fbpx

Liz Longley – Liz Longley

Når en sånn stemme beveger seg i slike musikalske landskap, og også har full kontroll på ordene og historiene, vel da er det bare å ta av seg Stetson-hatten, børste vekk støvet, og nikke anerkjennende i retning Liz Longley . Ja, for det er det hun heter, dama som har trollbundet meg noen uker nå. Hennes selvtitulerte fjerde album spinner om og om igjen på platetallerken for tiden, og blir der en god stund fremover.


Liz Longley må være i slekt med Nancy Griffith, jeg har ingen annen god forklaring, for hun høres komplett ut som en ung versjon av Nancy. Og det er ikke akkurat noen bakdel i min bok. Nå har også Liz varmet opp for Nancy Griffith ved flere anledninger, så noe er det der. Og enda viktigere, denne dama kan skrive låter. Og tekster som både er lekne, rørende og sitter skreddersydd inn i komposisjonene. Det Liz får til med bravur på sin fjerde skive er kombinasjonen av lett iørefallende sanger som allikevel ikke høres overfladiske ut. Hun har vel så mye som å være artist, livnært seg med å skrive låter for andre artister, men jeg ser ingen grunn til at hun skal la andre gjøre jobben fremover. Hun er mer enn god nok til det selv.

Liz Longley er egentlig fra Boston, men har nå flyttet til Nashville, og satser for fullt på en karriere. Og denne første skiva på et litt større plateselskap (Sugar Hill Records) kan ta henne langt. Den er stappfull av låter som alle har potensiale til å bli hits. Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal starte. Men ok, la meg starte med det opplagte.

lizlongley

Åpningsporet «Outta My Head» er en slik silkemyk Americana-pop, en melodi som sitter på første gjennomlytting. Teksten er ikke nødvendigvis veldig original, men smart nok til å heve seg godt over gjennomsnittet. Hun synger om savnet etter eks’en, etter å ha flyttet til ny by. Han hjemsøker henne, og hun innser at han må ut av hodet og inn i det nye livet hennes. Dette er utsøkt pop, sånn som blir enda bedre fordi elementene fra folk og americana løfter låta. Og lyden er helt strøken. Produsent Gus Berry skrur på de riktige spakene.

Men her er det ikke bare lette popmelodier. «Skin & Bones» er Louisiana, sumper, varme fuktige kvelder og det oser sørstatserotikk. Longley synger med pondus, og jeg skulle gjerne sett en video av denne låta. Må passe perfekt inn i en True Blood-episode. «Memphis» er sangen om håp og drømmer. En sval sommermelodi med et killer-refreng.

Det er så mye bra her, rett og slett vanskelig å plukke ut klare favoritter. Men jeg kan kommer ikke unna «This is not the End». Blir ikke den stor, er verden ikke skrudd riktig sammen. Låta har alle elementer som skal til. Og det luftige, klare lydbilde, gitarsoloen, refrenget og ikke minst versene, alt sitter. Jeg kan kanskje gå med på at teksten her ikke er blant albumets store øyeblikk, men det kan jeg leve med.

Liz longley 2

Liz Longley behersker godt mange sjangere. Hun er innom soul (You’ve got the way), country (Peace of Mind, Memphis), pop (Outta my Head, This is not the End), blues (Never Loved Another) og rock (Camaro), men hele tiden høres det ut som en skive godt forankret i folk og americana. Og når hun beveger seg over i det akustiske og neddempete, så kommer stemme hennes enda bedre frem.

Dette er en plate det er veldig lett å bli glad i. Er spent på hvor bra den kommer til å holde seg, men slik det høres ut nå, har Liz Longley tråkket til og levert et album som virker å stå fjellstøtt. Dette kan fort bli sommeren 2015’s soundtrack for min del. Noen av låtene er allerede på plass i en slik spilleliste.

Plata kjøper du her

[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=uuHAPhk2w4k[/youtube]

[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=VDz9b37Gjp8[/youtube]

[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=JgRj4bTaGZc[/youtube]

 

 

Siste artikler

Lest dette?