Alle brustne hjerters talsmann Chris Isaak er ute med ny skive, og selv om den smilende 59-åringen (!) på coveret fortsatt ser ut som han lett kan dra hvilken som helst dame sliter han tydeligvis fortsatt med kjærligheten – og sånt blir det heldigvis musikk av.
Det har gått hele seks år siden forrige skive med originalmateriale, men i dagens musikkbilde får man være glad for at lett aldrende helter i det hele tatt fremdeles gidder snekre låter og ta turen innom studio. Nevnte studio er forøvrig denne gangen lokalisert i Nashville, ikke for å lage en køntriskive, men for å dra nytte av byens unike muligheter for ny input i innspillingsprosessen (eller fordi det er “penger å spare for en blåmig” som Isaak liker å fleipe med). Nye folk på produsentsiden er Paul Worley, Mark Needham og David Cobb. Mer nytt er at Isaak har testet ut å skrive sanger i samarbeid med andre låtskrivere og fordelt på 4 låter har disse folka bidratt: Michelle Branch, Natalie Hemby, James Slater, Gordie Sampson og Caitlyn Smith. Bandmedlemmer Rowland Salley og Scott Plunkett har i tillegg bidratt på tittelsporet.
Her kommer en guidet tur gjennom de tolv siste kapitler i The Stuntman of Love’s kjærlighetsliv.
First Comes The Night
“Don’t know why she’s gone. Don’t know why she went away. Don’t know what went wrong, oh so wrong, so wrong.”
Første låt ut er tittelsporet, en avslepen affære i typisk Isaak stil med fokus på hans egen villrede over hvorfor forholdet har gått den veien høna sparker. Fin låt og Isaak synger fremdeles som en gud.
Please Don’t Call
“Cold to walk out while you cry, but you know the reason why – it’s an eye for an eye, now we’re even”.
Tekstmessig en hardere Isaak enn vi er vant med her altså og vokalen veksler mellom det sedvanlige silkemyke kjærtegnet i øret og en røffere tone dirrende av aggresjon og bitterhet. “You cheat me, I cheat you – we deserve what we’ve been through”. Isaak og band på rocker’n – I like it!
Perfect Lover
“When I awoke you held me close, you whispered sweetly – it’s just a dream, it’s you I love and you completely.”
En låt som snytt ut av Roy Orbisons reportoar og Isaak har da også sagt at han gikk inn for å skrive en låt i den salige Orbisons ånd. Et lett krydder av trompeter og ringlende gitarer south of the border style gir låta et løft.
Down In Flames
“James Dean bought it on the highway. Marilyn found it in a pill. Elvis died or did he? They’re lookin’ for him still. Some go soft and quiet, some go out with a bang. Well it’s way to late for the pearly gates I’m going down in flames.”
Det blir ikke mer bekmørkt enn døden men Isaak pakker historiene om berømtheters endelikt og visjonen om sin egen siste reis inn i et lekent komp. Ved første tur innom øret virker det kanskje litt for lettbent, men ved nærmere inspeksjon fortjener denne spretne låta et langvarig likskue.
Reverie
“Where do you go when it’s over?”
Er spørsmålet Isaak stiller i denne låta om et forhold som inkluderer én person for mye. Isaaks vokal er en besnærende miks av lidenskap, usikkerhet, undertrykt håp og resignasjon alt svøpt inn i et akkurat passe dunkelt lydbilde komplett med strykere som tilfører et snev av drama som løfter låta til de store høyder. Sett på repeat og nyt!
Baby What You Want Me To Do
“There was a time when you were mine, we pledged our love would last forever. But lovers dreams are fragile things and now i find I hardly know her.”
Isaak crooner åpningsstrofen på en seng av italiensk strengelek før det bikker over i en mash up av stumfilmscore og James Bond Theme på syre (eller hva de nå blir høye på i Nashville i disse dager). Snålt, men det funker på et vis! En frustrert herres klagesang som de fleste menn kan synge med på.
Kiss Me Like A Stranger
“Don’t say a word, words never last. Here there’s no future, here there’s no past. Kiss me like a stranger”.
En forførende valiumsløvet tangorytme smyger seg under Isaaks smektende stemme, og skaper en stemning som skapt for soverommet når sengen skal benyttes til andre aktiviteter enn å sove.
Dry Your Eyes
“Maybe only time will tell, if you’re still under his spell. But I’ll hang on, I’ll just hang on.”
Hva gjør man når dama fortsatt er hengt opp i eksen? Isaak satser på at klippefast tilstedeværelse til slutt vil få henne til å åpne øynene og innse at det er han som er den rette. Tunge trommeslag og en røff elektrisk gitar gir låta en pondus som backer opp Isaaks insisterende vokal og gir oss troen på at det skal gå veien for vår mann til slutt.
Don’t Break My Heart
“Someday my heart is bound to break, loving you has been my big mistake.”
Allerede i første strofe er det åpenbart at happy ending er utenfor Isaaks rekkevidde men som den kjærlighetens stuntmann han er kjører han dumdristig på “Let’s start our love affair anew, forget those troubles we’ve been through”. Ganske så streit opplegg tekstmessig, men musikalsk bys det på noe så ustreit som calypso-køntri(!). Jævlig snål opplevelse første gang den spretter ut av høyttalerne, og en låt det tok litt tid før jeg fikk sansen for – men spillegleden som gjennomsyrer låta gjør at man bare må gi seg over og danse inn i kjærlighetens solnedgang.
Running Down The Road
Denne lukter det Jerry Lee Lewis av. Boogie woogie komp, gnistrende piano og leken gitar, men Isaak er mer chiller enn killer og det låter ikke helt overbevisende. Tekstlinjen “I know I made some promises I didn’t keep, dear” er vel ganske beskrivende for følelsen jeg sitter igjen med for denne låta.
Insects
“Bad ideas are like insects on the windshield of my mind”
Klask, der satt den – årets udiskutabelt beste tekstlinje! Bandet tråkker rockepedalen i bånn og det er en latent truende tone i Isaaks vokal som setter prikken over i-en. Full oppreisning etter et par svake låter, her er det bare å måke opp volumet!
The Way Things Really Are
“This broken heart, some photographs, a cancelled check, a couple laughs…it somehow seemed much more”.
Siste låt på skiva (med mindre du kjøper utgaven med 5 ekstra spor) girer ned med en dempet og lett resignert vokal backet av laidback honky tonk piano, trommevisper og klassisk gitar. “So if you wanna let me go, just have a heart and tell me so. And I won’t call you any more, if that’s the way things really are”. Neida, Chris – foreløpig ingen fare for at vi sender deg på dør så lenge du lager musikk av dette kaliberet!
Summa summarum en solid langspiller fra vår mann på den hasardiøse kjærlighetsfronten, og vi får håpe han svinger innom Norge for å spille noen av låtene live i nær fremtid.
Skiva kan kjøpes digitalt her: iTunes eller old school fysisk format her: Platekompaniet eller her: Vanguard Records
Foreløpig dårlig med musikkvideoer fra skiva, men i tillegg til å spille egen musikk har Isaak for tiden ekstrajobb som dommer i den australske utgaven av X Factor, og der ble det plass til litt albumpromotering gitt.
“Please Don’t Call” fremført live på X Factor:
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=OGlPHwNIVMs[/youtube]
