Alle vet hvor Tuscaloosa er i verden, eller “alle” begrenser seg vel til de som har hørt Townes van Zandt sin “Waitin’ Around To Die”, der han forteller om sin date på en “Tuscaloosa bar”. Stedet ligger midt i mellom Birmingham og Alabama state border i den vestlige delen av “The Heart of Dixie”.
Tuscaloosa er nemlig opprinnelsestedet til The Dexateens – og fra 1998 – 2009 gikk bandet for å være de ubestridte, dog ukronede, konger av den sørstatlige undergrunns rockescenen. Elliott McPherson er bandets leder og har etter dvalen som bandet inngikk i 2009 fortsatt å skrive låter for bandets framtid. En av de andre medlemmene, Matt Patton, kan vel mer eller mindre regnes som fast medlem av Drive-By Truckers i dag, mens det siste tilskuddet til Dexateens-familien, Lee Bains III, burde være kjent for de fleste som leser Dust of Daylight.
Sunsphere ble spilt inn på en helg i 2009 og er ikke blitt utgitt før nå, en tirsdag i 2013. Heldigvis er ikke dette bandet helt dødt, i løpet av 2014 kommer et nytt album, Teenage Hallelujah, og løftene fra bandets medlemmer er at albumet vil bli deres mest offensive noensinne. Offensiv rock – det er begrepet som har festet seg i mitt hode etter å ha hørt på Dexateens, Lee Bains, Bohannons, og flere andre “undergrunn” – artister fra de sørlige amerikanske stater de siste årene. Jeg tror på offensiv rock og skal du henge med i den musikalske fremtiden så må du henge deg på nå.
Låtene på Sunsphere er noe for seg selv. Starten er panisk, og bandet rocker så hardt og brutalt i tittellåten “Sunsphere” og andresporet “Come On Strong”, at tapeten krøller seg av veggen i de fleste middelklassehjem. De vandrer fra den dystopiske “Calico” rett over i paranoiamilitærpunk i “Constatine”. I låten “Vengeance” låter bandet som en amerikansk avdeling av Motorpsycho/Tussler/The South, med soulpreget countryrock, før galskapen i punkgospelgrooven til Lee Bains tar overhånd i den beatlesque “Foxhole Rock”. Den Garcia/Dead-aktige “Broken Objects” har vi hørt på plate før, Alabama-bandet 13 Ghosts hadde den med på sitt 2011 album, Liar’s Melody. “Do The Crawl”, som avslutter albumet, er via de nærmest obskøne, svaiende SG-riffene fra Lee Bains III en direktelink til det som skulle komme på plate et par år senere.
Sunsphere er egentlig en perfekt bevis på at svett amerikansk rock fra de sørlige statene er det som ruler når alt kommer til stykket og sånn har det jo alltid vært siden Sam Phillips startet et visst samarbeid med en ung gutt fra Tupelo i 1954.
Jeg har alltid elsket dette bandet og ingenting gleder meg mer enn at det kommer nytt materiale fra den kanten om noen måneder. Innspillingen av Sunsphere var en naturlig avslutning på et langt og innholdsrikt undergrunnsturnèliv for bandet, men nå livner det altså til i rekkene og dette bandet vil garantert havne på bloggen igjen når Teenage Hallelujah når ørene mine en gang i 2014.
I mellomtiden kan vi la oss inspirere av offensiv rock i bøtter og spann fra Dexateens på Spotify. Sjekk både The Dexateens og Dexateens, Spotify er som kjent ikke så veldig flink med katalogiseringen sin.