Larry and His Flask hadde den mest utakknemlige jobben jeg kan tenke meg på årets Bergenfest. De fikk jobben med å åpne hele Bergenfest, og varme opp for Mark Knopfler. Magic Mirrors var temmelig glissent når bandet gikk på scenen, og publikum visste nok ikke helt hva de hadde begitt seg ut på – og hva som traff dem når fyrverkeriet Larry and His Flask fyrte på alle sylindere, samt en god bunke sylindere de nok hadde lånt med seg for anledningen.
Ryktene hadde gått om dette bandet, og videoene på YouTube viste et band som ikke holdt igjen. Ryktene var ikke feilaktige. Jeg har sjelden sett maken til intensitet fra et band klokken 18:30 en vanlig onsdag ettermiddag. Dette var et band som så inderlig hadde fortjent å spille på en svett klubbscene rundt klokken midnatt.
For en ting er nordmenn som har fått i seg kvoten sin med øl, en annen ting er nordmenn som kommer direkte fra middagsbordet, og som skal på jobb dagen etterpå… det gnistret ikke akkurat av publikum i starten av settet.
Larry and His Flask lot ikke det hindre spillegleden, og en arbeidsseiere senere fikk de publikum godt over på sin side – og jaggu fikk de et etterhvert godt besatt Speiltelt til å vibrere av hoppende nordmenn… vi kan hvis vi vil, selv uten abnorme mengder alkohol i blodet.
Bassist Jesse Marshall stod sammen med den fullstendig elleville gitaristen Dallin Bulkley for kveldens absolutt heftigste innsats. Fra første tone hopet, spratt, løp, veivet, slengte, sang, smilte og regelrett endevendte de instrumentene sine hver eneste sekund av hele settet. Bulkley var til slutt så sliten at han ble stående dobbelt og puste. Marshall hadde den tyngte jobben, siden alle Flaskene spiller akustisk – så har han selvsagt en ståbass som fikk kjørt seg så jeg knapt har sett maken.
Vokalist og gitarist Ian Cook gjorde også en veritabel innsats, og fikk også vist seg frem som en særdeles habil vokalist. Mange av låtene flyter jo mye på intesiteten, men når de først gjør Marvin Gayes “What’s Going On”, før de gjør sin egen ballade “Slow It Down”, så fikk han også vist frem at han har en utrolig god stemme.
Andrew Carew var mer anonym bak banjoen, det vil si – han var ikke like utagerende som de andre, men tok det igjen i enormt heftige banjofingre.
Vokalist og trommis Jamin Marshall, stående i midten var dynamoen i det hele, men jeg må vel innrømme at jeg sjelden har vært på en så energisk og intens konsert der trommisen var den minst svette på scenen. Det sier vel bare litt om innsatsen til resten av gutta. Bulkley stod ikke stille et sekund, og bassist Marshall hadde seg bare et og annet pust i bakken når han prøvde å skru på forsterken sin for å korrigere en temmelig råtten basslyd.
Det er også et tydelig tegn på at bandet har vært lenge på veien (8 uker påstod de først, før det ble økt til 7 år), når de fleste har ølopptrekkere hengende i beltet.
Ved fullført konsert smilte alle fra øre til øre, publikum såvel som band, og jeg tar vel ikke helt feil hvis jeg tipper at Larry and His Flask skaffet seg en god bunke nye fans i Bergen. Som en bak meg sa til sidemannen: “Det er mange år siden jeg har opplevd et band jeg aldri har hørt om som viser seg å være SÅ bra…”
Etterpå tenkte jeg i mitt stille sinn; “Follow THAT, Mark Knopfler”. Så gikk jeg til bussen. Knopfler har jeg sett før, og live er han så dørgende kjedelig at jeg foretrekker å se maling tørke, og etter en oppvisning som dette så ville alt bli en nedtur. Gamle Mark er flink på plate, men live er han langt fra noe Larry and His Flask…
Det er nok å ta en titt på videoen under, som viser bandet avslutte konserten ved å få alle i publikum (husk: dette er stort sett nordmenn. Vi gjør ikke slik, med mindre vi er i syden) til å sette seg på kne på gulvet, for så å hoppe opp i ellevill krigsdans på kommando. På KOMMANDO. Hundrevis av nordmenn. Fantastisk!
[youtube_video]http://www.youtube.com/watch?v=VxK5E8NLhYw[/youtube_video]
