Hvilken start på det musikkåret vi skulle få! Oregonbandet The Decemberists har levert sitt aller beste album noensinne. The King Is Dead er en riktig perle av et album som garantert havner høyt oppe på listene når det atter igjen om et lite år skal gjøres opp status.
Denne gangen har Colin Meloy tatt med seg noen “leftovers” fra tidligere prosjekter og satt i gang med å lage det albumet han har ønsket å gjøre i lang tid, en plate med mye større countrypreg enn tidligere. Denne gangen har det bandet måttet begrense seg selv for å gjøre det så iørefallende og enkelt som mulig. Der bandet tidligere har vært vant til å utfylle lydbildet med komplekse strukturer har de, ifølge Meloy, denne gangen hatt behov for å legge inn mange åpninger og luftehull i musikken. Meloy skriver på FB-siden til bandet om akkurat dette:
“It was a real challenge making simple music”
God hjelp har de med seg fra en bunke kjente artister, bl.a. Peter Buck og Gillian Welch. Nettopp referansene til Bucks velkjente mandolin og gitarlyder fra REM er tydelige på flere av låtene. Men det er så mye mer referanser her, et vell av klare “tyverier” fra andre artister uten at det på noen måte føles som kopiering, med unntak av et par øyeblikk som er rene blåkopier.
Denne gangen har de imidlertid lagt vekk mesteparten av den anglosaksiske folk-historiske musikken og bestemt seg for å lage et album tuftet på amerikanske tradisjoner. De har allikevel klart å få med en stor porsjon irske folketoner gjennom hele platen og det hele låter fullstendig praktfullt.
Albumet åpner med “Don’t Carry It All”, en bølge av godlyd møter deg fra første tone og fra det punktet bassen kobles inn i lydbildet og der Gillian Welch første gangen korer er jeg fullstendig solgt. Allerede på andresporet kommer den tydelige REM-referansen klart fram. “Calamity Jane” er en låt som Peter Buck har lagt en del av sine signaturtoner på. Tekstene på albumet handler mye om stå opp for seg selv, noe som virkelig kommer fram i “Rise To Me”. Nok en gang Gillian Welch og nå også et alldeles nydelig vakkert steelgitararbeid fra Chris Funk.
“Rox In The Box” åpner med en akustisk gitar som plukker tonene fra starten av “Mr. Mudd and Mr. Gold” av Townes van Zandt. Innslaget av den irske folkemusikken er til stede, mellomspillet som starter nøyaktig to minutter ute i låten er en blåkopi av Waterboys “The Raggle Taggle Gypsy”.
“January Hymn” er noe mer dempet og en låt fylt med savn etter sommer og kjærlighet. Hiten “Down By The Water” med Gillian Welch er vel kanskje noe av det flotteste jeg har hørt i denne stilen siden REM’s “Driver 8” for over 25 år siden. “All Arise” er vel det nærmeste vi kommer en ordentlig sviske på dette albumet, klassisk countrylåt som de klarer å få noe litt ekstra ut av. “June Hymn” er kanskje blant de vakreste låter jeg har hørt på lang, lang tid. Koringen til Welch og Meloy er direkte fantastisk. Så skjørt og enkelt, så uendelig vakkert!
“This Is Why We Fight” er annerledeslåten på dette albumet og gir et litt annet inntrykk av The Decemberists enn resten av albumet. Etter et par ganger innser jeg at den hører sammen med resten av låtene. Avslutningslåten er også en slags duett med Gillian Welch, helt i tråd med resten av albumet altså. Gillian Welch korer på 7 av 10 låter på dette albumet og ingen har grunn til å være lei seg for det. “Dear Avery” er en utrolig vakker avslutning på årets definitivt beste album så langt.
Dette er en redigert versjon av en tidligere publisert artikkel på No Deal Music fra 14.01.11 og er gjengitt med tillatelse.
