Strengevirtuosene Joe Harvey-Whyte og vår egen Geir Sundstøl har satt seg ned i studio og laget Langeleik. Noen av det mest avslappende nydelige jeg har hørt på lange lange tider.
“Jammen, Rune. Hvordan kan du tyte og mase i det vide og brede om tekster når platen er (nesten) helt instrumental?”.
Det er et veldig godt poeng. Jeg er sikkert ikke rett mann til å skrive om denne platen, hvis det er referanser og knagger og lignende du er på jakt etter. Til dess finnes betydelig flinkere folk.
Det jeg kan bidra med er rein og uforfalsket musikkglede og entusiasme for prosjektet.
Med en verden som brenner i begge ender så har Langeleik vist seg å være noe av det mest blodtrykkssenkende jeg har fått tilgang på umedisinert. Aldeles vidunderlig, gjennomgående velspilt og så gjennomført behagelig at det er direkte avhengighetsskapende.
Gjennom 9 låter tar de oss med på en reise gjennom et musikalsk landskap som i stor grad er inspirert av elver og havet. Én låt har tekst, der poeten Ivar Orvedal leser en tekst som tonesetter låten “Rørvikelva”. Musikalsk får de på noen av låtene besøk av Erland Dahlen og Anders Engen på trommer, og Jo Berger Myhre på bass. Men for det meste er det de to strengemestrene som har boltret seg i Sundstøls instrumentsamling. Det listes opp Minimoog, en Suiko ST-50 – en temmelig obskur japansk synth, en shuruit box – som er et slags lite, håndholdt pumpeorgel, moog bass, national gitar, bassmunnspill og naturligvis mandoliner, akustiske gitarer og masse masse deilig pedal steel. Men ingen langeleik.
Presseskrivet forteller at de gikk i studio for å se hva som skjedde med to pedal-steel gitarer, og fem dager seinere hadde de improvisert inn såpass mye at de måtte lage plate. Joes spontane måte å jobbe på ble satt opp mot Geirs litt mer pirkete tilnærming på detaljer – og sammen fant de en felles plattform vi skal være sjeleglade for.
Geir Sundstøl er jo kjent for de fleste. Jeg ble først oppmerksom på mannen da Rovers slapp den deilige 7-tommeren Restless Password i 1989 med fire låter. Den traff gjengen min midt i solar plexus, og vi øvde raskt inn “Evan Finnegan” og “Næbbetorvisa” til heftig åtgaum på lokale fester.
I 1991 kom fullengderen Cowboy Elephant, Rovers spilte konsert på Vinstra, og jeg ble nektet i døra fordi jeg var en måned eller så unna 18-års grensen. Dessuten oppdaget vi jo at Sundstøl på absolutt alle de beste norske platene som ble utgitt fra 1990 og utover. deLillos, Cosmic Dropouts, Henning Kvitnes, Stephen Ackles, Lillebjørn, Chocolate Overdose, Dronning Mauds Land, Di Derre, Lynni Treekrem, Anne Grete Preus, Erik Bye, Eriksen, Crowtown, Sondre Bratland, Morten Harket, Unkle Tuka, Odd Nordstoga, Casino Steel, A-HA… altså, listen er så lang at du knapt kan tro det. Det er en liste som kan ta pusten fra noen og enhver.
Hans kumpan Joe Harvey-Whyte tok, i følge presseskrivet, kontakt i etterkant av Sundstøls debutalbum Furulund. Som kom i 2016. Med et så tydelig felles musikalsk ståsted så ble de venner, og i 2024 hadde Joe en pause fra turnévirksomhet med Susanne Sundfør, og disse nevnte 5 dagene i studio fant sted. Og det er ingen smågutt vi snakker om her heller, selv om han kanskje ikke er så kjent her hjemme. Han har artister som Billy Bragg, Jody Stephens (fra Big Star), The Magic Numbers, Alabama 3 (ja, de som lagde låten som er brukt i introen til Sopranos), Iain Matthews og Liam Gallagher på prosjektlisten sin. Det er en ellevilt dyktig gitarist og spesielt pedal-steel gitarist vi treffer på her.
De 9 sporene her er som nevnt inspirert av elver og hav, med titler som “Tana”, “Otra mantra”, “Lea Dub”, “Ribbles”, “Rørvikelva”, “Bleikstranda”, “The Tyburn”, “Tista lengter” og “Der elvene møtes” så har elver og havområder både i Norge og England fått sine egne soundtracks.
Og som Feriebiskop Fjertnes sa i sin tid: “Det er lett i dag å rope halleluja, men å gjøre det” – det er en ting å sette en elv som tittel, men å få musikken til å høres ut som en stilleflytende eller en brusende intens elv – med islett av bølger som slår mot en strand, der du formelig kan føle naturen rundt deg er en prestasjon.
Måten instrumentene fletter seg sammen på, der de kombinerer gitarer, synther og feltopptak til en aldeles vidunderlig harmoni av lyder er en fryd. Du kan kjenne de forskjellige vassdragenes særegenheter i melodien, og som konsept så er dette en uforbeholden suksess.
Oppvokst som jeg er ved siden av et av Norges største vassdrag, med enhver ledig time bruk enten ved elva eller ved et vann eller en elv på fjellet, så kunne jeg gått gjennom denne platen låt for låt for å beskrive hvordan hver enkelt får frem forskjellige minner og følelser fra tidlige morgener, late formiddager eller sene netter med fiskestangen ved en elv.
Men jeg tror det eneste som fungerer er at hver enkelt gjør det dykket selv. Så er du glad i vann, pedal-steel og god musikk, så anbefaler jeg å sette seg lunt til rette i godstolen og bare nyte denne fra start til slutt. Noe mer avslappende og blodtrykksenkende skal du som nevnt lete lenge etter utenfor apoteket.
(Alle bilder; Roberto Jonhson)
