Bill – Et glimt av dommedag

«The sun will rise tomorrow.

And Paris it will shine.
The bells will ring at Notre Dame
and I’ll write your name one more time.»

– «By The Grave of Baudelaire»
– Bill Morrissey

Det første jeg tenkte var at Bill så ut som en spinklere versjon av Donald «Sully» Sullivan – Paul Newmans karakter i Robert Bentons filmatisering av Richard Russos roman «Nobody’s Fool». Jeg var spent, og de som noen gang har møtt en av sine helter i levende live vet hva jeg snakker om. Bildet jeg hadde danna meg av Bill gjennom å høre på platene hans, var på mange måter Sully Sullivan, eller rettere sagt, en arbeidskar – en New Hampshire Mill Worker. Herve, som hadde henta meg og min venn, Frode, og kjørt oss til Bills første av to konserter, sto ved sida av meg på parkeringsplassen utenfor Cinéma Jean-Vigo. Bagasjerommet i bilen han hadde navigert gjennom de smale gatene i Gennevilliers var stappfullt av Bills første, og eneste offisielt utgitte roman, «Edson» – som nylig hadde blitt oversatt til Fransk. Herve behandla oss som hedersgjester. Jeg tviler på at han hadde trodd at vi skulle ta han opp på tilbudet – «Bill kommer til Paris, kom dere også!». Herve har i mange år vært en av ildsjelene som arrangerer konserter under plakaten Acoustic in Paris, og han var stolt, jeg kunne merke det, for Bill hadde vært i Paris i 2006, bodd sammen med Herve og til og med skrevet «By The Grave of Baudelaire» mens han bodde der. Noen år etterpå hadde Herve, eller «Hank», som Bill kalte han, tatt turen til New Hampshire for å besøke Bill. Herve var spent, men advarte oss om å spørre Bill om å spille «Birches». He’s sick of it. It’s like his «Alice’s Restaurant».

Jeg røykte på den tida, og det var fint, det passa så godt, å røyke i Paris. Det høres nok påtatt ut, men dette var min første gang i Paris, og byen overraska meg – alt jeg hadde hørt stemte. Spesielt stemninga – det var romantisk. I alle fall for meg og Frode, som opp til flere ganger hadde bytta kameratslige fornærmelser som; «Hvis bare du hadde vært ei jente nå». Det hang blå lys i de nakne trærne på torga på vei opp mot Sacré Cœur. Mørket hadde senka seg, og i forhold til Sørlandsvinteren vi hadde reist fra, så var det mildt i Paris og gatene var bare.

Jeg og Frode bodde på et lite Hotell i Pigalle, og på vei tilbake, gjennom de gamle smugene, de små torgene og gatene i Montmartre, ble vi loppa for penger av karikaturtegnerne og armbånds-gutta, som jeg tror var fra Brasil, men hvem vet. Jeg husker i alle fall at det røyk like mye penger som jeg tjente på ett nattskift på bryggeriet i Arendal, stedet hvor jeg jobba på den tida. La meg bli her litt, på bryggeriet i Arendal, for det henger sammen. Jeg hadde oppdaga Bill og tatt med meg hans andre studioplate «North» med meg på mp3-spilleren, for å høre på den mens jeg jobba nattskift. Som regel hørte jeg lydbok på jobb, og jeg hadde bare tenkt å høre gjennom plata en gang før jeg gikk over til hva det nå var jeg hørt på den kvelden, men sånn gikk det ikke. Jeg ble gående å høre på plata om igjen og om igjen. Jeg husker at jeg tenkte at denne plata var skrevet til meg – jeg håper for all del at du som leser dette har ei sånn plate. Sjøl er jeg oppvokst på Sørlandet i ei lita bygd som heter Froland, og jeg har aldri vært i New Hampshire, men som Stein Torleif Bjella synger; «local is the universe». Jeg kjente meg igjen i låtene på «North» – i snøen, i menneskene han sang om – vanlige arbeidsfolk, med vanlige problemer. Den vanlige hverdagen som er jaggu meg mer enn komplisert nok. «North» fanger tid, sted og klasse. Arbeiderklassen i New England; møllebyene med sine barer og faste kunder. Gutta på pauserommet som snakker om «shotguns and TV». Det viktigste i litteraturen, for min del, er gjenkjennelse – og jeg kjente meg igjen i «North». Etter ei uke hadde jeg oppdrevet de fleste platene til Bill.

Jeg hadde kjøpt Chesterfield, og prøvde fortsatt å bestemme meg for om jeg var skuffa, eller om jeg kom til å savne dem når jeg kom hjem. Herve introduserte oss for Bills litterære agent, som kyssa oss på kinna våre og smilte bredt. – Joda, han hadde hørt om oss – gutta som hadde tatt veien helt fra Norge. Det er ikke så mye å skryte av, for jeg vet at folk gjøre dette ofte; setter seg på et fly for å reise til utlandet for å se konsert. Det jeg tror gjorde inntrykk var at vi kom for å se Bill. Vi likte Bill alle sammen, men Herve som også var blitt venn med mannen var bekymra. Han hadde henta Bill på flyplassen kvelden i forveien, mens jeg og Frode ble loppa for våre hardt tjente penger i Montmartre, og han fortalte oss at Bill var tilbake på flaska.

Noen år tidligere hadde Bill sjekka seg sjøl inn på en avrusingsklinikk ute på Long Island, i New York, for å få slutt på et langt problem med alkohol. Bill fortalte i et intervju at han hadde blitt fotografert da han sjekka inn på klinikken og det foreviggjorte øyeblikket, fikk, ifølge Bill, Nick Nolte sitt mugshot til å se bra ut.

«Hank!», en stemme i døra. Vi snudde oss alle sammen. Jeg kjente igjen knekken i stemmen med en gang. Da jeg snudde meg mot hovedinngangen til Cinéma Jean-Vigo sto Bill på trappa og tente seg en sigarett. Herve introduserte oss. «All the way from Norway, eh?». Bill ga oss et glis som jeg aldri kommer til å glemme. Han så eldre ut enn bildene jeg hadde sett på plateomslaga. Han var spinkel og kledd som Paul Newman i «Nobody’s Fool»; Jeans, ei lita lue med brem og ullgenser. Mot kulda, som ikke var mye å skryte av, hadde Bill tatt på seg ei grå Cordfløyelsjakke . Vi sto i en halvsirkel på parkeringsplassen, mens jeg og Frode fikk stuttra frem hvor mye musikken til Bill betydde for oss – hvor mye vi kjente oss igjen i det han sang om, og at «North» var favoritten. Han likte å høre det. «That one doesn’t get mentioned that often», sa han. Bill fortalte oss om «Pantherville» og hvordan han hadde blitt inspirert til å skrive den etter å ha lest Carolyn Chutes debutroman «The Beans of Egypt Maine. «I sent it to the people who made the movie», sa Bill, «but they didn’t use it. That’s fine, it wasn’t a very good movie anyway». Han fortsatte med å fortelle oss at det mange ikke skjønte med «Pantherville» var at faren i sangen forgriper seg på dattra si – det ga mening, og fordi om Carolyn Chute hevder at det ikke er incest i «The Beans of Egypt Maine» er Bill en av mange som har tolket det dithen. Det er forøvrig en fantastisk roman.

Jeg brukte anledningen til å spør Bill om han kunne spille noe fra «North» og han sa at han i alle fall skulle gjøre «Pantherville» og «Ice Fishing». «I haven’t played «Night Shift» in years», sa han. Vi takka og ble stående og høre på at Bill snakka frem og tilbake med Herve og agenten sin. Jeg fikk med meg at de skulle spise middag. Jeg var glad for at jeg hadde fått truffet Bill, og jeg og Frode holdt på å bli enige om å finne oss noe mat sjøl, i det Bill snudde seg og gjorde tegn til at vi skulle følge etter dem. Det er en tradisjon på Jean-Vigo at man har middag i kjelleren før konserten – og vi skulle være med. Jeg og Frode ble leda rundt den gamle kinoen og ned ei smal trapp. Vi kom inn i en spisesal hvor det var dekka opp med langbord. Det var alt mange folk der, og de så opp fra bordene sine da Bill kom inn. Bill fant seg en tallerken og inspiserte maten på buffebordet. Han tok biff og saus, men lot potetene ligge. Jeg og Frode ble sittende ved siden av Bill, som etter å ha testa biffen skudde fra seg tallerkenen og treiv en av vinflaskene, som sto foran oss på bordet. Han lente seg tilbake i stolen med glasset og pekte på en dame på den andre sida av bordet. «This is my ex-wife and tour manager, Ellen Karras» sa Bill. Vi hilste. Ellen var ei varm dame, som snakka med oss som om hun alltid hadde kjent oss. Hun var fra Boston, men bodde nå i Texas med sin nye mann. Bill forklarte at de fortsatt hadde et godt forhold og at Ellens nye mann lot han komme på besøk. «Bill loves Texas», sa Ellen. Herve hadde snakka om Bill i bilen, og sagt at Bill hadde hatt problemer med kjærligheten mens Herve hadde vært i New Hampshire også. «He doesn’t need a girlfriend», sa Herve, «He needs a mother».

Jeg klarte ikke å spise stort, men drakk tre glass med rødvin mens jeg hørte på Bill sine historier. Bill lyste opp da jeg spurte han om Mississippi John Hurt, og jeg fortalte at jeg prøvde, så godt jeg kunne, å lære meg alle låtene hans. Bill, som etter min mening var en av de beste formidlerne og tolkerene av John Hurt hadde også en gitarstil som var sterkt inspirert av mannen fra Avalon. Han lovte meg å gjøre «Pay Day», som han hadde fått inkludert på John Hurt tribute-plata Peter Case lagde for Vanguard. Bill fortalte om «Edson» og jeg sa at jeg prøvde å skrive sjøl. «Songs?» Short stories and novels mostly» sa jeg. Jeg fortalte at jeg jobba, og prøvde å skrive på fritida. Jeg la merke til at Ellen smilte for seg sjøl på den andre sida av bordet. «Jan», sa hun. «Bill hasn’t worked in years». Jeg lo. Bill virka ikke brydd i det hele tatt, han bare nikka og sa: «But I’ve worked all those jobs I sing about, not for very long though» (Hør «Streams I Once Fished as a Kid»). «He knows those people», sa Ellen, «It shows in the music». Jeg sa at jeg likte Raymond Carver. «There’s a happy fellow» sa Bill og gliste. Igjen det gliset. Og glimtet i øynene. Vinflaska var snart tom, men jeg hadde sett det glimtet tidligere, i kveldsmørket utenfor Jean-Vigo.

I følge en melding som ble lagt ut på Bills hjemmeside, bare ei lita stund før konsertene i Paris (dette var i 2010), hadde Bill blitt diagnostisert som bipolar, og i følge medlingen kunne dagene hans være så harde at han av og til ikke kom seg ut av senga. Men i den siste tida hadde han følt seg bedre – god nok til å komme til Paris for to konserter og et lite release-party for ei bok han skrev for godt over ti år sida. «You do it, Jan – write, and don’t let anybody tell you what to do». Jeg prøver fortsatt og leve etter det rådet. En annen ting jeg husker godt var skriveprosessen til Bill. Han fortalte oss at han skrev store deler av «Edson» på turné. «I wrote in my head while driving between Motels, and when I’d gotten settled in for the night, I just plugged in my laptop and wrote down everything that was in my head».

Vi gikk ut for å røyke. Bill trakk ei pakke med Kool Milds opp fra jakkelomma. Jeg nikka mot pakka og spurte om det var de samme menthol-sigarettene Henry Corvine røykte i «Edson». Bill holdt ut pakka til meg og nikka. Jeg tok en. Vi prata, og jeg skal ikke gå inn på alt, men jeg kan nevne at noen av forfatterene Bill satte høyest var Raymond Carver, Wallance Stegner, Carson McCullers og den franske poeten Charles Baudelaire. «He’s like the Mississippi John Hurt of French poets» sa Bill. En mann dukka opp i døra og sa at Bill måtte gjøre seg klar. Jeg og Frode fikk bli med backstage, men Bill ba om fem minutter aleine før konserten.

Bill hadde ikke spilt på ei stund, men han fortalte fra scenen at han hadde skrevet nok sanger til minst to nye plater. Han ville spille dem inn helt enkelt, «Me and my guitar», sa han. Han spilte to av de nye låtene, og jeg håper at dere en gang for sjansen til å høre dem. Jeg husker at en av dem handlet om å forelske seg i eldre alder – Bill hadde det med å forelske seg. Resten av konserten besto av låter fra «Inside», «North», «Standing Eight», «Come Running» og hans selvtitulerte debutalbum. Vi fikk også noen Mississippi John Hurt låter, akkurat om Bill hadde lovet. «I’m gonna play some Mississippi John Hurt songs, because the world needs more Mississippi John Hurt», sa Bill. Amen! Herve hadde lånt Bill sin Martin, som han holdt i standard E-tuning, mens han holdt Guilden sin i Open-D. Jeg satt på første rad og fikk med meg nok av det Bill gjorde til at jeg kunne gå hjem å lære meg «Pay Day».

Bill fortalte oss historier, en om isfiske og hans tid i Alasksa på fiskebåt. «I don’t have to explain snow to Frode and Jan», sa Bill. Fisking, spesielt fluefiske var viktig for Bill.

Publikumet var stille, noe jeg tolka som respekt. De klappa og noen ropte eller plystra svakt etter noen av sangene. «I’m sorry, Jan. I sucked tonight». Jeg kunne ikke tro mine egne ører. Jeg nekta. Jeg sa at det ikke var sant, og Bill takka oss, men han var ikke fornøyd og sa at han var rusten – neste kveld skulle bli bedre. Han signerte bøker i en times tid, og jeg og Frode gikk tilbake til hotellet. Før vi reiste spøkte Bill om at han ville bli med oss til Pigalle, «We could go down to the Moulin Rouge, check out some chicks!». «We’re turning down sexual favours left and right down there», sa jeg og Bill lo. «Ellen, I’m staying with these guys tonight, ropte han. Jeg så glimtet igjen.

Jeg og Frode fant veien til Latinerkvarteret neste kveld, og så Bill for andre gang. Vi møtte Herve i døra, og han takka oss for at vi kom. Konserten var kortere, og Bill virka litt nervøs, men etter at Herve hadde vært oppe på scena og lest høyt fra den franske oversettelsen av «Edson» livna Bill til igjen: «I don’t know if that was any good», sa Bill. «It was better», gliste Herve. Fra denne kvelden er det versjonen av «John Haber», favorittsangen min fra «Standing Eight» jeg husker best, og en nesten hvisket versjon av «The Girl from The North Country». I baren etterpå bestilte Bill whiskey. Jeg satt ved siden av han, og fortalte om faren min sin musikksmak – den som i bunn og grunn hadde ført meg hit. «Country!» Utbrøt Bill. Han spytta nesten orda. Han var en bluesmann inn til beinet. Med unntak av countryen så var vi stort sett enige om musikk, og jeg ble faktisk litt overraska over å høre at han satte «Mermaid Avenue» platene til Wilco og Billy Bragg veldig høyt. «Sometimes I wake up and start singing: «I live in place called Okfuskee» sa Bill og løfta sin femte whiskey. Etter dette fulgte en lang avhandling om Guthrie-klanen; «Have you seen Arlo’s granddaughter? Man, she looks nothing like her old man. If you know what I mean.» – gliset igjen, men noe mangla. Jeg nippa til drinken min. Jeg tenkte ikke så mye på det da, men når jeg tenker på det nå kan jeg lukte Tennessee-whiskeyen på pusten hans, og se øyenene hans; de var hule, mørke. Glimtet måtte stort sett vike den kveld. Bill var aldri ufin mot meg, fordi om han nekta å reise fra baren, uansett hvor hardt Ellen snakka til han. «No, I’m staying. – One more!», kommanderte han. Bartenderen – ei jente i tjue åra, bare smilte og fylte glasset hans. «Straight», minna Bill henne på. Han snudde seg tilbake til meg. «Listen Jan, you can’t go wrong with Mississippi John Hurt». Vi kom alltid tilbake til John Hurt. Jeg fortalte om bildet jeg hadde over skrivebordet mitt: John Hurt med Guilden sin. «That’s why I play one», innrømte Bill.

Jeg hadde tatt med meg «Edson» og Bill signerte den. Jeg tenker nå at Henry Corvine i «Edson» fant en frelse i musikken som Bill aldri fant. Det var ikke nok. Det er kanskje nok for meg, og jeg skal prise meg lykkelig for det, og jeg gjør det, akkurat nå, mens jeg skrivet dette. Bill døde i 2011, i Dalton, Georgia. Han var ute på veien igjen, han hadde spilt en konsert og hadde planlagt å besøke sin mor. Han sjekka aldri ut av det motellet i Dalton, Georgia. Det var bare nok et motellrom – han hadde sett tusenvis av dem, og karakterene i sangene hans hadde sett tusenvis av dem; «coughing up blood in a Motel 6, thinking this time it’s for real», synger Bill i «Everybody warned Me». Avslutningen i «Judgment Day» lyder også skremmende profetisk i ettertid, «I’ve seen this road before in the sun and rain and wind. But I don’t need it anymore let that be my only sin. For whatever the next motel costs I’ll be glad to pay. And I’ll hide out till I hear that song that calls me Judgment Day.»

Jeg husker fortsatt glimtet. Gliset – og mannen som minna meg om Sully Sullivan. Jeg husker varmen og humoren – lukta av whiskey og mentol. Jeg husker musikken. Musikken vil jeg alltid ha, men Bill er borte. Jeg er glad for at jeg fikk møte han. Jeg skal ingen vei i kveld. «I’m staying. One more!».

[youtube_video] http://www.youtube.com/watch?v=uooCDIYeOSA[/youtube_video]

1 COMMENT

  1. Tusen takk for en fin artikkel om en stor artist! Artikkelen din gav meg ny innsikt om en artist og en person som jeg bare har svært begrenset kunnskap om, men som har laget sanger jeg setter veldig stor pris på. Åja, “Birches” er nok av de aller beste låtene hans.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here