Poetisk americana
Martha Scanlan kom tidligere i år ut med sitt tredje soloalbum som bærer den poetiske tittelen, The Shape of Things Gone Missing, The Shape of Things To Come. Hvem er så denne Martha Scanlan, spør du kanskje?
Vel, når sant skal sies så hadde jeg aldri hørt om henne før hun en gang på sensommeren krysset min vei på internett. Det var noe ved coverbilde og albumtittel som fanget min oppmerksomhet, og takk og pris for at jeg trykket jeg på play-knappen. Musikken som kom ut var noe som var finere enn fint og nysgjerrigheten min måtte finne ut mer om hvem denne Martha er. Hvor kommer hun fra og ikke minst hva har hun gjort før.
Martha Scanlan opprinnelig er fra Minnesota, men bor i dag på en gammel ranch i Tounge River i Montana. Her lever og jobber hun med kvegdrift og hester, og hun var i sin tid vokalist i bluegrassbandet The Reel Time Travelers. Musikken hennes blir vel å plassere i båsene folk music og americana. Hennes solodebut fant sted i 2007 og det på selveste Sugar Hill Records. Blant de som bidro på den platen finner vi blant annet den svært så savnede Levon Helm.
Etter den solide og godt mottatte solodebuten, bar det ut på veien som førte henne til store festivaler over hele USA og til deler av Europa. Hun har samarbeidet og delt scene med navn som James McMurtry, Alison Krauss, Emmylou Harris, Levon Helm, Ollabelle, Black Prairie, og Ralph Stanley.
Neste plate ut var Tounge River Stories, som så dagens lys i 2011 og ble spilt inn på en ranch i nettopp Tounge River. Den gangen hentet hun inn musikere til å spille inn låtene der de var skrevet.
Etter denne platen kom hun frem til at hun skulle ta ett skritt tilbake fra musikken og livet på veien. Det viste det seg heldigvis at et stille liv blant buskap og hester, i ei rolig villmark hvor lyder, lys og mørke er som det alltid har vært, funker som kraftfôr på en låtskriver av Martha Scanlans kaliber. Med andre ord så fortsatte tekster som ble til låter å komme, og endelig, i april 2015 kom den tredje platen, The Shape of Things Gone Missing, The Shape of Things To Come.
Denne gangen vil jeg si hun tok et småfrekt men modig valg. Det hun gjorde var rett og slett å be sin gode musikervenn og produsent John Neufeld, om å sette sammen et band som skulle skape musikken til tekstene hennes i studio. Hun pakket bilen med tekster skrevet i Montana, og kjørte avgårde til Type Foundry Studios i Portland, Oregon. Låtene ble nærmest improvisert frem i løpet av fire dager i studio og var ferdig mikset og klar i løpet av ti. Tanken bak fremgangsmåten var å skape et mer live-preget resultat
Den godeste Neufeld trommet sammen ett orkester bestående av folk fra sitt eget band, Black Prairie. Samt, Dolorean, Amy Helm og sist men ikke minst Nate Query og Jenny Conlee fra selveste The Decemberists – et bortimot perfekt band til albumet. Melankolsk felespill og smakfullt honkytonk-piano passer som fot i hose til Scanlans lett skjelvende, unike og til tider nesten hviskende stemme.
Resultatet har blitt til en helstøpt og ekte plate som bærer preg av noe tidløst. En plate som er gjennomsyret av poetiske tekster. Tekster som nærmest er frie for asfalt, betong og neonlys. Her dreier det seg om landskapet hun står og går i, hester, store himler og de små tingene. Hun kan dette med å male vakre bilder med ord, som man lett kan drømme seg bort i.
Dette er ikke et album for hitlistene. Dette er et album som passer godt til langsomme dager, som et utmerket følge til morgenkaffen, eller ved en vindusplass på toget.
Låter som er verdt å trekke frem er tittel- og åpningssporet,”The Shape of Things Gone Missing, The Shape of Things To Come”, “Unbroken Wings” og “Abilene”.
“The Shape of Things Gone Missing, The Shape of Things To Come” er en låt, eller skal vi si ett bilde av det å kunne få med seg alle de små tingene og lydene vi omgir oss med. Som det å våkne før daggry til lyden av hester som løper gjennom det mørkeste delen av svart natt, rett før lyset av ny dag kommer inn. Om det å ta med seg å føle på minner av noen som har gått bort, og kanskje se dem som ei stjerne der oppe. Rett og slett gi ting som var og ting som er en form man kan forholde seg til og som gjør dagen verdt å leve.
“Unbroken Wings” sender meg rett inn i Marthas kjøkken. Morgenkaffen inntas med blikket festet på rim og frost, mens hun maner småfuglen til å synge frem våren og minner som jager tankene. I “Abilene” blir lydbildet en smule barskere. På med jeansene, fyll opp den gamle El Caminoen med bensin, bli med til Abilene og se hvordan lysene fra byen får ørkenhimmelen til skinne som hjembyens rodeo queens. Også verdt å trekke fram er selvfølgelig nydelige låter som “August Is A Gate” og “Honey Blue.”
Når siste låt på albumet har ebbet ut, kjenner jeg på noe som var finere enn fint. Dette er en solid dose god americana-poesi, fordelt på åtte låter. Den niende låten First Rains er en aldri så liten instrumentallåt. Det er en gåte for meg at Martha Scanlan ikke er bedre kjent, og muligens er hun også til de grader undervurdert. Jeg vil høre mer av og fra Martha Scanlan, og håper det ikke går fire år til neste album. Men inntil det dukker opp, reiser jeg inn igjen i Martha Scanlans fantastiske tidløse verden.