“I disagree with the opinion that I didn’t make good records in the 60s”, sier Cash i sin selvbiografi “Cash” som kom ut i 1997; “That’s when I did some of the work I’m most proud of today, particulary the concept albums I made between 1960 and 1966: Ride This Train, Blood Sweat and Tears, Bitter Tears and Ballads of the True West. They brought out voices that weren’t commonly heard at the time – voices that were ignored or even suppressed in the entertainment media, not to mention the political and educational establishments“.
Fortsatt avhengig av amfetamin gikk Cash inn for disse konseptalbumene med en intensitet som han sjøl har uttalt at var nesten for mye av det gode. For Ballads of the True West kledde han seg opp i autentisk cowboyutstyr – antikke klær; “I’d go out to the desert or an abandoned ranch somewhere, trying to feel how they felt back then, be how they were“. I tillegg til disse turene, som han kalte “my amphetamine communions with the cowboy ghosts“, tilbrakte han timesvis i samtaler med folk som Tex Ritter og Joe Small, romsterte rundt i biblioteker på jakt etter historiebøker og gamle aviser, hørte på gamle opptak med ekte cowboyer, leste selvbiografien til John Wesley Hardin («Gunfighter») til han følte at han kjente Harding bedre enn seg sjøl, og gikk på scenen med ladet seksløper!
Noen år tidligere, i 1962, i Greenwich Village, New York hørte Cash visesangeren Peter La Farge synge på den legendariske Gaslight Cafe. La Farge sine historier om indianerens undertrykkelse traff Cash hardt – spesielt fortellingen om marinesoldaten, og Pima-indianeren, Ira Hayes, som var en av de seks mennene som har blitt udødeliggjort etter det ikoniske fotografiet av flaggreisingen på Iwo Jima. Ira Hayes var en amerikansk krigshelt, men også sønn av et undertrykt folk. Krigshelten Hayes døde fattig og glemt, fordrukken i ei grøft – en ekte amerikansk historie. Like ekte som historien om general George Armstrong Custer som ledet det 7. kavaleriet i et angrep mot leiren til Cheyenne-høvdingen Black Kettle, ved Washita elva, 27. november 1868, fordi om Kettle hadde reist det hvite flagget. Custer og mennene hans drepte kvinner og barn, avlivet over 800 hester og tok over 50 kvinner og barn som fanger. Høvding Black Kettle og hans kone ble skutt og drept. General Custer døde senere, ved slaget ved Little Big Horn i 1876. Noe som La Farge ironiserte over i sangen «Custer»; ” It’s not called an Indian victory but a bloody massacre“.
I april 1964 ankom Cash Columbia Studios i Nashville. Med hits som “Ring of Fire” og “I Walk The Line” på samvittigheten, og Peter La Farge tilstede i studio, gikk han i gang med innspillingen av fem av La Farge sin sanger, og tre av sine egne. Resultatet var konsist, provoserende og sårt.
I “Cash” forteller Johnny om sine følelser rundt Bitter Tears:
Bitter Tears, which preceded Ballads of the true west and in which I was inspired by the Native American songwriter Peter La Farge, was another intense research project. I dove into primary and secondary sourses, immersing myself in the tragic stories of the Cherokee and the Apaches, among others, until I was almost as raw as Peter. By the time I actually recorded the album I carried a heavy load of sadness and outrage; I felt ever word of those songs, particularly “Apache Tears” and “The Ballad of Ira Hayes.” I meant every word, too. I was long past the point of pulling my punches.
Det er nå 50 år siden Bitter Tears ble gitt ut. Columbia likte aldri plata, men Cash sin produsent Frank Jones stolte på Cash, og plata ble spilt inn. Bitter Tears ble nesten ikke spilt på radio, noe som resulterte i at Cash, i et brev han betalte for å få publisert i Billboard, gikk til angrep på DJ-ene og hevdet (som så sant var) at de manglet visjon og at de heller ville “wallow in meaninglesness”. Cash sine narkotikaproblemer var kjent av de fleste på den tida, og brevet resulterte bare i at platen ble mindre spilt.
Johnny Cash har gjennom sin karriére tatt de undertrykte og forsvarsløse i sitt forsvar, han har gitt stemme til de som ikke har blitt hørt. Vi kjenner alle sanger som “Man In Black” og “San Quentin”. Bitter Tears snakker om en dyp skam, om folkemord og undertrykkelse. For 50 år siden ble platen like mye undertrykt som den ble oversett.
Nå har låtskriver, sanger og produsent, Joe Henry, samlet noen av de største artistene innenfor Americana-sjangeren, og den nye folkbevegelsen, for å ta et nytt blikk på Johnny Cash sin protestplate fra 1964. Henry har uttalt at han ikke er noen fan av tribute-album der deltakerne sender inn bidragene sine på email. “I don’t think that’s full engagement. That’s not the best way to conjure a song into a living thing“. Look again to the Wind – Johnny Cash’s Bitter Tears Revisited ble derfor spilt inn på litt over tre dager. En av dagene ble tilbragt i Joe Henry sitt hjemmestudio i Pasadena, og og resten av innspillingen foregikk i Sound Emporium (bygget av Cowboy Jack Clement) i Nashville. Det er en imponerende liste med artister Joe Henry har fått med seg, og det som er mest stas er nok at Norman Blake er med; mannen som faktisk spilte gitar på Bitter Tears. Cash sin kollega, store beundrer og venn Kris Kristofferson er også med, samt Steve Earle, Emmylou Harris, Gillian Welch og David Rawlings, bare for å nevne noen.
Gillian Welch og David Rawlings dukker opp på seks av sangene, og det er også denne nå legendariske duoen som får æren av å åpne plata. Det gjør de med en nytt arrangement av “As Long As The Grass Shall Grow” (Peter La Farge) som handler om hvordan Seneca-reservatet ble oversvømt på grunn av byggingen av Kinzua-demningen. Cash snakka seg gjennom versene, mens Welch og Rawlings velger en mer melodiøs tilnærming, noe som passer deres stil perfekt. Emmylou Harris synger Johnny Cash sin sang “Apache Tears”, akompanjert av The Milk Carton Kids såre gitarer, og Jay Bellerose sine marsjtrommer. Steve Earle sin versjon av “Custer” er platas mest svingende øyeblikk. Earle spiller mandolin og synger med innlevelse, mens The Milk Carton Kids bidrar med noen fine bluegrass soloer. “Custer” er energisk og humoristisk, tross sitt mørke innhold. Earle er en fantastisk formidler, og han har gjort stas på Cash tidligere. Jeg anbefaler alle å sjekke ut hans versjon av “Hardin Wouldn’t Run” fra Kindred Spirits: A tribute to the songs of Johnny Cash (2002).
Nancy Blake sin versjon av den episke “The Talking Leaves” leder oss videre til Kris Kristofferson og “The Ballad of Ira Hayes”; den kanskje mest kjente sangen fra Bitter Tears. Kristofferson har autoriteten som kreves for å synge denne legendariske sangen, og hans stemme får stå i sentrum, mens Gillian Welch og David Rawlings korer.
Hedersmannen, Norman Blake synger den provoserende “Drums”, mens Bill Miller synger “Look Again to the Wind”. Bill Miller er den eneste indianeren på Look Again To The Wind, men han er i godt selskap. Både med aktivister som Kris Kristofferson og Steve Earle, og musikere som Norman Blake som faktisk hadde et langt profesjonelt forhold til Johnny Cash, både på plater på 60-tallet, og med Rick Rubin, og også som gitarist på The Johnny Cash Show. Å inkludere folk som Norman Blake og Bill Miller er bare to av mange riktige valg Joe Henry har tatt når han produserte denne plata. Ikke bare har han omgitt seg med folk som deler Cash sitt sosiale engasjement, og historie, men han har latt musikken bli til organisk. Låtene ble spilt inn live i studio, og mange av opptakene du hører på plata er first takes.
Look Again To The Wind er både en hyllest til The Man in Black og en vital plate, som snakker om ting som fortsatt er relevante den dag i dag. USA er fortsatt preget av rasediskriminering og fattigdom – krig og klassekamp. Og hva kan man si om Johnny Cash som ikke har blitt sagt tusen ganger før? Han er ikke glemt, det er i hvert fall sikkert. Musikken og den opprørske ånden hans fortsetter å inspirere oss. Legenden og minnet hans svever over det kulturelle landskapet, og av og til tar det kanskje 50 år før noen virkelig hører etter.
