Roger Græsberg & Foreningen – Triste Sanger og Vals

Så er den endelig her – debutplata til Roger Græsberg & Foreningen. Triste Sanger Og Vals slippes i dag fredag 20 januar. La meg innrømme det først som sist, denne plata har jeg ventet på så lenge at forventningene til den har blitt usunt høye. For hvordan skal Roger Græsberg & Co klare å levere en hel plate som kan leve opp til de fire singlene som de har sluppet de siste par årene – “Hjertebank”, “Blod På Tann”, “Dolly Parton”, og nå sist men ikke minst “Lyden Av Hjul”. Disse fire låtene har fått meg til å rope i mitt stille sinn – jeg må, jeg må ha mer!

Så hvem er så disse folka som utgjør bandet, Foreningen? Helt i front finner vi Roger Græsberg på vokal og gitarer, Unnveig Aas på vokal, autorharpe og gitar, Krister Skadsdammen på steel og elektrisk gitar, Tor Ånon Kleivane på bass og Alexander Lindbäck på trommer. I tillegg bidrar Kenneth Bjørdal på orgel og piano på plata.

Bandet har eksistert siden 2014, og ble til etter en Sturgill Simpson-konsert i Oslo. En konsert som tydeligvis traff Roger, Krister og Alexander, såpass hardt at de bestemte seg der og da for å starte et nytt countryband sammen. Sturgill hadde gjort noe nytt med 70-åras countrysound, og det som skulle bli Foreningen ville gjøre noe av det samme, men på norsk. Navnet Foreningen er importert fra Rogers hjembygd på Finnskogen, hvor det finnes en butikk ved navn Grue Finnskog Forbruksforening, men som på folkemunne kalles Foreningen. Roger Græsberg er tekstforfatter og produsent på plata. Plata utgis på Alexander Lindbäck sitt plateselskap Safe & Sound Recordings.

Nå to år etter at den første singelen “Hjertebank” så dagens lys er Roger Græsberg & Foreningen klare med sitt første fulle album – Triste Sanger Og Vals. Sjeldent har triste sanger og vals gjort meg så glad som denne plata gjør. Men så er den da også så uendelig mye mer enn hva tittelen tilsier. Den er modig, utfordrende, glad, melankolsk, trist og vakker. Den er også så veldig mye mer enn en countryplate på norsk. Det å lage countrymusikk på norsk, er noe i nærheten av musikalsk ekstremsport. Dette blir litt som å balansere på en knivsegg, og hvor du fort kan tråkke feil og resultatet kan bli veldig kleint. Men Roger Græsberg er en balansekunster av rang, han leker seg med ordspill og metaforer, og trår aldri feil.

Vel er denne musikken og tekstene bygd på countrymusikkens grunnmur, men den er krydret hele veien med deilige elementer av pop. Det er som om de gjør noe helt nytt i et gammelt og kjent terreng. Du tror du har hørt dette før, men det har du ikke.

Musikken og tekstene på denne plata, får meg til å sende noen tanker mot folk som Stein Ove Berg og deLillos. Men det blir med tanken, for denne plata og uttrykket til Roger Græsberg & Foreningen har en særegenhet som jeg vil si er mangelvare i mye av dagens musikk. Græsberg & Co har det lille ekstra som skal til for å stikke seg ut i mengden av band som kaster seg over country- eller americanasjangeren for tiden.

Like mye som triste brudd i forhold, handler det mye om å være på vei mot noe nytt, og kanskje er det nettopp denne veien som er selve tråden gjennom plata. Om en lengsel – enten fra noe eller mot noe. Det er med musikken til Roger Græsberg, som det er med Gram Parsons – du trenger ikke å like country for å like den.

Ved første gjennomlytting var jeg noe overasket over plata. Den var liksom ikke helt det jeg hadde forventet. Men så – bitene faller sakte men sikkert på plass, og etter ca. 10 runder klarer jeg ikke å stoppe. Etter nye runder danser og synger jeg som en nyfrelst Roger Græsberg-fan. I skrivende stund finner jeg ingen god grunn til å bare nevne enkelte låter, så jeg må rett og slett si noen få ord om hver og en. Plata finnes kun på LP (vinyl) og på digitale plattformer. Så da starter vi med side A som det heter i disse dager.

Side A:
Plata åpner med tittellåta “Triste Sanger Og Vals”. En perfekt åpning, ettersom dette er samme låt som Sturgill Simpson åpnet den omtalte konserten i Oslo med, en cover eller tolkning av Willie Nelson låta “Sad Songs & Waltzes”. Allerede her i åpningslåta kommer det godt frem at Foreningen har to vokalister. I tillegg til Roger kommer Unnveig Aas sin fantastiske stemme godt frem. En annen ting som gjør åpningen perfekt, er at Krister Skadsdammen allerede her får vist frem sine briljante evner på steelgitaren.

Etter at første vals er unnagjort øker Roger takta noen hakk på neste låt og platas singel, “Lyden Av Hjul”. Roger maler vakre bilder med tekst om steder vi alle har sett og opplevd uansett hvor trist det måtte være. Catchy og veldig vakkert. Dette er den eneste av bandets fire singler som har fått plass på plata, og kanskje er det platas beste spor. Teksten har iallefall etset seg fast i hjernebarken her hos meg.

En flokk med kråker langs en nypløyd åker
Som flyr fra bråket av motordur
Som om en motor skulle vært noe mer enn en motor
Som om hele verden var et bur
Fins ikke mer å si
Jeg måtte bryte stillheten opp
Jeg måtte vri om nøkkelen som en kniv
Lyden av hjul Lyden av hjul
Vil fortelle deg at jeg forlater deg
Lyden av hjul Lyden av hjul
Vil fortelle deg at jeg ikke elsker deg noe mer

Fra å være den som drar, blir han den ensomme og forlatte i låta “Giftering”. En særdeles fin poplåt som kunne vært røska ut av Jahn Teigens sangbok. Pop og steelgitar, funker som fy. Tekstmessig får han meg til å tenke på Hank Williams når han synger – “…det er mer tårer enn øl i min øl”

Fra tårer i øl til “Grått Hår”. Platas barskeste låt. som kanskje godt kan tåle å bli kalt country-funk. En slags lonesome cowboy låt med et heftig groove. Endelig en god låt om en bitter og lengtende mann.

Jeg er søvnløs og synger mens jeg venter
På fortapte sanger om tapte veier veier som jeg kunne ha gått
Mot stygge steder og enda verre jenter
Og mot tårer som aldri har grått
Nei, for det toget gikk idet jeg kom og hun jeg tenker på har elsket meg tom
Og jeg skjønner nå at jeg burde ha gått
Jeg bare sitter her og venter sent og tidlig ikke la meg dø som en ensom hillbilly
mens håret mitt sakte blir grått

Selv ensomme hillbillyer ser mot nærmeste bar når helga kommer. “Lørdagsklar” er en låt om nettopp det, om gjøre seg klar til damejakt på bar, og om å slikke sine sår for så å prøve igjen og igjen og igjen. En låt som bare vokser og vokser. Lydbildet er typisk Græsbergsk. Gitarlyder som henger så behagelig i lufta at det er en fryd å høre på.

Side B:
Plata snus, stiften treffer rillene, Roger Græsberg blør videre i låta, “Et Annet Liv”. Nok en fin og behagelig poplåt. Ikke siden jeg en periode i livet var helt hekta på deLillos har jeg satt sånn pris på pop på norsk. Dette er bare digg å lene seg på denne låta, og bare sveve med. Sveve helt ned til elvas strie strømmer og låta, “Elvesang”. Ingen ekte countryplate uten en sang om ei elv. sies det. Og her er kanskje en av de fineste elvesangene som er gjort på norsk. Nok en gang tar lyden av Kristers steelgitar tak i meg. Han vet virkelig hva man kan få ut av dette instrumentet. Med bruset fra elva i ryggen ror Roger oss i land med, “Robåt”. Platas andre coverlåt. En knallfin countryversjon av Beck Hansen (Beck) sin Rowboat. Dette er akkurat slik jeg vil høre coverlåter. For her er det ikke snakk om å bare gjøre en annens låt, nei det handler om å tolke en låt og gjøre den til sin egen. Og det presterer Roger og Foreningen med glans.

Fra sorg og bitterhet, via elv og robåt kommer vi til en “Blå Blues”. Det er så mye blues i ekte country. Og slik er det også i tekstene på denne plata. Rett og slett en drivende god countrylåt som også svinger innom bluesens blå toner. Og med hodet fullt av blå blues og blikket festet på skogen utenfor vinduet begynner Roger å synge om gamle helter i låta, “Owens & Creedence”. På platas siste spor har jeg funnet en av mine favorittlåter. Jeg tolker den som en slags hymne, eller hyllest til bygda og dens folk, fra en som dro til de som ble igjen. Kanskje handler den bare om å lengte hjem. Den er uansett noe av det fineste jeg har hørt på lang tid.

Ingen bruker knuste hjerter så jeg pakker mitt ned
Ingen bryr seg om slikt, men jeg vet om et sted
Der de tar deg imot
Som en sur nordavind
Der hvor Owens og Creedence fortsatt er inn
Der hvor alt er det samme og det gamle er bra
Der hvor dårlige motorer aldri kommer seg i fra
Aldri først aldri sist
Verken tap eller vinn
Der hvor Owens og Creedence fortsatt er inn

Når stiften løfter seg fra vinylen etter siste låt, så tenker jeg at Roger Græsberg & Foreningen lager så god norsk countrymusikk at man trenger ikke gå over bekken etter vann. Selvsagt vil jeg nok fortsette med det, men saken er at norsk musikk er i vinden som aldri før. Og Roger Græsberg er i aller høyeste grad med på å bidra til at denne vinden vil vare i lang tid fremover.

Triste Sanger Og Vals har blitt et helstøpt album som kommer til å bli spilt i lang tid fremover. En fulltreffer av ei debutplate. Coveret har et drag av Prøysen over seg, og Henning Benjaminsen har gjort en god jobb med bildene av bandet.

Med dette vil jeg si, tusen takk, og ja, her er trampeklapp. Jeg setter stiften ned igjen på rillene, danser videre, roper på enda mer, og vræler ut ikke la meg dø som en ensom hillbilly.