Jeg trodde de fleste hadde kontroll på disse to herrene, men ymse samtaler i sommer har vist at jeg nok en gang har overvurdert mine medborgere.
Vanligvis skriver vi ikke om plater som havner på lister og får mye oppmerksomhet – det er så mange artister som IKKE får oppmerksomhet at vi gjerne konsentrer oss om disse.
Men av og til kommer det ut plater som får litt større, kommersiell oppmerksomhet som i tillegg er bra. I sommer har jeg hørt en del på Milk Carton Kids, som ble anbefalt meg av medskribent Johnny Wilhelmsen.
Den gang jeg gikk på ungdomsskolen så begynte jeg å samle på LP-plater. Jeg eide ikke platespiller selv, men var såpass forutseende at jeg antok at kassettformatet ikke var noe som ville vare evig – og at hvis jeg ville ha plater jeg kunne ha glede av i mange tiår fremover, så var LPer formatet å samle på. De første artistene jeg samlet opp var Elvis, Bob Dylan og Simon & Garfunkel (sammen og solo). Jeg abonnerte også på serien «The History of Rock» – og hver gang jeg fikk nye plater så drasset jeg dem med bort til min gode venn Egil – hvor jeg spilte dem over på kassett.
Dette pågikk i mange år, frem til min far fikk kloa på en brukt platespiller (en sånn svær sak som var kombinert platespiller, kassettspiller og radio. Og som kadde Kvadrofoni!), og et par med gamle, skranglete høyttalere som utgjorde gutterommets pryd i mange mange år.
Simon & Garfunkel var i perioder det eneste jeg hørte på, og platen fra konserten i Central Park har jeg måttet erstattet, da den rett og slett ble utslitt. Konserten med de to aldrende popstjernene i Oslo Spektrum for noen år siden står fortsatt øverst på listen over mine favorittkonserter.
Og når Johnny kom snikende med Milk Carton Kids, så var det omtrent som å høre Simon & Garfunkel for første gang. Det er akustiske gitarer som plukker i vei i beste folk-tradisjon, og så to stemmer som legger seg perfekt overfor hverandre, og synger alle låtene så fint og tostemt som bare Simon & Garfunkel kunne klare det.
De har blitt sammenlignet med Simon & Garfunkel, Gillian & Dave og Everly Brothers. Jeg vil dessuten trekke inn Mark & Gary fra Jayhawks i mange aspekter av harmoniene.
De bygger nydelige, varme stemninger som er en fryd for øret – og når tekstene samtidig er såpass givende og har en dybde som gjør det verdt å faktisk lytte til ordene, så er dette virkelig musikk vi kan anbefale å bruke tid på.
Stemmene er så perfekt harmonisk tilpasset hverandre, og de to gitarene utfyller hverandre melodisk i hvert sekund av platen. Det er ikke så enkelt å plukke ut noen høydepunkter, for platen er én lang stemning – men jeg har blitt veldig glad i låten «The Ash& Clay» – så det er kanskje favoritten min på platen. Akkurat nå i hvertfall… så fin som denne samlingen av låter er, så kan det fint endre seg i morgen…
Platen er gitt ut på Anti Records, og fåes både på CD og på deilig deilig vinyl.
Du kan også laste ned deres to første plater Retrospect og Prologue helt gratis på deres websider.
Se og hør Milk Carton Kids gjøre tre av låtene fra The Ash and Clay.
[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=2yL9QBwEbQ0[/youtube]
[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=2ro9Y4v5QNc[/youtube]
