fbpx

Murder by Death – Big Dark Love

Murder by Death har holdt på i 15 år. I en årrekke har de svirret litt i bakgrunnen sånn for min del. Jeg har hørt en og annen låt, og et par ganger har jeg stoppet litt opp og hørt litt nøyere. Men den eneste komposisjonen som jeg faktisk husker er «Straight at the Sun» fra deres forrige album. En virkelig knallåt, og jeg aner ikke hvorfor jeg den gangen ikke hørte på resten av albumet. Det er vel litt av det som er dilemma når man hører mye musikk. Noen ganger klarer jeg ikke å beholde fokuset selv om jeg virkelig liker det jeg hører.

Men nå har jeg endelig tatt meg tid til å høre på Murder by Dearh. Og det får jeg vel bare takket min kollega og redaktør Jan Eiesland for. En av skivene han hadde på sin februar-release plan var altså dette bandet, og den havnet på min pult. Jeg er fra nå av selverklært fan. For denne skiva er veldig bra.

Det kan være vanskelig å plassere Murder by Death musikalsk. De kan kanskje til tider minne om Okkervil River og for den saks skyld Richmond Fontaine. De er innom mange sjangere, og har et svært variert lydbilde. Først syntes jeg de hørtes ut som et klassisk alternativ rock-band, men når jeg dykker dypere ned i materien, så oppdager jeg et band som helt tydelig ikke bryr seg spesielt mye om å høre til en stil eller retning. Det kan ofte bli en litt rotete opplevelse å høre på slike orkestre, men Murder by Death klarer å finne en balanse og en helhet på denne skiva.

Med en bandhistorie på 15 år er det vel på sin plass med litt faktaopplysning. Bandet er amerikansk, fra delstaten Indiana, og grunnstammen i bandet er gitarist, vokalist og låtskriver Adam Tulsa, cellist Sarah Balliet og bassist Matt Armstrong. Det har blitt syv studioalbum inkludert årets utgivelse. En liten kuriositet tilslutt, navnet er hentet fra en film fra 1976 med Peter Sellers og David Niven i hovedrollene. En lettbent krimkomedie, selv om tittelen høres dystert nok ut.

mbd-press-photo-20102

Siden jeg har liten kjennskap til tidligere album, så er det selvsagt umulig å si noe særlig om hvor bra denne skiva er i forhold til tidligere utgivelser. Men er dette en av de svakere, skal jeg love å høre gjennom hele diskografien, for dette albumet sitter som støpt i mine ører. Først og fremst er det en imponerende helhet, selv om musikken både skifter tempo og stemning gjennom hele spilletiden.

Som albumtittelen indikerer er dette en ganske mørk affære, men bare til tider. Og det truende og mørke er mer tilstede i tekstene enn i musikken. Bandet selv har sagt i intervju at dette er deres popalbum. Ingen sanger er særlig lange, og albumet er gjort unna på 33 minutter. Tidligere i karrieren har de nesten alltid hatt med et par låter som tikker inn på 6-8 minutter. Og der ligger kanskje noe av pop- følelsen, for det er strengt tatt ikke så mye pop å spore her. Til tider høres det veldig storslått ut, lydbilde er luftig med cello, blåserrekke, steel gitar, banjo, og mandolin, og ustrakt bruk av samples.

Vokalen til Tulsa høres noen ganger som han synger gjennom masse bomull, og gir en følelse av at han ikke er helt tilstede. Når vokalen så blir helt klar og tydelig, et triks som blir brukt ofte på denne skiva, blir nærværet av stemmen nesten litt påtrengende, og akkurat det fungerer veldig bra, spesielt i forhold til de til tider livstrøtte tekstene.

Murder-By-Death

Det er mange låter å trekke frem her. Helheten i albumet er også platas store styrke. Men jeg har helt klart fått meg noe favoritter. Åpningssporet «I Shot an Arrow» er vel den mest umiddelbare låta på albumet, skivas radiolåt. Et refreng som virkelig sitter, og en smart låt å åpne albumet med. Tittellåten er albumets store høydepunkt. «Big Dark Love» er en seig, dvelende og en nesten overveldende låt som bygger seg sakte opp. Her briljerer Sarah Balliet med sitt cellospill, som gir låta en ekstra tyngde. Det er storslagent og utrolig vakkert i all sin melankoli. Og avsluttingen er akkurat så mektig som den burde være når man først skal ta i.

«Last Thing» høres ut som en riktig gladlåt, lett og spretten, med en banjo som klimprer fornøyd og en rask beat. Minner meg om Mumford and Sons når de fortsatt hørtes friske ut. Tekstmessig handler det om en som har vært i vintermørket så lenge og som lengter etter noen lysglimt. Om han får oppleve det, se det er en helt annen historie. En låt som passer veldig godt for oss nordboere. Siste låt jeg har lyst til å trekke frem er «Dream in Red», albumets mørkeste låt. En fyr forfølger en kvinne og har sterke fantasier om hva han ønsker å gjøre med henne. Hele tiden ligger celloen til Balliet og truer. Tulsa høres stadig mer desperat ut, og låta er rett og slett en egen liten novelle i musikalsk drakt.

MBD_Photo_3

Det er mye kraft i musikken og tekstene til Murder by Death, og det er vel det som også sitter i ryggmargen etter noen gjennomhøringer. Adam Tulsa leverer både en veldig overbevisende vokal og en intensitet og ærlighet som gjør at jeg virkelig tror på dette orkestret. Jeg lurer på om det ikke er på tide å høre litt på hva dette bandet har drevet med de siste 15 årene.

Plata kan du kjøpe her

[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=77YPO82D_Zg[/youtube]

 

[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=FpKU3bIjVN4[/youtube]

 

[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=PIkOXhcCUm4[/youtube]

 

[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=oiCjFmxtIqs[/youtube]

Siste artikler

Lest dette?