Ha Ha Tonka – Heart Shaped Mountain

Det er fire år siden vi sist hørte fra Ha Ha Tonka. Våre venner fra Missouri har vært veldig stille og rolige i kjølvannet av utmerkede Lessons fra 2013. Familie og barn har nok vært et fokus for mange av dem, og turnévirksomheten de siste 3 årene har vært minimal. 

Oppkalt etter nasjonalparken Ha Ha Tonka, som temmelig obskure kilder mener betyr “Smiling Waters”, så er det noe helt riktig ved å koble bandet og navnet. Det er noe lekent og lystig i navnet, og det er det så til de grader hos Ha Ha Tonka også.

I 2012 hadde jeg den utrolige gleden av å booke Ha Ha Tonka til bakgårdsfestivalen vi drev i Bergen. Foran 90 lamslåtte publikummere fyrte de av et sett bestående av låter fra den kommende platen Lessons, og alles uttrykk var stort sett “HVA var det som traff oss nå?”. Folk danset, klappet, hoppet og jublet – og Tonka-gutta solgte plater som om det var iskrem i Sahara. De grillet pølser, tømte kjellerpuben for (alt for sterkt) hjemmebrygget øl, og var de hyggeligste gjester man kan ha. 

Siden den gang har Ha Ha Tonka hatt en helt spesiell plass i mitt hjerte, på samme måte som jeg vet de vant en del hjerter under konserten i en varm bakhage i Bergen den formiddagen. Derfor har jeg ventet og ventet og ventet på denne platen.

Og som vi alle vet, når vi venter lenge på en plate, så blir vi veldig ofte skuffet. De fleste aner jo at så ikke er tilfelle når de har fått sin egen omtale her på Dust of Daylight. For med Heart Shaped Mountain så tar de et nytt steg som band og artister. 

I 2014 sluttet trommis Lennon Bone, for å fokusere på familieliv og produsentjobben han har suksess med i Kansas City. Ny mann bak trommene er Mike Reilly, som har gjort trommeplassen til sin egen – og tilfører sin egen stil til de nye låtene. Men den som nok har gjort mest for å utvide og utvikle Tonkas musikalske uttrykk er multi-instrumentalist James Cleare, som ble medlem etter å ha bidratt som musiker på Lessons. 

De har aldri vært redde for å utfordre seg selv, aldri ønsket å stå stille. Alltid pushet grensene for seg selv som band, og enhver sjanger vi anmeldere har ønsket å putte dem i. Alltid turt å eksperimentere og prøve – for å finne akkurat det riktige soundet som passer akkurat den teksten og den melodien. 

Da de gikk i studio for å starte arbeidet med Heart Shaped Mountain, så startet innspillingene friskt og alt virket tilsynelatende å gå på skinner. Så, etter fem uker med innspilling, så krasjet datautstyret i studio. Ikke bare litt. Men monumentalt. Alt de hadde gjort forsvant. Fem uker i studio er ganske lenge, de fleste band på budsjett gjør en massiv mengde arbeid på fem uker. Det var trolig en tilnærmet ferdiginnspilt plate som forsvant i det digitale dragsuget, skal man tro gledestrålende bilder i januar 2016 – som fortalte at de var ferdige i studio, og planla slipp i løpet av 2016.

Ha Ha Tonka måtte rett og slett starte på nytt. Omstille seg, rydde vekk irritasjon, frustrasjon og følelser på grensen til sorg – og koblet hodene på den kreative flommen igjen.

Og det som kom ut viste seg å låte helt annerledes enn første gang. Låter tok nye retninger, ferske og utfordrende melodilinjer dukket opp, ideér kom flytende og de fløt med. Og ut kom de med trolig sin mest varierte og spennende plate i karrieren. En plate som blander indie-rock, americana og pop med femstemte harmonier og intense, hoppegladvennlige melodier som rett og slett gjør deg glad.

Gjennom ti låter utforsker de seg selv ved å forsiktig dytte litt på veggene i båsene de har havnet i. De viste en tendens på Lessons, og utfordret ved å lage et lydbilde som var mer i retning pop. Denne gangen har de nok tatt det litt lengre i retning indie-rock, men har beholdt egenarten og harmoniene. Vokalist og låtskriver Brian Roberts har laget et knippe låter som utmerker seg i Tonka-diskografien, og gitarist Brett Anderson får virkelig utfolde seg på denne platen. 

Heart Shaped Mountain har det jeg vil klassifisere som et monumentalt lydbilde. Det er mye, men det er samtidig organisert og klart. Synthesizerne til Cleare danner et sonisk teppe på mange av låtene, der gitarist Anderson fyller inn rommene med enten lidende gitarer eller deilige mandoliner. Og hele veien ligger harmoniene. Alle de fem korer overalt, og det hele er en nytelse å høre på. 

Det er vanskelig å trekke frem enkeltlåter fra Heart Shaped Mountain. Helheten og flyten gjør dette til en helstøpt plate. Lydbildet svinger og vugger i takt med musikken. I det ene øyeblikket har vi en pophit, i det neste en indierocker i retning av Arcade Fire, i neste er vi i Americanaland, og så er det plutselig en elektropoplåt, før vi får noe som kunne vært soundtrack til en monstersmash-hit av en film, før vi får folk-rock eller folk-pop. 

Felles er Brians majestetiske stemme som svever over lydteppet og forteller historier fra livet. Hvis jeg skal trekke frem noen låter jeg har falt litt ekstra for, så må jeg få nevne “Everything”. En av de fineste og mest soleklare hitpotensiale-låtene som har kommet fra midtvesten noen sinne. Marsjtakten i trommene, den akkurat passe spisse gitaren og (jeg trodde aldri eg skulle si det), men den deilige synthen som ligger som et varmt, mykt teppe over hele låten. Teksten leser jeg nesten som en hilsen til bandkompis gjennom ti år, Lennon Bone – som jo sluttet i bandet i 2013 for å være hjemme med sin nyfødte datter.

Like a fireworks show on the fourth of July.
A sunset in the California sky.
Meeting your daughter for the very first time.
Everything that’s happened in your life.
I hope it was… 

Everything you thought it would be.
Everything you thought it would be.
A picture of the past and the future that you see,
is it everything you thought it would be?

Den nesten Springsteenske “Arkansas” er stadionrockeren som bare øker i størrelse, inntil den truer med å sprenge rommet den fyller. Et heftig og fengende refreng understøttes av rivende gitarer og en orgel som bare svever gjennom luften. 

You know, we broke every law in Arkansas.

“Telluride” er ennå en slik “gigantisk” låt, der lydbildet er så stort og omfattende at det tar tid å fordøye det, men noe med dynamikken i den låten gjør at jeg bare sitter og smiler.

Og når vi først nevner smiler, så er ikke Smiling Waters et dårlig navn på dette bandet, for det er det de etterlater oss med – et stort smil. Dette er musikk til å bli glad i, og musikk til å bli glad av. 

Siste låt på platen heter “Going That Way”, og det er i teksten her tittelen er hentet fra. Og jeg tror jaggu jeg henger meg på Ha Ha Tonka på veien, og stikker den veien der sammen med dem.
Vi snakkes langs veien, eller oppå det hjerteformede fjellet der borte… 

Platen, som gis ut av våre venner på Bloodshot Records – finner du hos Ha Ha Tonka.