Dust of Daylight skal ikke beskyldes for å skrive fryktelig mye om blues, men veien til countryfisert musikk er hverken lang geografisk eller kulturelt. Det er mye god country i blues og motsatt.
Når vi først tar for oss ei bluesplate så er den både norsk og solid. GB Blues Express med den munnspillende Geir Bertheussen i spissen har spilt Norge rundt og servert både børspekulanter og vanlige arbeidsfolk rocka blues med røtter både i Mississippi, Chicago og Nord- Norge. Nå er bandet ute med et rykende ferskt konsertalbum.
Bandet hadde fått noen kontakter i Mississippi og de bestemte seg for å reise over dammen for å gi de innfødte i Mississippi noe de ikke hadde hørt før, nemlig blues. De hadde fått booket fire konserter over fire dager og så nok for seg noen late dager blant bomull og geografisvake amerikanere. Vel, det ble ikke fire konserter over fire dager. Det ble tolv konserter fordelt på fire dager, og tipsbøtta ble påspandert knitrende dollars av imponerte amerikanere. Stort bedre skussmål kan ikke et band få. Å servere kravstore amerikanere med ganske tomme lommer deres egen kulturarv og få den responsen må jo være selve lakmustesten på at man kan sin blues.
Bandet består av Geir «Milkman» Bertheussen på munnspill og sang, «Sugar Kay» Fjellberg på gitar, Kåre «Lefty» Amundsen på trommer og Trond «Boogieman» Hansen på bass, og sammen låter de som ei kule. Norsk blues har noen solide ambassadører i denne kvartetten.
Plata er innspillt på «The Shack Up inn» i Clarksdale, Mississippi der Lightning Malcolm & Deak Harp var gjesteartister. De tolv låtene som kom med på liveskiva er lett blanding av kjente og ukjente coverlåter samt et solid utvalg fra sin egen backupkatalog.
Dette svinger som «satan i hælvete». Bandet består av fire svært dyktige musikere som kan kunsten å spille på lag for sitt publikum, og det er en «groove» og en «feel» her som får mitt stakkarslige legeme til å riste løs i ren vellyst. Dette er rett og slett saker som folk bør sjekke ut både live og på plate.
Skal jeg trekke på noe så er det at jeg som lytter ikke får den helt store «livefølelsen». Jeg savner litt snakk, den øredøvende applausen slik at man kan kjenne svetten komme surklende inn i rommet. Egentlig er det ikke så farlig for min del, for jeg nyter hvert sekund av denne platen uansett. Jeg kjenner ikke blues så godt at jeg kan si at dette høres Chicago ut, og dette høres sørstat ut, men her får man råtøff boogie og pulserende shuffle i skjønn forening. Knall, rett og slett.
Dette er i hvert fall den platen jeg har lyttet mest til den siste måneden, og det er svært unikt. Vanligvis hører jeg nok mest soul og country. Dette er ei riktig godplate som det ryktes at muligens blir utgitt på vinyl etterhvert. I påvente av at det skjer så anbefales denne bluesplaten som cd på det varmeste.
Kjøp CD her – GB Blues Express
[youtube]https://youtu.be/51CuhyGj6hs[/youtube]
[youtube]https://youtu.be/rUge_7R2MpI[/youtube]
[youtube]https://youtu.be/0wGDCoikUf4[/youtube]
[…] Anmeldelse av […]