Noen har en stemme og et utrykk som øyeblikkelig ber om oppmerksomhet. Og første gang jeg hørte Susan McKeown, var det bare stemmen jeg klarte å høre. Jeg la rett og slett ikke merke til melodier eller tekstene. Jeg må ha vært nesten halvveis inne i skiva før jeg klarte å vende min interesse mot noe annet. Men jeg vet ikke helt om jeg likte stemmen så godt i starten, det er en slik røst jeg ofte må justere ørene mot.
Susan har en skjelvende vibrato, og det kan noen ganger gi meg assosiasjoner til musicals. Men heldigvis toner hun sin stemme litt annerledes. For her er det i motsetning til nevnte genre, ikke voldsom dramatikk og store fakter. Men det tok meg som sagt en liten stund før jeg vendte meg til hennes særpregede tonefall. Men etter to gjennomhøringer av «Belong» er jeg der. Og nå har jeg også klart å konsentrere meg om andre ting. Og her er det mye å glede seg over.
McKeown har sine røtter i Irland, født og oppvokst i Dublin, men har nå sin base i New York. Og der har hun også tydeligvis hentet litt av inspirasjonen til låtmaterialet. «Lullaby of Manhattan» er vel det mest konkrete eksemplet på det. Et av albumets høydepunkt for øvrig. Låta er helt nedpå, og hun høres nesten ut som en livstrøtt bakgårdskatt som synger sin lille svanesang. Det er utrolig vakkert og sårt.
Men selv om «Lullaby of Manhatten» er en favoritt er den vel ikke veldig typisk for resten av albumet. Ingenting er vel helt typisk, for skiva har stor variasjon, og har i det store og hele en veldig avslappet og laidback atmosfære. I «Fallen Angel» for eksempel, tar hun med oss tilbake ti
l klassisk country, fra den tiden man brukte jodling som et fast utrykk. Og Hank Williams våker over det hele, og smiler skjevt fra den andre siden. Hun har hørt på sin Hank, ingen tvil. Det sitter som et skudd, og er et av albumets friskeste øyeblikk. Her kommer hennes stemmeklang virkelig til sin rett.
Det fungerer også veldig bra i de låtene hun synger duett. Landsmannen Declan O’Rourke kler henne godt i åpningsporet «On the Bridge to Williamsburg», og enda bedre blir det når James Maddock nesten tar over plata et lite øyeblikk i «Everything We Had Was Good».
Det beste med «Belong» er allsidigheten i låtvalgene. Selv om skiva har en egen nerve og ikke på noe tidspunkt virker rotete og ustrukturert, er det allikevel overaskende hvor mange stilarter og forskjellige musikalske utrykk Susan McKeown klarer flørter med. Det er nok hennes stemme som gjør at dette blir en helhetlig plate, selv om hun musikalsk løper i flere retninger.
Når McKeown avslutter hele skiva med en vakker og til dels beveget vals, er jeg overbevist. Dette er en slik plate som jeg vet kommer til å fortsette å vokse. Og jeg gleder meg til en ny runde med «Belong». Jeg har allerede sjekket litt i hennes back-catalogue. Hun har gitt ut skiver siden tidlig 90-tall, så det er nok å ta av.
Jeg føler meg ganske privilegert som får slike plater rett i fanget. Må rette en takk til Jeff Kanzler som sendte meg denne skiva, med streng beskjed om å høre ordentlig gjennom den. Og min musikalske mentor der borte i Alaska, har som vanlig rett. Dette er virkelig en fin plate.
Plata får du kjøpt på hennes hjemmeside, Susan McKeown.
[youtube_video]http://www.youtube.com/watch?v=affyiDgfIbE[/youtube_video]
Hør “Lullaby of Manhattan”:
[media id=789 width=650 height=20]
Hør “Everything We Had Was Good”:
[media id=790 width=650 height=20]
Hør “Fallen Angel”:
[media id=791 width=650 height=20]