Nicolette Good fra San Antonio har sendt oss platen “Moncarch”, og viser seg å være et riktig så hyggelig nytt bekjentskap for øret.
“Monarch” består av rolig, halvakustisk folk-country i det samme landskapet hvor vi finner folk som Gillian Welch, Iris Dement og Shawn Colvin.
Nicolette Good har en nydelig stemme som bare flyter avgårde – men samtidig med en kraft som krever oppmerksomhet, og som kles godt inn av instrumentvalgene på platen. Låtene svinger, og det er godt med old-time inspirasjoner her.
“Monarch” er en plate som virkelig vokser på deg, etterhvert som låtene setter seg i øret. Hun skriver utrolig gode tekster, og det er noe med arrangementene i låtene som gir dem en effekt amerikanerne ville kalt haunting. Den kan være enkel å avskrive ved første gjennomlytting, men vokser og vokser for hver avspilling. Denne hadde mest trolig havnet på min topp 10 fra i fjor, hvis jeg hadde oppdaget den litt tidligere. SÅ god er faktisk platen.
“The Road” er et strålende eksempel. Den starter med Goods stemme over en spilledåse som fungerer som komp mens hun forsiktig smyger låten igang. Så kommer bandet inn og det svinger fra første stund.
“I was raised up down in Texas
With a pickup truck for my home
And my daddy couldn’t stay put
So he took to the open road
And as the daughter of a nomad
Well, I really should’ve known
That any man that comes from Texas
Is sure to roam”
Et annet høydepunkt er “Pretty Clementine” som er en vidunderlig gjendikting av “My Darling Clementine” – som går fra være en barnesang til en intens murderballad der Clementine blir en brikke i et stygt spill mellom en gullgruve-eier og en ønsker å overta eierskapet til gruven…
Teksten starter:
“And the gold that’s buried there?
There’s nothing more in the world he adores than his pretty daughter,
Lonely and fair
I think I’ll take her out, clean her up, win her over,
Sweep her right off of her feet”
… og avslutter:
“In life, I may have loved her
But the miner’s mine is mine”
Og mellom der møter altså Clementine døden i den frådende elven. Mesterlig gjort, og en elegant måte å utvide og utvikle originalhistorien fra “My Darling Clementine” på.
Nicolette Goode lager seg på mange måter en egen sjanger, der hun flørter med alt fra Americana og country til jazz og folk. Et godt eksempel er den vakre “Call Me”, som David Lynch trolig ville trykket til sitt hjerte. Her er det inspirasjonskilder fra amerikansk populærmusikk fra 20-tallet og frem til i dag. Og en tekst som er temmelig direkte og rett på sak;
“Call me, when you get lonely
There’s nothing attached if you’re looking for strings
I’m no foolish young thing
I know the fog from the rain
I know that seven little numbers on a napkin
Don’t add up to a ring”
De to siste låtene “Hurricane Caroline” og “The Flood” må også nevnes som høydepunkter.
Jeg kan bare anbefale folket å sjekke ut denne plata, det å bli kjent med denne plata er en usedvanlig fin lytteropplevelse – og du blir sterkt belønnet for å bruke litt tid på denne.
Kjøpes digitalt hos Nicolette Good.
Hør “The Road”:
[media id=755 width=650 height=20]
Hør “Call Me”:
[media id=754 width=650 height=20]
Se og hør “Pretty Clementine”: