Nick Lowe – Garage, 23.04.2014

Hva kan man egentlig si, når en av sine musikalske helter så til de grader innfrir forventningene, og levérer en høytidsstund av en konsert på landets beste rockepub? Ord blir fattige, og man kan ikke annet enn å legge seg paddeflat, bøye seg i støvet og takke Nick Lowe på det mest inderlige for at man fikk være en del av denne opplevelsen.

Han hadde publikum i sin hule hånd fra første sekund. Den meget velkledde, britiske herren på scenen sjarmerte sokkene av hver og en på et utsolgt og meget respektfullt lyttende Garage-publikum.

Han informerte oss tidlig om at han hadde en kraftig bunke låter han ville komme seg gjennom, og at han håpet noen av oss hadde hørt låtene før. Fra han tok imot oss med «Where’s My Everything» så var det klart for de fleste at vi stod foran en helt spesiell aften. Det å komme så tett på en artist av Nick Lowes kaliber kan ikke kalles annet enn magisk. Han er i fantastisk humør, og etter at han spiller Rockpile og solo-låten «Heart», så forteller han om forrige gang han var på Garage. For på vei opp backstage etter lydsjekk så hadde han oppdaget at han hadde vært på Garage tidligere, når han klatret opp de bratte trappene som han mente lukte øl, røyk og svette roadiebukser.

Så får vi en låtparade som enhver låtskriver bare kan drømme om å produsere. «Long Limbed Girl» fra At My Age platen er helt perfekt, og «Ragin’ Eyes» låter bedre akustisk enn den gjorde på 80-tallets The Abominable Snowman. At My Age besøkes flere ganger, og vi får «Rome Wasn’t Built In One Day». Det svinger når Lowe trekker frem «Sensitive Man» fra The Old Magic, og han viser flere ganger i løpet av kvelden frem rockefoten, og kanaliserer sin indre Elvis opptil flere ganger… 

Og når vi snakker om indre Elvis, så fremstår Lowe som en erketypisk representant for genuin, god gammeldags britisk rock’n’roll. Og beviser det til gangs med den nydelige «What’s Shakin’ On The Hill» fra Party Of One.

«There’s an organ blowing on the breeze for the dancers hid behind the trees»

Han rocker sin Gibson J150 som en konge der han står, og når han fyrer igang «Has She Got A Friend?» fra The Convincer, så er det nok et bevis på hans imponerende låtkatalog. Låtene han presenterer er jevnt over temmelig nye, og han treffer blink med «I Trained Her To Love Me» når han igjen besøker At My Age.

Vi får selvsagt «I Live On The Battlefield», en av hans mest covrede låter – og han forteller historien om versjonen Diana Ross gjorde, til tross for at hun hatet låten (noe han i følge Lowe kan høre på platen, til tross for at produksjonen trolig kostet mer enn et lite europeisk lands brutto nasjonalprodukt). Men som han sier: «What the hell, it bought me a new bathroom».

Som nevnt er det de nyere platene som får mest spilletid, og «Stoplight Roses» fra The Old Magic er som skapt for en slik akustisk hyggekveld. Det er så stille i lokalet at man umulig skulle tro det er fullt av hundrevis av vanligvis snakkesalige Bergensere. Et uvanlig respektfullt publikum holder nesten pusten mens Lowe spiller, og gir han deretter den hyllesten han fortjener mellom låtene.

Han benytter selvsagt muligheten til å besøke 1979 og Labour Of Lust. For det er umulig å svinge forbi «Cruel To Be Kind», som overraskende nok ikke frembringer den allsangen som man skulle forventet. Folket nyter heller Lowes versjon ubesudlet av publikums forsøk på sang. Det blir forøvrig ikke konsert uten en dame som med innlevelse danser foran scenen, komplett med armbevegelser «tilpasset låtene»- og det inntrykket i øynene som sier «han synger bare til MEG!».

Fra The Convincer får vi nok en sjarmerende liten sak, i det han trekker frem «I’m A Mess». Nick Lowe trekker fram alt han har lært av 50-tallets rockeikoner når «Travelling Light», som vel tidligere bare har vært en del av Yep Rocs kalenderstunt med «en uutgitt låt fra en av våre artister hver måned»-konseptet. Lowe er med rette glad i låtene fra The Old Magic, og den utsøkte «I Read A Lot» – etterfulgt av «Somebody Cares For Me» , «Checkout Time» og «House For Sale» fra samme plate. Det er en fryd å høre hvor godt disse låtene fungerer akustisk – og totalt sett så spiller han over halve The Old Magic.

Publikum aksepterer uten diskusjon at han i store trekk fokuserer på plater fra ca 2000 og frem til idag, det viser jo litt av kvaliteten som ligger i platene og låtene. Men selvsagt krydrer han showet med låter som «Without Love» fra Labour Of Lust, og helt personlig kunne jeg vel ønsket meg en låt eller to fra Nick Lowe and his Cowboy Outfit, og ikke minst kanskje et par til fra The Rose Of England – uten at det noen gang blir et faktum som trekker fokus vekk fra den vi får høre.

For når «I Knew The Bride (When She Used To Rock & Roll) fra nettopp The Rose Of England så har han transformert en av verdens beste rockelåter til en svingende akustisk versjon som kunne sklidd rett inn på reportoaret til Bill Haley i hine hårde dager.

Etter en liten tur av scenen for å markere at konserten snart er slutt, så hiver han seg over ekstranumrene. Første låt ut er Rockpiles «When I Write The Book» som han innleder med «if you just imagine this song only about 20.000 times louder«…

Han følger opp med «(What’s So Funny ‘ Bout) Peace, Love And Understanding», og tar med pondus låten tilbake fra både Elvis Costello og Steve Earle (og egentlig alle som har covret låten de siste årene). Høytidsstunden i kjellerne på Garage avsluttes med kveldens eneste coverlåt; Elvis Costellos «Allison», som Lowe produserte i deres tid på Stiff Records. Dette er minst like nydelig som Costellos versjon, og man kan vel regne med å få sammenlignet med Costello når han inntar Bergen med kassegitaren sin i oktober.

SOM Oslo kan glede seg til kveldens konsert…

En fantastisk kveld er over, og jeg håper virkelig å se en haug av denne kveldens utmerkede og respektfulle publikum når Robbie Fulks inntar Logen Bar i august, folk som setter pris på så gode låtskrivere som Nick Lowe vil finne en sjelevenn i vår venn fra Chicago.

SHARE
Forrige artikkelKickstart Burn The Place You Hide – filmen om St. Thomas
Neste artikkelIsrael Nash Gripka i Norge denne uken
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here