Hank «Bocephus» Williams Jr.

Det er ikke et eneste levende menneske på denne jordkloden som har hatt større sko å fylle enn Randall Hank «Bocephus» Williams Jr. Ingen er en gang i nærheten. Uten Hank Williams Sr., hadde det ikke vært noen “Rock Around The Clock” eller “Roll Over Beethoven”, ergo hadde hele rocken sett annerledes ut, hele verden hadde sett annerledes ut.

Kallenavnet “Bocephus” fikk Hank Jr av sin far da han var i sine første levemåneder. Inspirert av Rod Brasfield, en komiker ved Grand Ole Opry, og hans buktalerdukke som ble kalt Bocephus, adopterte Hank Sr navnet som kallenavn på sin eneste sønn.

Allerede i 8-årsalderen gjorde “Bocephus” sine første opptredener med farens låter, og moren Audrey gjorde det tidlig til sin livsoppgave å føre musikken til legenden Hank Williams videre gjennom hans egen sønn. Det ble lagt et ubønnhørlig press på gutten om å nærmest reinkarnere sin far og synge låtene hans. Aldri har noen til de grader blitt tvunget å leve en annen manns liv.

På et tidspunkt midt i tjue-årene hadde unge Hank fått nok. Hank Jr hadde allerede sommeren 1972 hadde sin første nr. 1 hit med en ikke-Hank Sr. låt, den countrypolitanske og tidsriktige “Eleven Roses” fra albumet med samme navn.  Men tiden var kommet for å sette et skille mellom sin fars karriere og sin egen, det var på tide å kvitte seg med ryggsekken som Bocephus hadde båret med seg i hele sin oppvekst. De som kjenner Hank Jr sin karriere i ung alder husker titler som alle gjenspeiler den vanskelige situasjonen å vokse opp i. Standing In The Shadows, Removing The Shadow, My Own Way og My Songs for å nevne noen få. Hank forteller i låten «All In Alabama» fra Habits Old and New, om sin frustrasjon og om hvordan livet hans tok en slik brutal vending på en fjelltur i Montana sommeren 1975.

I just had to show ’em I didn’t need em
And so I headed out west to see some old friends of mine
I thought if I’d climb up ole Ajax mountain
Maybe that would help me get it all off my mind

I made it up to the top, picked out a clear spot
I thought a whole lot about the rest of my life
I had no idea then soon it would nearly end up
On this mountainside I would nearly die

Mange kjenner sikkert til historien om hvordan snø og is i fjellet gav etter under han og hvordan han falt nedover den steinete fjellsiden på et par hundre meter oppe i disse fjellene. Alle ansikts- og hodeskader som følge av ulykken, og alle operasjonene i etterkant av ulykken, er en av årsakene til at han alltid har vært å se med cowboyhatt, helskjegg og solbriller for all ettertid. Et image ble født på grunn av ulykken. Det var så vidt Hank overlevde det dramatiske fallet ned Ajax Mountain, men sjelden har et veiskille i livet vært tydeligere markert, både musikalsk og personlig.

#Filmen som er basert på historien om Hank Jr – The Living Proof – ligger i sin helhet på You Tube.

I månedene forut for ulykken hadde Hank Jr for første gang gått i studio med full kontroll på produksjonen og låtene. Resultatet av dette skulle bli albumet Hank Williams Jr. & Friends. Innspilt i Muscle Shoals, i Music Mill Studios, med gjestemusikere som Toy Caldwell (Marshall Tucker Band) og Charlie Daniels som de mest kjente. Albumet ble starten på det som skulle bli Hank Jr sin egen karriere og et album som viste verden en blanding av outlaw-, southern- og countryrock som ingen hadde hørt maken til tidligere, og i hvertfall ikke fra unge Hank som den gang var mest kjent for sine tolkninger av farens låter.

Albumet står seg den dag i dag som et av de aller beste og minneverdige fra den perioden der outlaw- og southernrock hadde sine glansdager i siste halvdel av tiåret, og skal ganske enkelt befinne seg i en hver seriøs platesamling. Albumet inneholdt tre coverlåter, henholdsvis Toy Caldwell sine «Losin’ You» og « Can’t You See» og Shel Silversteins vakre ballade «On Susan’s Floor». Resten er Hank Williams Jr sine egne originaler og avslutningslåten, «Living Proof», forteller oss aller best hvor beinhardt årene som stand-in for Hank Sr hadde gnaget på psyken til den unge mannen. 

I’m gonna quit singin’ all these sad songs
‘Cause I can’t stand the pain
Oh, the life I sing about now
And the one I live is the same

When I sing them old songs of daddy’s
Seems like every one comes true
Lord, please help me
Do I have to be the living proof

Why just the other night after the show
An old drunk came up to me
He says «You ain’t as good as your daddy, boy
And you never will be»

Mange i Norge har trolig fått med seg hvor Hank Jr står politisk og at det ikke akkurat samsvarer med vår europeiske tenkemåte. Den politiske frustrasjonen til Hank Jr gikk spesielt utover President Barrack Obama, da Obama ble gjenvalgt i 2012 og Williams fra en scene uttalte følgende; «We’ve got a Muslim for a President who hates cowboys, hates cowgirls, hates fishing, hates farming, loves gays, and we hate him!»

Patriotisme har alltid hatt en stor plass i musikken til Hank Jr, men den har gått over fra å være av typen gun-loving/outlaw/independent/living-of-the-land patriotisme, til å bli et ganske så uspiselig politisk standpunkt på de seneste albumene. Nå er ikke Hank Jr alene om sine standpunkt ‘over there’ og innflytelsen av den amerikanske patriotismen, slik Hank Jr ser den, er langt i fra ubetydelig flere steder i det amerikanske politiske bilde i dag. Sannsynligvis er det et annet tankesett, andre verdier og holdninger enn de vi selv er vokst opp med her i landet, som ligger til grunn for dette politiske standpunktet. Det er vel slik at man ikke over natten klarer ikke å viske ut det som sitter, og har sittet, i folkesjela og i ryggmargen på store deler av et helt folk i mange generasjoner.

Disse holdningene passer selvsagt ikke inn i et moderne europeisk verdensbilde, men på samme måte som vi må akseptere andre regimer i andre verdensdeler, andre seksuelle legninger eller religioner og livssyn som er annerledes enn våre egne, må vi nok pent finne oss i forskjellene som eksisterer på hver side av Atlanteren. “Difference makes the world go round”, heter det som kjent.

Allikevel, selv med denne mikroskopiske forsvarstalen for amerikanernes ytringsfrihet og deres nedarvede tankegods; gode gamle Hank Sr var også republikaner, men han hadde nok tatt seg en ekstra klunk av flasken hadde han hørt sønnen sin uttale seg fra scenen om president Obama, muslimer, homofile og mye mer han kanskje burde latt være å uttale seg om.

Det kom tidlig i 2015 ut et dobbeltalbum med Hank Williams Jr 35 Biggest Hits, men dessverre sammenfaller ikke alltid ordet hits med kvalitet. Mange av Hank’s aller beste låter finner man ikke på dette albumet, eksempelvis nevnte «Living Proof» og « All In Alabama». Nederst i denne artikkelen finner du mitt forsøk på å samle Hank Williams Jr sine beste og viktigste låter i en spilleliste, i det minste de som er tilgjengelige på strømmetjenester. Noen av de er de samme som på samleplaten, slikt er uungåelig, men jeg har prioritert å vise fram den alvorlige siden, den såre siden og den store artistiske siden av «Bocephus», og heller lagt mye mindre vekt på den patriotiske. Hank Jr er nemlig så mye mer enn bare sønn av sin far og sine patriotiske politiske utsagn.

I månedene før Hank Willams Jr. & Friends kom ut i 1975, lå hovedpersonen selv på sykehus med store og alvorlige hodeskader, imidlertid var han mer bestemt enn noen sinne på å fortsette karrieren og så fort han var klar startet han innspillingene av sine neste album. Over de neste atten årene, fra 1977 til 1995, skulle Hank Jr gi ut hele nitten studioalbum og sytten av disse har solgt til gull eller platina i USA. Totalt ble det seks Grammys i løpet av denne perioden og en hel masse andre priser fra countrymusikkens egne prisutdelinger.

Det hele startet med låten «Feelin’ Better» på albumet The New South. En selvbiografisk låt som åpner albumet som er produsert av Waylon Jennings. Hank forteller at han var nødt til å flytte ut av Nashville og ned til Alabama i 1974 for å få en ny start og hvordan dette ledet han fram til å lage Hank Williams Jr. & Friends, samt at han fikk troen på seg selv igjen. Bakgrunnen for flyttingen var ikke bare det musikalske presset, men også personlige årsaker, eller kvinnfolk og sprit som det egentlig heter, samt et lite omtalt selvmordsforsøk, som nok var en stor del av årsaken.

Moved on down
To sweet home Alabama in 1974
Had to get out of Music City
And I had to get off the road

Woman, she left and the people
Wouldn’t let me sing nothin’ but them old
Sad songs, had to get high so I wouldn’t cry
You know they hit pretty close to home

I’m feelin’ better
Now that I’m back on the road
Getting it together
Between Macon and Muscle Shoals

The New South inneholder også en gnistrende versjon av Steve Youngs’ “Montgomery In The Rain”. Selvsagt ikke så bra som originalen til Young, men det er nok denne versjonen som har gitt mest avkastning i rene dollar opp i gjennom årene. Her finnes også coverversjoner av klassikere som Bill Monroes “Uncle Pen”, Jessie Colter sin “Storms Never Last” og Gordon Lightfoot sin “Looking At The Rain”. Og så det fantastisk vakre tittelkuttet fra egen penn, “New South”, som handler om hvor glad Hank er i de rike tradisjonene fra sørstatene og hvor takknemlig han er for at The Man from Plains ikke klarte å forandre på disse.

I 1979 kom albumet Whiskey Bent And Hell Bound og med det fikk vi låter som tittelsporet, «O.D.’d In Denver» og ikke minst «The Conversation» sammen med Waylon Jennings. Med Jimmy Bowen i produsentstolen ble det en litt annen trøkk over det hele og vi hører litt av den countryboogien og sounden i låtene og produksjonen som nærmest skulle bli et varemerke for Hank Jr utover 80-årene.

Selv om tittelsporet på Family Tradition ble en kjempehit, så var nok dette albumet ikke så preget av outlaw- og southernrock som de to foregående, men albumet, og spesielt åpningen med Bee Gees’ «To Love Somebody» og Oskar Soloman’s «Old Flame, New Fire», viste at Hank Jr også hadde talent for andre stilarter og sjangre. Albumet er veldig preget av trender fra tiden man levde i, noe et litt famlende forsøk på å ta tilbake “I Fought The Law” fra punken er et godt eksempel på det.

Et av varemerkene til Hank Williams Jr har vært at uansett hvordan countrymusikken har utviklet seg, så har Hank vært trofast mot sin egen stil, og i tillegg har han hatt evnen til å kunne synge og spille omtrent hvilken som helst tradisjonell stilart som eksisterer. Soul, gospel, rhythm’n blues, boogierock, southern, country, western swing osv. Hank er også en multiinstrumentalist og mestrer de fleste strengeinstrumenter, samt munnspill, piano og trommer. Dette er mye takket være alle artistene som besøkte det Williamske hjem i “Bocephus” sine unge år, flere av disse tok seg tid til å lære bort sin kunnskap til unge Hank og han lærte mye, veldig fort. Det musikalske talentet hans er klin umulig å trekke i tvil.

Fats Domino, Jerry Lee Lewis og og Little Richard er tre av artistene som til stadighet var innom. Ikke så vanskelig å forstå hvor Junior har fått boogie-woogien inn i blodet fra. The Carter Family var venner av familien Williams helt fra tiden på Grand Ole Opry tidlig på 50-tallet. Spesielt June Carter og Audrey Williams hadde et sterkt vennskap. June Carter var da også Hank Jr sin gudmor. Johnny Cash var også blant vennene til det Williamske hjem og blant de som lærte unge “Bocephus” det meste om musikk. Så sterkt var vennskapet mellom Hank Jr og etterhvert familien Carter Cash, at de begge sto ved sykesengen da Hank Jr våknet opp etter operasjonene etter fallet i 1975. Så sterkt var vennskapet at Hank Jr ble introdusert som “June and Johnnys beloved”, på minnekonserten for Johnny Cash. Og det var Hank Jr som sang selveste “Ring of Fire” på samme minnekonsert.

Tatt i betraktning av åpningen av Family Tradition med Bee Gees coveren, skulle man altså tro at Hank hadde et åpent sinn og gjerne krysset over i andre sjangre. På denne tiden var som kjent disco det aller største innen musikk- og utelivsbransjen, og discoen overtok nok mange av de gode gamle dansekneipene. Dette må tydeligvis ha vært tungt å svelge for Hank, noe han veldig tydelig gir uttrykk for sin misnøye med i låten «Dinosaur» på hans neste album, Habits Old and New. I det minste hadde han i sine unge år selvinnsikt nok til å kalle seg selv en gammel dinosaur som skulle vært utdødd for lenge siden når han roter seg inn i en discoklubb.

Hey man them ain’t high heeled sneakers
And they sure don’t look like cowboy boots
And that ain’t rock and roll you’re playin’
And it sure ain’t country or rhythm and blues

You’re singin’ a song about makin’ love to your drummer
Well gay guitar-pickers don’t turn me on
And we don’t all get into Donna summer
Do you happen to know any old hank Williams songs

‘Cause you see I’m a dinosaur
I should’ve died a long time before
Have pity on a dinosaur hand me my hat
Excuse me man but where’s the door

I dag er vi fullstendig klar over hvor dagligdags denne trakasseringen av homofile var på den tiden. Det var i praksis ingen autoriteter som tok denne gruppen av mennesker i sitt forsvar og kjente ikoner som Hank Jr kunne dessverre uttale seg fritt og skrive slike nedsettende tekster uten at det fikk noen følger av betydning. 

Habits Old and New inneholder også en versjon av Seniors legendariske «Kaw-Liga», en låt som også har vært gjenstand for en aldri så liten rasismedebatt i nyere tid. Da i hovedsak på grunn av hvordan indianerne blir beskrevet i låten, “to stubborn to ever show a sign”, og “Is it any wonder that his face is red?”, som de mest kritiserte linjene i teksten.  Jeg tror nok ikke intensjonen til gamle Hank, den gang låten ble skrevet, var å beskrive indianere på noe annet vis enn resten av samfunnet gjorde på samme tiden. Tenk på Disney og deres filmer, hvordan indianere og folk av afrikansk avstamning ble fremstilt der. Jeg velger å tolke teksten for det den forteller, som en desperat kjærlighetshistorie fra hjertet til en som aldri turde ta det neste steget.

Albumets høydepunkt er har et helt diametralt motsatt utgangspunkt. Balladen «The Blues Man» forteller på sårt vis hvor umistelig kjærligheten kan være når man har den og hvor fryktelig det kan være å leve uten den i etterkant av et brudd. Lykken og livet endret seg for Bocephus når en kvinne trer inn i livet hans og synger til han;

Hey baby, I love you, hey baby, I need you
Hey baby, you don’t have to prove to me you’re some kind of macho man
You’ve wasted so much of your life runnin’ through the dark nights
Let me shine a little love light down on you, blues man

Videre utover første halvdel av 80-tallet kom albumene på løpende bånd fra Hank Jr. Strong Stuff, High Notes, Rowdy, The Pressure Is On, Man Of Steel og Major Moves for å nevne noen. Albumene inneholdt stort sett egenkomponerte låter og en del av dem beit ordentlig fra seg på countryhitlistene. Det var også en del coverversjoner av kjente artister og andre låtskrivere sine låter, og siden Hank Jr aldri klarte å riste av seg spøkelset av sin far, så passet han likeså godt på å gi folk det de krevde et tiår tidligere, en solid bunke versjoner av farens låter.

Rowdy fra 1981 er ikke det albumet man først tenker på når man nevner Hank Williams Jr, men det er faktisk det eneste albumet som har produsert to nummer en hits med låtene «Dixie On My Mind» og «Texas Women». Spesielt interessante er også bekymringene han har om karrierevalget sitt i «Footlights»;

I live the kinda life most men only dream of
I make my livin’ writin’ songs and singin’ them
But I’m thirty-one years old and I ain’t got no place to go when it’s over

The Pressure Is On er albumet der to av Hank Jr.’s største hits, «All My Rowdy Friends (Have Settled Down)» og «A Country Boy Can Survive», for første gang høres på plate. Det er allikevel minst like interessant at han på et par låter i starten prøver å høre ut som Johnny Cash og på et par andre, «Weatherman» og tittelkuttet er tilbake i ordentlig southern rock modus. Denne sjangervinglingen er på mange måter noe av grunnen til at disse albumene fortsatt er interessante.

Når vi kommer til High Notes fra 1982, får vi servert en aldeles utmerket versjon av Beatles sin «Norwegian Wood» og Hank beviser nok en gang at han ikke bare kan covre sin egen far, men hvem som helst og hvilken låt som helst, og han kommer sort sett greit unna med det. High Notes har mye bra låter og er ett av albumene som står aller sterkest fra denne perioden, mer enn tredve år senere.

Et lite paradoks på albumet, tatt i betraktning Hanks politiske ståsted, er låten “I’ve Been Down”. Der synger Hank om hvor uheldig hovedpersonen i låten er i livet og skylder faktisk delvis på “Reaganomics” for situasjonen. Det ender med både ran og drap, det er bekmørke sider av et forferdelig tiår i amerikansk historie og politikk han tar for seg.

En legendarisk southern rock classic i form av låten «Whiskey On Ice» er albumets definitive høydepunkt. Der nevner Hank selv det tidligere nevnte selvmordsforsøket fra 1974 og hvordan han han har måttet tåle all misunnelsen og all baksnakkingen som følgte med det å være sønn av selveste Hank Williams.

Some folks talk about me, guess they always will
They think it’s been an easy ride, and all been down hill
What they don’t think about, what they don’t realize
Is the shoes that I’m fillin’ are a mighty big size

One night in Nashville, tried to take my life
‘Cause my friends had all left me, and so had my wife
But a fast ride to Florida, made me realize
I had some whiskey on ice and some Florida women on fire

Det påfølgende albumet, Stong Stuff, blir ofte regnet som et av de mest rockende fra denne perioden uten at det nødvendigvis er helt sant, men sannsynligvis har det blitt slik fordi det innehoder hele to ZZ Top cover, «La Grange» og «Blue Jeans Blues». Sistnevnte, samt en gnistrende versjon av Skynyrd’s «Made In The Shade» er nok dette albumets store beholdning. Personlig har jeg alltid elsket coverfotoet på dette albumet, sjekk ut ansiktsuttrykkene til både Hank og til fjelløven som ligger på teppet.

Utenom tittelkuttet, “Woman On The Run” og den flotte versjonen av Allman Bros.’ “Midnight Rider”, er ikke Man Of Steel det helt store albumet når vi ser tilbake på det nå. Major Moves har tålt tidens tann noe bedre enn foregående og albumet var også hans første til å nå toppen av countrylisten til Billboard. Her finner vi også hans kanskje aller største hit i karrieren med «All My Rowdy Friends Are Coming Over Tonight», en låt som var åpningsmelodien til Monday Night Football hver uke i over tjue år på NBC. Tittelsporet «Major Moves» er også en liten melodisk perle som må nevnes, mens en litt overraskende cover av «Promises» fra Clapton’s Backless, er en nokså snål affære med en ganske energisk og upbeat sound sammenlignet med Claptons sløve tilnærming. I “Mr. Lincoln” forteller Hank Jr om store samfunnsproblemer på 80-tallet med overfylte fengsler, frykten for en strengere “gun control” og hvordan landet har endret seg til at;  “…everybody sues over any little thing these days”. Selv om mye var forandret på hundre år den gang, så har ikke så mye har forandret seg på de siste tredve.

Hank Williams Jr neste albumutgivelse heter Five-O og tittelen skal visstnok referere til at dette er hans femtiende albumutgivelse siden de første innspillingene av farens låter tidlig på første halvdel av seksti-tallet. Dette er ganske vanskelig å verifisere dette ved hjelp av de opplysninger som finnes på nettet i dag, men vi får vel stole på at hovedpersonen og hans manager, Merle Kilgore, hadde full kontroll på tellingen.

Albumet ble ihvertfall en av Hank Jr sine store suksesser og for andre gang i karrieren toppet han listen over Billboard Top Country Albums. Man kan trygt si at hvis han noensinne var på et punkt i livet som kan kalles karrieretopp kommersielt sett, så var det fra og med dette albumet og resten av 80-årene. De neste tre studioalbumene samt et livealbum toppet alle sammen Billboards salgslister på et visst tidspunkt.

Selv med åttitallets formidable lydmessige utfordringer (sjekk skrekkeksempelet «The Nashville Scene»), så traff store deler av Five-O blink hos det platekjøpende countrypublikum. Albumets coverlåter, George Thorogood’s «I Really Like Girls» og Warren Zevon’s «Lawyers, Guns and Money» er solide saker og låter ordentlig tørt krutt. I tillegg til disse er det hiten «This Ain’t Dallas» og åpningssporet man husker aller best fra dette albumet. I «I’m For Love» forteller Hank paradoksalt nok om hvordan han ønsker at vi ikke skal stikke nesa vår borti alt vi ikke liker eller har noe med.

But I’m for love and I’m for happiness
And I’m for ‘If you dont like it, cant you just let it pass?’
And I’m for turning off the tube and turning down the lights
Cause I’m for nothing else but me and you tonight

Side A av Born To Boogie er mildt sagt forbløffende rå, og er kanskje noe av det aller beste Hank Jr har gitt ut noensinne. Coverversjonene av Georgia Satellites og Stones sitter som støpt og den glitrende «Young Country» skjuler en hemmelighet de fleste vil ha problemer med å tro på. Steve Earle er en del av koret på låten! Helt naturlig i og med at Steve Earle i 1987 var selve symbolet på «Young Country», helt unaturlig all den tid vi i dag kjenner disse to personene sine politiske synspunkt. I dag ville det aldri hendt at Steve Earle koret på en Hank Williams Jr låt.

Det er en omfattende produksjon som foreligger fra Hank Jr i disse årene, albumene kom på løpende bånd, stort sett var det en årlig utgivelse fra 1977 til 1988. Man kan regne perioden fra 1975 og Hank Williams Jr & Friends til Hog Wild i 1995 som kjernedelen av hans karriere. Det er fra denne tidsepoken de fleste kjenner Hank Jr sin musikk fra. Det er imidlertid flere interessante countryplater i den tidligste delen av karrieren, speiselt My Own Way har status som en veldig godt vinylsamlekjøp.

Den mest intense delen av Hank Jr. sin karriere kulminerte med utgivelsen av “There’s A Tear In My Beer” i 1989. Videoen der gamle Hank Sr. var klippet inn i, både med bilde og lyd, var en sensasjon og ble en enorm suksess helt på slutten av tiåret. I etterkant har han gitt ut noen småpene, og litt mer rocka countryalbum, som A.K.A Wham Bam Sam, Almeria Club og I’m One Of You. Sistnevnte inneholder blant annet en gnistrende versjon av Jerry Reed’s store hit, «Amos Moses», som åpningsspor.

I en hver karriere vil det komme nedturer, for Hank Jr har tiden fra 1995 og fram til 2011 vært et slags vakuum der han ikke har nådd salgstall og popularitet som han hadde på 80-tallet. Verre skulle det bli, i 2011 ble Hank Jr droppet fra avtalen om bruk av “All My Rowdy Friends…” temaet til Monday Night Football på ESPN, på grunn av kontroversielle politiske uttalelser. Dette ble starten på en ny tid for Hank Jr, siden hovedinntekten i musikkbransjen ikke lenger ligger i platesalg, kan det se ut som at det utløste et behov for å sette opp konserter igjen, noe det ikke hadde vært mange av det siste tiåret.

Når vi nå akkurat har rundet et nytt årsskifte, så gjør Hank Jr det med en fersk avtale med et av de aller største, og nyeste, plateselskap i Nashville, Nash Icon Records. Allerede femten dager inn i det nye året kommer det nye albumet fra Hank Williams Jr. It’s About Time er tittelen og jeg blir ikke overrasket om det handler om et kursskifte i amerikansk politikk. Første låten er ute på Spotify allerede, og med tittelen “God and Guns” bekreftes vel bare teorien over i sin helhet.

Jeg møter til stadighet folk som ikke har noe forhold til Hank Williams Jr. Det er for «harry» sier noen, andre liker han ikke på grunn av hans politiske verdier, og så har du de som tror at han fortsatt lever av å synge farens sanger og det blir for mye country, eller så er det for mye boogie, eller for mye rock.

Selv om det er vanskelig å se forbi årsaken til at man ikke liker Hank Jr, så kan man ikke se forbi hvor høyt mannen elsker landet han bor i, naturen han drar på jakt i og byene og menneskene han skriver om. Montana, Alabama, Texas, Denver, Nashville, Dallas, Waylon Jennings, Jimmy Bowen, Merle Kilgore, Toy Caldwell, sin egen familie, publikum, platekjøperne og radiolytterne.

Det er nok helt riktig at Hank Jr er ikke lenger spesielt relevant på den musikalske arenaen, han har aldri vært en stor vokalist og låtskrivingen hans har hatt et altfor stort politisk fokus de siste årene og hans nye prosjekter har mer eller mindre hørtes ut som de er musikalsk utdatert. Forretningsmessig tok han imidlertid et steg nærmere sentrum av Music City ved signeringen med Nash Icon Records, så vil tiden vise hva dette steget gjør for hans karriere.

Så om man er over gjennomsnittet interessert i musikkhistorie, og da spesielt countrydelen, så er Hank Williams Jr et tema det er umulig å komme utenom, noe også spillelisten nederst beviser til det fulle. Det står umåtelig respekt av å tre ut av skyggen som fortsatt fantes der etter at Hank Sr tok the Lost Highway og aldri så seg tilbake. Det er en levende legende bak skjegget og brillene, og han er tross alt den eneste sønn av faren og grunnleggeren til store deler av det tjuende århundrets populærmusikk.

Samtidig er Hank Jr også bare et menneske, en sønn, en far og en bestefar slik som alle andre menn. Vi kan i dag konstatere at Hank Jr aldri klarte aldri å fylle sin fars sko, men vi må også ta inn over oss at den musikalske verden ville sett ganske annerledes ut dersom Mt. Ajax hadde tatt det livet hun var ute etter den skjebnesvangre dagen i august 1975.