I 1973 ga en ung New Yorker ut en skive som kunne blitt en av 70-tallets store klassiskere. Ja, og burde blitt, etter min mening. Dessverre ble det ikke sånn, skiva fikk strålende kritikker, det var ikke det. Og minst seks-syv låter kunne vært hits, det var ikke det heller. Det var rett og slett bare noen andre som tok den plassen Elliott Murphy egentlig var tiltenkt. Jeg vet at slik tankegang innebærer at man må tro på en slags skjebne, og jeg vet ikke om jeg, eller for den saks skyld mannen selv, Elliott Murphy, gjør det. Men synd er det uansett, for Aquashow, Ellotts debutskive, er noe av det fineste som ble sluppet på 70-tallet.
Jeg skrev for et par år siden en lengre anmeldelse i anledning 40-års jubileet for utgivelsen. Så hvorfor maser jeg nå om samme skive igjen? Jo, serru, Elliott Murphy har rett og slett gitt ut skiva på nytt. Ikke en remastred utgave med renere lyd og mer dynamikk og alt det der. Det må han for øvrig gjerne gjøre snart, men Mr. Murphy har tatt et skritt lenger og levert en komplett nyinnspilling av det gamle mesterverket. Aquashow Deconstructed er tittelen, og her finner vi altså alle de ti låtene fra 1973 i samme rekkefølge som på originalen, men med et nytt omslag (Murphy stiller igjen opp med en hvit dress) og i 2015-versjoner. I en alder av 66 har han altså bestemt seg for å gjøre skiva helt på nytt. I 1973 var han 24 år, så vi snakker hele levetiden til Elvis mellom de to produksjonene. Et helt liv, med andre ord.
Jeg har et lidenskapelig forhold til Aquashow. Det er plate som har fulgt meg siden 1981, og hvorfor akkurat det året kommer jeg nøye innom i min anmeldelse av originalskiva fra 1973 som du kan lese her. At Murphy hadde planer om å gjøre en komplett ny versjon av skiva fikk jeg først vite for noen uker siden, og har siden hatt mye sommerfugler i magen. Er dette noen god idé da? For slike prosjekter har blitt gjort før, og ofte viser det seg at man burde ha latt det være.
For noen dager siden fikk jeg omsider et eksemplar av plata, og jeg skalv faktisk litt på fingrene når jeg satt stiften ned på rillene. Funker ikke åpningssporet, den legendariske «Last of the Rockstars» så fungerer nok neppe resten. Låta åpner med forsiktig gitarklimpring. Lyden er stor og luftig, tempoet er dratt ned noen hakk, og så, stemmen til Ellott Murphy. Og som jeg har nevnt før, senest i anmeldelsen av hans siste studioskive fra 2013, stemmen til Murphy har som god vin bare blitt bedre og bedre med årene. Litt mer slitt, litt mørkere, men fylt av levd liv. Han velger et lett melankolsk utrykk på åpningslåta som en gang var en tøffinglåt som sprutet av liv. Vågalt, og så forbannet riktig. Dette er Murphy anno 2015 som ser seg tilbake. Ikke med sentimentale øyne, men med et vemodig blikk tilbake til den gangen i 1973. Det er forbausende vakkert, og «Last of the Rockstars» har altså blitt en stilig eldre herremann i svart dress og hvit skjorte, som ikke ser noen grunn til å bevise at han er en ekte rocker.
Jeg føler en stor lettelse som raskt går over i glede. Murphy har kanskje gjort noe virkelig lurt her, tenker jeg. Han er nok mannen som kan løfte en plate opp fra et støvete 70-tall og putte seg selv inn i ett 42 år gammelt materialet, nå som en reflekterende grånet hedersmann, uten at det lyder sidrumpa og pretensiøst. Når låt nummer to «How’s the Family», som for øvrig var debutalbumets store ballade, åpner med strykere og Murphy stemme som fyller hele rommet med en tilstedeværelse som gir meg frysninger, da er jeg solgt. Han har fått det til, Elliott Murphy. Han har klart det kunststykke å gjøre sin egen plate, kanskje hans aller beste, interessant på nytt. Han tilfører sin livserfaring, og synger med en sårhet som lar ham stå igjen komplett uten beskyttelse. «How’s the Family» er fra før en veldig sår sang som blir enda vondere når Murphy i refrenget går opp i falsett og synger ut sin sorghymne. Og ja, jeg sitter pokker meg her og gråter en skvett.
I «Hangin’ Out» øker Murphy tempoet, og låta er slett ikke ulik originalen selv om lyden her er mer strippa. Igjen er det masse luft i produksjonen, krystallklar lyd og det lyder i det hele tatt som en million dollar, som det så fint heter. Produsenten er for øvrig Murphys egen sønn, Gaspard Murphy, som tydeligvis har arvet en god del av sin fars øre for lyd.
«Hometown» som definitivt er en av mine store favoritter fra originalalbumet. Den åpner ganske likt med73′-versjonen, men når refrenget kommer, løfter låta seg med et voldsomt trykk, mye sterkere enn den opprinnelig gjør. Det kommer litt overaskende, og igjen kjenner jeg på en takknemmelighet for at Murphy har turt å gjøre dette. Det er så bra at de tør å ta sjanser med lydbildet, noe som også medfører at den nye innspillingen blir vital og sterk, og ikke bare en blek kopi.
Det er så mange låter jeg kunne ha skrevet om her. Men jeg tror jeg velger å slå fast at det fungerer hele veien og at Aquashow Deconstructed har blitt et svært vellykket eksperiment. Og den største overraskelsen er «Marilyn». Den eneste låta jeg aldri helt har likt på originalalbumet. I 2015-versjonen har den blitt strippet ned, vokalen til Murphy er mer dempet, og teksten som selv i 1973 var et tilbakeblikk, passer bedre fremført av en mann som har en god dose med levd liv selv. Og dermed liker jeg jaggu den låta også nå.
Elliott Murphy klang på stemmen er fortsatt tett opp mot David Bowie, slik den alltid har vært, uten at det et bevisst valg. De har rett og slett ganske like uttrykk. Jeg har alltid tenkt at Murphys vokal står nærmere Bowie enn folk som Springsteen og Dylan, som han ofte før ble sammenlignet med. Det musikalske uttrykket fra 1973 synes jeg også har mer til felles med Bowie fra samme periode enn nevnte artister.
Når siste låta «Don’t Go Away» toner ut og det vakre cello-arrangementet sakte forsvinner, er det utrolig godt å konstatere at Murphy gjorde et lurt valg ved å spille inn Aquashow igjen. Det er som tiden har stått litt stille, men så har låtene alikevel sakte blitt preget av at årene som har gått. Det er mange artister som burde la slike prosjekt ligge, men Murphy har heldigvis både innsikten og tilstedeværelsen som skal til. Så kan jeg kanskje være fristet til å spørre; er den like bra som originalen? Og svaret må bli; hva slags spørsmål er det? Begge skivene står helt fint på egne ben. Og nyinnspillingen har tilført sangene nytt liv, noe som jo må nærmest være en forutsetning om man skal begi seg inn på slike prosjekt.
Elliott Murphy har blitt en klok eldre mann som med sikker hånd foredler sine gamle skatter han skrev med blod tidlig i tjue-årene. Og det slår meg at jeg var 16 år når jeg hørte Aquashow første gangen. Nå er jeg straks 50, og det er nok mulig at det blir Aquashow Deconstructed som blir mitt førstevalg en stund fremover. Så vellykket har nyinnspillingen faktisk blitt.
Bestill plata og les mer om Elliott Murphy på hans hjemmeside
