemløs, levde i Maine, Alaska og California før han ble gjenforent med mora midt på 90-tallet. Charles Bradley har en rå upolert soulstemme, og denne brukte han til å etterligne James Brown, og det var slik Daptones kom over ham, og fant ut at han kunne være noe å satse på. Det er jo ikke vanlig at man satser på artister som nærmer seg pensjonistalderen. Men Daptones tenker ikke i de baner de store multinasjonale selskapene gjør, og det bør vi være takknemlige for.

Changes er blitt ei riktig så fin soulplate, der tittelsporet faktisk er en tolkning av Black Sabbaths låt fra albumet Vol 4. fra 1972. Bradley gjør ingen skam på Sabbath og får virkelig løftet denne tungrockballaden opp og fram i lyset. Utsøkt!

«Ain’t It a Sin» er en funky liten rakker der man hører James Brown snike i bakgrunnen. Rett og slett heftige saker av en mann godt over middagshøyden. «Good to Be Back Home» er også en fiffig låt med mye funk og blås i seg.

Men det er først og fremst de rolige soulsmygerne som dominerer albumet. Det er jævlig bra musisert med mye fin blås, god tangentbruk og mengder med smakfull blås. Platens åpner «God Bless America» er Charles Bradley lovprisning over å endelig ha funnet seg til rette, der han takker de tøffe øyeblikkene for å ha herdet ham til å bli en tøffing som elsker sitt Amerika.

De nitti sekundene sammen med «Good To Be Back Home» er essensielle i å fortelle hvem den godeste Charles Bradley er. Sterke saker. Liker du soul så bør absolutt Charles Bradley sjekkes ut. Alle tre platene er verdt noen runder på spilleren. Dette er så ekte det kan bli i 2016.

KjøpLytt

Forrige artikkelBluebird’s Ghost – This Too Shall Pass (EP)
Neste artikkelYuma Sun – Watch Us Burn
Jeg heter Terje Hanstad og er 45 år bosatt på Ringebu i Gudbrandsdalen. Jeg har vært glad i plater så lenge jeg kan huske. Jeg husker at jeg bladde som besatt i eldre brødres samlinger, og etterhvert ble man en ivrig kjøper selv. Musikalsk har jeg mange bein å stå på. Jeg liker country og soul. Jeg må si jeg er blitt et lite retrohode som heller leter tilbake i tid enn å sjekke nymotens greier. Favorittplater: 1.The Rolling Stones - «Exile on main street» 2. Bob Dylan - «Desire» 3. Van Morrison - «Moondance» 4. The Band – «The Band» 5. The Beatles - «Rubber soul» 6. Gram Parsons - «Grievous angel» 7. Son Volt - «Trace» 8. Solomon Burke - «Don't give up on me» 9. Neil Young - «Rust never sleeps» 10. Gene Clark - «No other» 11. Grateful Dead - American beauty

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here