Terry Lee Hale – The Long Draw

Lyset har gått på Terry Lee Hales nye album «The Long Draw». Og Hale står igjen med lommelykt og lyser inn i mørket. På åtte til dels lange låter (den lengste passerer syv minutter) viser han frem hvilken eminent forteller han er. De åtte låtene som til sammen gjør albumet er alle noveller i musikalsk form, og som skapt for vintermørket. Jeg har for lengst funnet min plass i dette universet, og har oppholdt meg her i utstrakte perioder de siste ukene.

Terry Lee Hale er ikke navn de fleste hushold i Norge kjenner. Men han har lang fartstid, og i slutten av 80-tallet var han litt tilfeldig stasjonert i Seattle og varmet opp for band som Soundgarden og The Screaming Trees. Men Hale spilte ikke grunge og det passet nok musikken hans bedre når han etter hvert ble med sine sjelefrender i The Walkabouts på turné sommeren 1993, samme år som han ga ut sitt debutalbum «Oh What a World». Albumet ble gitt ut på tyske Normal Records, og selv om Hale på alle måter representerer en arketypisk amerikansk musikkstil, er det i Europa han etter hvert har turnert og også bosatt seg. For tiden bor han i Paris, og gir ut sine skiver på Glitterhouse Records.

«The Long Draw» er på mange måter den verdige oppfølgeren til «Shotgun Pillowcase» fra 2007, som var et lite mesterverk, og definitivt hans beste album så langt i karrieren. Han gjorde forøvrig en instrumental-skive i 2010, som jeg ikke klarte helt å få foten for. Savnet etter Hales mørke tekster ble for merkbare. Men nå, etter nesten syv år, er han altså her igjen, og hvilken plate det har blitt!

Som nevnt er Hale vel så mye en forteller som han er sanger. Men det betyr ikke at musikken ikke har stor betydning. Kanskje det var derfor han hadde et behov for å gi ut en reinspikka intrumentalskive i 2010. Og melodiene på hans nye plate har aldri stått sterkere. Produksjonen er rå, men samtidig velprodusert. Og jeg er rimelig sikker på at den stemningen de var ute etter har blitt overført til mastertapen. Det lyder støtt, selvsikkert og forbannet tøft. Hale har alltid hatt et tøffingstempel, og mer enn noen gang kommer det frem i musikken, uten at det blir macho eller harry på noen som helst måte. Hale er tøff på en måte som minner mer om Cave og Cash.

Albumet starter med tittellåta. Jeg tenker på regn mot vinduet, på rom som nesten står tomme, på et hus som er i ferd med å bli fraflyttet. Og Terry slår fast i første strofe at han ikke har stor tiltro til sine medmennesker. «People know nothing anymore» synger han, eller nesten hveser han inn i mikrofonen. Det er mørkt, bandet står og vugger sakte i mørket bak Hale, og ingen skal føle seg helt trygge, for Hale er på hugget. Han har ikke tenkt å legge seg ned, og definitivt ikke planer om å gi opp.
terry quote
Åpningslåta har et fantastisk mellomparti med et gammelt orgel som gjør en solo for de ensomme. Maken til hypnotisk åpning på en skive skal man lete lenge etter.

Så hvor går veien etter å ha brent så mye krutt i åpningen? «What she Wrote» spiller opp. Hale og bandet tøffer videre, nesten bokstavelig talt. Gutta kjører tog, det er litt lysere, de er på vei, faen vet hvor, men de beveger seg. «With the Train steaming up and getting ready to go, you wanna be on board when it starts to blow». Hale inviterer ikke, han sier i fra. Det er lurt å henge med videre her.

Nydelige «Black Forest Phone Call» er tilbakelent, Hale filosoferer om gamle kjærlighetsforhold som ikke nødvendigvis er ødelagt, men bare har forsvunnet og blitt borte. Med en vakker, virkelig vakker munnspill-solo, og Hale perfekt melankolsk. Nydelig, rett og slett.

«The Sad Ballad of Muley Graves» forsvinner ned i mørket igjen. Melankolien er byttet ut med ren depresjon, og lyset har slukket for godt for Muley Graves. «Just can’t hold on» synger Terry Lee Hale, og det er ikke en person i verden som ikke vil tro ham.

Albumet kunne nesten ikke tatt et steg dypere ned i mørket, og gjør da heller ikke det. Igjen beveger gutta seg, og «Three Days» er så nærme dette albumet kan komme en radiohit. En ganske umiddelbar låt, i alle fall i denne sammenhengen. Jeg tenker på cowboys, Rio Grande, på flukt fra loven og den uunngåelige tragiske slutten.

På «The Central» minner Hale meg om Lou Reed både i den snakkende syngestilen og ikke minst tekstmessig. Og det fungerer. Hale behersker stilen godt, og han høres absolutt ikke som en dårlig kopi av Lou Reed. Heldigvis.

«L.A. 9th & Grand» er albumets gladeste låt. Det betyr ikke at den sprudler, men det er definitivt ikke så mørkt. Det er ikke noen steder på dette albumet som blir kjedelige, men må jeg peke på et spor som kanskje ikke er helt der oppe, så blir det nok denne. Det er slett ikke dårlig, det er bare det at det ikke helt er den samme stemningen her som på resten av albumet. Det høres mer ut som et bonusspor enn et fullverdig albumspor.

terry-lee-hale 5

Så er vi ved avslutningen, og albumets mektigste øyeblikk sammen med åpningssporet. Hale har spart en godbit til slutt, og jeg tør påstå at «Gold Mine» som også er platas lengste, er fullstendig perfekt på alle plan. Vi blir kjent med en fyr som er på vei vekk fra sitt hjemsted, drevet vekk på grunn av nedleggelser av arbeidsplasser, og byen er i ferd med å bli en spøkelsesby. Han har en foruroligende anelse om hva fremtiden bringer, men vet han må dra. Og mer enn noe drømmer han om å vende tilbake med en gullgruve, selv om han vet det er utopi. Hale oppsummerer på mange måter det Ibsen har blitt sitert på så mange ganger angående livsløgnen vi alle lever i. At teksten er selvbiografisk levnes det forøvrig liten tvil om når jeg-personen reiser til Europa og bosetter seg der, i likheten med mannen bak mikrofonen. Låta er merkelig optimistisk i all sin tunge melankoli og tristesse. Hale etterlater seg til slutt et håp.

Dette er en plate som har en enorm tiltrekningskraft på meg. Når den er over, vil jeg tilbake til start med en gang. En gang til og så enda en gang. Et bekjentskap med Terry Lee Hale er noe jeg unner alle.

http://www.terryleehale.com/home

Terry Lee Hale – The Long Draw (Streaming EP) på Spotify

SHARE
Forrige artikkelWilliam Hut – April Sky
Neste artikkelThe Far West – Any Day Now
(også kjent som Dr. Philmar) Nesten gammel nok til å ha opparbeidet meg litt livserfaring. Begynte å høre på Gunnar Wiklund i alder av fem, og har aldri sett meg tilbake siden. Nå henger Gunnar Wiklund på veggen, og jeg hører mye på Outlaw, Red Dirt og til dels Death Country når det er innevær. I pent vær går det mest i Easy Listening og lett pop. Lever for tiden ut forfatterdrømmen. Vil fortsette med det til huset går på tvangsauksjon. Noenlunde fast plass på spillelista: Todd Snider, Freeman Dre & The Kitchen Party, John Prine, Lars Winnerbäck, Graveyard Train, The Triffids og The Kinks. Noen favorittskiver: Calenture - The Triffids (1987) Mesabi - Tom Russell (2011) Psychedelic Jungel - The Cramps (1981) Old Town - Freeman Dre & The Kitchen Party (2012) Muswell Hillbillies - The Kinks (1971)

1 COMMENT

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here