Plutselig var selveste Neal Casal tilbake, i fullt vigør og med et glimrende album som best kan forklares som den aller varmeste vinden som har truffet land i California denne høsten. Sweeten The Distance er Casal sitt tiende soloalbum og hans andre etter at Ryan Adams la The Cardinals i dvale for et par år siden. Denne gangen har Casal fått produksjonshjelp av Thom Monahan (Pernice Bros, Vetiver, Devandra Benhart) og lydbildet er nesten overfylt av vellyd med havet og bølgeskvulp som virtuelle referanser.

Den komplekse sounden som jeg aldri tidligere har hørt på denne måten fra Neal Casal virker som en kreativ forløsning etter tiden med The Cardinals. Låtene som Casal, i følge ham selv, tidligere bare fotograferte, mannen er en meget habil fotograf – noe du kan se her i denne fotocd-boken om Ryan Adams & The Cardinals, A View Of Other Windows, men ikke følte seg dyktig nok til å skrive, kommer nå mer eller mindre som perle etter perle, rett opp fra Stillehavsdypet langs kysten av California.

sweeten the distance casalSiden The Cardinals gikk i dvale har altså Neal Casal rukket å flytte fra New York til California, han har gitt ut to soloalbum, laget albumet Connections med sitt rock’n roll band, Hazy Malaze, deltatt i filmen Country Strong som teknisk konsulent og skuespiller/artist og vært gitarist på Ryan Adams nye album Ashes & Fire. Han har deltatt på innspillinger med Jayhawks, Mark Olson, Vetiver, Amanda Shires og Sarah Lee Guthrie & Johnny Irion og han er akkurat for tiden i gang med et samarbeid med Black Crowes’ Chris Robinson i hans nye band, The Chris Robinson Brotherhood.

Nå som november har fått satt seg skikkelig og jeg egentlig hadde sjekket alle de kildene jeg har for hva som kommer av ny musikk før jul, var jeg faktisk i ferd med å gi opp musikk til over nyttår. Jeg så ingenting på de planlagte utgivelselistene som jeg forventet kunne matche noen av de utgivelsene som allerede hadde sett dagens lys i 2011. Det var helt til jeg hørte første- og tittelsporet på «Sweeten The Distance».

En mer solid dose varm musikk er det rett og slett lenge siden jeg har hørt. Dette er i mine ører helt utsøkt amerikansk popmusikk. Det kan ikke finnes tvil om at det var en lykke at Casal flyttet fra øst til vest og kom seg tilbake i sitt eget kreative hjørne. Her ser han nå ut til å ha funnet den kilden av kreativitet og låtskriverkunst som gav han solide kritikker for sine første album på slutten av 90-tallet. De første albumene hans var mer typisk singer/songwriter og rootsinfluert enn Sweeten The Distance, som altså er mer poporientert og muligens kan ha terapeutiske egenskaper med sitt varme og komplekse lydbilde og sine følsomme øyeblikk

På dette albumet tjuvlåner Casal nærmest alt han har lært i løpet av en lang karriere. På Sweeten The Distance tar Casal oss med på en rundtur der man gjenkjenner elementer fra Steely Dan, Big Star, Jerry Garcia, Ryan Adams, The Byrds, Paul Westerberg og mengder av annen klassisk californiapop og countrysoul. Krydret med med sitt eget store talent, pluss en dose eksotisk produksjonskrydder fra Monahan blir dette til sammen Sweeten The Distance.

Personlig har jeg et sterkt forhold til de første albumene hans fra over et tiår tilbake og når Casal nå synger i tittelsporet, «Love may tear us apart, but it’s never gonna leave us behind», føles det som han inviterer meg tilbake inn i hans verden og jeg kjenner faktisk at min tidligere beundring for denne undervurderte artisten er tilbake for fullt og vokser seg større for hver låt på dette albumet.

Etter åpningsporets våryre musikalske glede og håpefulle linjer om framtiden, surfer Casal videre på kremaktige bølgetopper inn i solvarme låter som «Bird With No Name» og «Need Shelter». I den gitardominerte «Let It All Begin» gir han seg i kast med arven etter tiden i The Cardinals før han igjen stuper ut i havet til lyden av bølgeskvulp og vind i «White Fence Round House». Casal får kanskje ut sitt aller beste i låten «So Many Enemies» og mot slutten av albumet i låten «The Gyrls Of Wynter», to av albumets aller beste låter.

Sweeten The Distance er et av senårets fineste album i mine ører og anbefales på det varmeste, dette er absolutt en kandidat til årets topp 30 albumliste som er i ferd med å gå fra tankespinneri til kladdestadiet akkurat i disse dager.

Dette er en redigert versjon av en tidligere publisert artikkel på No Deal Music fra 09.11.11 og er gjengitt med tillatelse.

Forrige artikkelThe Rainmakers – Norgesturné 2012
Neste artikkelThe Far West – The Far West
Kontakt: jan@musikkbloggen.no Southern man. Født på samme dag som Hank Williams, dog ikke samme år. Har hørt på musikk daglig siden 1981. Jobbet på 90-tallet i Flekkefjords største platebutikk. Oppdaget alt.country og bandene Whiskeytown, Uncle Tupelo og Jayhawks på denne tiden. Skriver mest om nye utgivelser innen americanasjangeren. Hører mest på Drive-By Truckers, Son Volt, Steve Earle, Townes van Zandt, Jason Isbell, Neil Young, Guy Clark, John Prine, Warren Zevon og Jason Molina.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here