Ta en titt på coveret over denne anmeldelsen. Litt av en stil på Emmylou og Rodney? Jeg vil eldes sånn, med eleganse og sjarm. Emmylou Harris og Rodney Crowell har endelig laget en plate sammen. Spiller gamle sanger om igjen, og koser seg i studio. Nesten en slags amerikansk versjon av «Hver gang vi møtes», og de har tydeligvis kost seg i hverandres selskap. Men hva med oss som skal høre på skiva. Har de tenkt på oss? Er dette bare en koseplate fra to gamle stjerner, eller har den en egenverdi? Jeg lar spørsmålet henge en liten stund.
Noen ting er som det alltid har vært. Brunost er brunt, leverpostei er godt og Emmylou Harris er alltid bra. Jeg har hørt på Emmylou siden jeg var et liten knøtt, med stort mellomrom mellom fortenna, dumboører og fregner. Emmylou var min onkels store kjærlighet. Han var solgt den dagen han fikk nærkontakt med Pieces of the Sky. Og jeg fikk Elite Hotel litt senere i julegave. Jeg vet ikke helt hva jeg syntes om Emmylou den gangen. Spilte nok plata mest av pliktfølelse. Jeg var dypt opptatt med Slade og David Bowie, og var i egne øyne en kul kis. Og Emmylou var liksom ikke den du dro frem når kompisene kom på besøk. Men Emmylou og meg, alene, på kveldene. Det fungerte.
Joda, jeg ble etter hvert veldig glad i Elite Hotel, og hadde i mange år et hemmelig forhold til Frøken Harris. Først på nittitallet, når rootsbølgen skylte over landet, og Emmylou og hennes venner var blitt stuerene i rockekretser, stod jeg frem og proklamerte min store kjærlighet. Og det gikk egentlig veldig greit. Som en forhenværende kollega lakonisk slo fast, hun er jo fin å hvile øynene på.
Og nei da, jeg har ikke glemt Rodney Crowell. Det er bare det at jeg først oppdaget Crowell så mange år etter Emmylou. Og jeg har ikke i nærheten av samme forhold til ham. Jeg skal være ærlig og innrømme at jeg først ble oppmerksom på Rodeny Crowell da jeg leste i ærverdige Beat at han var svigersønnen til Johnny Cash, gift som han var den gang med Rosanne Cash. Siden den gang har jeg hørt litt her og der, men festet meg vel først ved skiva fra 2003 Fate’s right Hand. Det var en fin skive.
Nå er altså duoen Harris/Crowell ute med Old Yellow Moon. De er gamle venner og har også spilt sammen i forskjellige konstellasjoner opp igjennom årene. Allerede i 1975 spilte Crowell rytmegitar i backingbandet til Emmylou. Og ikke for å glemme «Bluebird Wine», en låt av Crowell, som var Harris åpningsspor på debuten Pieces of the Sky. Derfor er det nesten litt rart at de først nå gjør en hel plate sammen.
Old Yellow Moon inneholder fire Crowell-komposisjoner, inkludert nevnte «Bluebird Wine», og en rekke cover-låter av artister som Roger Miller, Hank DeVito og Allen Reynolds, for å nevne noen. Og det er fint, riktig så fint. At disse to gamle vennene har slått seg sammen og nå også drar ut på turné, inkludert Oslo Konserthus den 27. mai i år, er hyggelig nytt. Men kanskje mest for dem selv, tenker jeg etter å ha hørt gjennom skiva et par ganger.
Dette er som sagt fint, behagelig, stilsikkert og kvalitetsmessig meget bra. Og jeg må vende tilbake til brunosten, leverpostei, melk med O’boy og ostesmørbrød. Det er beroligende å høre på Old Yellow Moon. Albumet får meg til å tenke på noe Ingvar Ambjørnsen skrev i «Galgenfrist». Hovedpersonen vender tilbake til sin gamle kjæreste og beskriver hvor trygt og godt det er når de ligger med hverandre. Det handler ikke lenger om lidenskap, nesten ikke en gang begjær. Det handler om å ha det fint sammen, kose seg litt, og føle at man kan lukke resten av den ustabile verden ute noen timer.
Sånn, da er det sagt. Old Yellow Moon er et besøk fra mine gamle venner. Et kjært gjenhør, og et velkomment besøk. De snur ikke opp ned på huset mitt, roter ikke rundt i stua, vasser i ølflasker og forlater meg med to meters oppvask. Jeg er veldig glad i Emmylou, og jeg liker Rodney. De har begge store kvaliteter som soloartister, og sammen så fungerer det flott. Men dette er ikke årets skive, dette er ikke plata som jeg hører på når det brenner under føttene. Jeg er klar over hva jeg kan forvente meg, og de leverer. Verken mer eller mindre.
Om jeg er blant publikummet i Oslo Konserthus den 27. mai? Hmmm… egentlig håper jeg at jeg befinner meg et helt annet sted. Kanskje på et lite intimt kjellerlokale hvor jeg er i ferd med å oppdage en ny spennende artist. Men, joda, mest sannsynlig er jeg der, den 27. mai, sammen med Lene Marlin, Kurt Nilsen, Anita Skorgan og alle de andre. Jeg er tross alt midt i 40-åra.
Dette er skiva som fortsetter trenden der gode venner og artister møtes og lager musikk. Hver gang de møtes så har de det bra. Den burde selge bra her i Norge.
[youtube_video]http://http://www.youtube.com/watch?v=0MNcu_x6_xY&feature=share&list=UU1LRJF2VFd1gLRR2NJXYs9A[/youtube_video]
