Årets Internasjonale Album 2025

Klokkene ringer snart, det er den tiden på året igjen. Vi samler trådene og gir dere Dust of Daylight sin årlige liste over årets beste album. Den internasjonale versjonen er først ut i år og akkurat som tidligere år så overrasker det oss ved hver årsavslutning hvilke mengder album vi både har fått tid til å høre og alle vi ikke har fått lyttet til. Samlet sett er 2025 et lett år å finne mengder av gode plater fra, men det er kun noen ganske få som virkelig står fram som mastodonter og klassikere i musikkhistorien.

Redaktørene har samlet seg i bånn og gir dere en liste over de 50 albumene vi har elsket og likt og spilt aller mest i året som gikk. Et variert utvalg av plater fra artister fra et sjangerunivers som er mer spennende og inkluderende og innovativt enn vi har sett på lenge. Her finner du garantert flere av dine egne favoritter fra året som snart er forbi.

---

50 Cody Jinks – In My Blood

49 Ringo Starr – Look Up

48 Jesse Daniel – Son of the San Lorenzo

47 Ryan Davis & The Roadhouse Band – New Threats From the Soul

46 Olivia Ellen Lloyd – Do It Myself

45 Paul Thorn – Life is Just a Vapor

44 Neko Case – Neon Grey Midnight Green

43 Eli Fox – Qualified Country Gold

42 Jonathan & Abigail Peyton – How We’ve Come So Far

41 Kelsey Waldon – Every Ghost

40 Jesse Welles – Middle

39 Tyler Childers – Snipe Hunter

38 Hailey Whitters – Corn Queen

37 The Pink Stones – Thank the Lord… it’s The Pink Stones

36 Muscadine Bloodline – …And What Was Left Behind

35 Jeremy Pinnell – Decades

34 Joshua Ray Walker – Tropicana

33 The Far West – Everything We Thought We Wanted #Les Dust of Daylight sin omtale

32 Hayes Carll – We’re Only Human

31 Jay Farrar & Shannon McNally – Don’t Ya Take It Too Bad

29 Ken Pomeroy – Cruel Joke

Vakrere lyd er vel ikke gitt ut i 2025 og Ken Pomeroy har med Cruel Joke laget et lavmælt visealbum med aldeles nydelige melodier og en historiefortelling der hennes kulturelle og åndelige arv fra Cherokee-delen av USA’s urbefolkning har en viktig innflytelse. Samarbeidet med John Moreland på låten “Coyote” er verdt å nevne som et av albumets beste eksempel på ovennevnte, mens “Days Getting Darker” gir oss albumets aller fineste øyeblikk.

28 Mavis Staples – Sad and Beautiful World

Den legendariske stemmen. Et utsøkt låtutvalg. Mavis Staples gjør andres låter til en del av den klassiske soulverdenen hun er den ubestridte dronningen av. Cohen, Welch, Linkous, Ocean og Waits, for å nevne noen, blir alle behandlet sjelfullt og med den største respekt.

27 Whiskey Myers – Whomp Whack Thunder

Cody Cannon er en eminent låtskriver og på Whomp Whack Thunder gir han og bandet oss en enda råere sound av Whiskey Myers enn vi har hørt tidligere. Bandet er fortsatt en flaggbærer for Southern rock og låtene fanger som vanlig ørene dine med catchy riff, gitarsoloer, direkte språk og fengende melodier.

26 Reverend Hylton – Night Under The Stars

Et hjertevarmt, ærlig og sårbart americana album fra Reverend Hylton. Mannen bak navnet og skjegget, Justin Hylton, står fram som en av de aller fineste låtskriverne på sitt ferskeste album, Night Under the Stars.

25 Patterson Hood – Exploding Trees and Airplane Screams

Patterson Hood er aller best når han deler mikrofonen med artister som han selv har uttrykt stor begeistring for og tatt med seg på turne med DBT. Lydia Loveless, Waxahatchee og Wednesday er blant de som er med på å løfte dette albumet fram. ” “The Van Pelt Parties” med Wednesday er som å reise 25 år tilbake i katalogen til Patterson, mens med låter som “Miss Coldiron’s Oldsmobile” og “Pinocchio” viser DBT-sjefen sin unike låtskriveridentitet og klasse.

24 Cole Chaney – In the Shadow of the Mountain

Det har vært et strålende år for country og i så måte er Cole Chaney et av de nye stjerneskuddene på himmelen. Dette er selvsagt ikke en polert Music Row greie, men med sin tilhørighet i Kentucky og regionen rundt, så er det en miks av tradisjonell Appalachian folkemusikk med et moderne lydbilde. Cole Chaney kan være den neste i rekken av store navn fra Kentucky, In the Shadow of the Mountain gjør det beste den kan for å overbevise verden om akkurat det.

23 Lilly Hiatt – Forever

Lilly Hiatt gjør sin aller mest rocka plate med Forever. Med god hjelp fra sin ektemann, Coley Hinson, så har de to laget et album med brede rockepensler og et lydbilde som oser masse studiotid. Og det er noe forfriskende med et slikt steg i en bestemt retning, når man lykkes slik Hiatt har gjort. Det er også låter her som følger litt eldre spor, blant annet “Man” og “Thoughts”, men de også nyter godt av å være ordentlige gjennomarbeidede med alle de nye verktøyene.

22 Andrew Leahey & The Homestead – Kick. Move. Shake.

Et av våre favorittmennesker er tilbake med ny musikk i 2025. Den alltid hardtarbeidende Andrew Leahey har gitt oss Kick. Move. Shake. og en ny side av hans musikalske hjerne får tre fram og ta plass hos lytterne. Dette er mye mer americana pop enn tidligere og litt mer lyder og instrumenter enn det man vanligvis får fra Leaheys hånd, men arrangement og tekster er nydelig flettet sammen til en sonisk liten perle.

21 Mariel Buckley – Strange Trip Ahead

Det er få artister der ute som lager like catchy og iørefallende melodier som kanadiske Mariel Buckley. På Strange Trip Ahead blander hun disse melodiene med personlige tekster om livets mange krevende valg og spørsmål. Et americanaalbum med nøye dosert melankoli og selvrefleksjon, godt forankret i hennes virkelighet og det som er realiteten til mange andre.

20 Stephen Simmons – Hunch

Vår gamle venn Stephen Simmons er endelig tilbake slik vi kjenner ham. Etter noen år med relativt mye stillhet fra Stephen, så slipper han nå den utmerkede Hunch, som nok en gang viser frem låtskriveren Stephen Simmons.

#Les Dust of Daylight sin omtale av albumet

19 Caroline Spence – Heart Go Wild

Enda en av våre favoritter har funnet veien inn på listen med årets utgivelse Heart Go Wild. Caroline Spence fortsetter å levere album som inneholder en bunke forfriskende og vakre melodier, samt noen ekstremt fengende godbiter, som singelen “Effortless” som etser seg inn i hjernebarken. Det mangler aldri på varme og innlevelse fra Spence, hun deler intimt av sin egen kreative sjel og hjerte med oss.

18 Will Johnson – Diamond City

Han er en av våre mest produktive helter for tiden, Will Johnson, der han turnerer store deler av året med Isbell sin 400 Unit, gir ut gamle Jason Molina låter sammen med Magnolia Electric Co., samt gir ut soloalbumet Diamond City. Albumet er klassisk Johnson, nydelig produsert med et lydbilde som tar deg med på en tidsreise langs veien og gjennom faser av livet. Gitararbeidet er som alltid fremtredende og ikke alltid like konvensjonelt, sjekk ut “Rabbit Run” som et godt eksempel på akkurat det.

17 Waylon Jennings – Songbird

At det dukker opp gamle og skjulte opptak med legender som Waylon Jennings er ikke noe sjokk i seg selv, men at de skulle være av den kvaliteten som vi får servert på Songbird er mildt sagt fullstendig rablende vilt etter så mange år. I det musikalske arkivet til Jennings familien fant Shooter innspillinger fra slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet. En periode der Waylon var en countrymusikkens aller største. Sånn høres det også ut.

16 Turnpike Troubadours – The Price of Admission

Turnpike Troubadors har vel ikke vært i bedre form på mange år? Shooter Jennings har produsert og bandet viser en twangy side av seg som vi ikke har sett komme fram så tydelig tidligere. Allikevel er det umiskjennelig Turnpike Troubadors hele veien, med Evan Felker i hovedrollen som historieforteller, noen musikalske krumspring hit og dit og med Kyle Nix sitt felespill som den vakreste signatur moderne countrymusikk kjenner til.

15 Margo Price – Hard Headed Woman

Margo Price gir oss countrymusikk som hun aldri har gjort tidligere. Price er definitivt på en stigende kreativ kurve og låtene og produksjonen bærer preg av nettopp dette. Klassisk outlawcountry med en twist av å tenke utenfor den velkjente boksen. Samarbeidene med Jesse Welles og Tyler Childers funker som bare juling og co-writing (Don’t Let the Bastards Get You Down) med Kris Kristofferson og Rodney Crowell er en fin ting å ha på cv’en. Endelig har Price fått ut det beste av seg selv på plate og det merkes.

14 Garett T. Capps – Life Is Strange

En av våre favoritttexanere for tiden er Garett T. Capps og årets gave fra han til oss er albumet Life Is Strange. Ikke så mye tex-mex (joda, litt trekkspill er det da) denne gangen og litt mindre Sir Doug, men desto mer rocka, rå og upolert highway americana. Green On Red klassikeren “Time Ain’t Nuthin'” får også sin plass i Capps sin verden. Selv så serverer han låter som “Toxic Serenity” og “I’m Afraid To Go Outside” som hovedretter.

13 Jade Bird – Who Wants to Talk About Love

Jade Bloom AKA Jade Bird gir ut sitt tredje album og det er et break-up album som tar deg med på en karusell av følelser rundt det å lengte og elske. Savnet etter at den man elsker er rundt deg og helt til at man ønsker å gå videre i livet og ønske hverandre det beste er essensen av historien til Bloom. Vakre melodier og direkte tekster gjør det enkelt å bli glad i album som Who Wants to Talk About Love.

12 Jason Isbell – Foxes in the Snow

Jason Isbell solo med bare en Martin 0-17 fra 1940. Hvor bra kan det egentlig låte? Livet er på generell basis vanskelige greier og det varer som kjent ikke evig. Det gjorde heller ikke ekteskapet mellom Isbell og Amanda Shires. Mye av fundamentet til Foxes in the Snow handler nettopp om tiden som er lagt bak dem nå. Isbell skriver som vanlig med en penn som treffer der den skal, med en evne til å både reflektere og kritisere, mest seg selv, men også lytterne vil kjenne seg igjen og ta det til seg. Også er det selvsagt melodiene og hvordan de er snekret sammen, det er som vanlig en originalitet og kvalitet som overgår det aller meste.

11 Jerry Leger – Waves of Desire

Torontos egen Jerry Leger når stadig lengre ut i verden med sine brilliante musikalske kreasjoner. Årets utgivelse Waves of Desire tør å titte tilbake på musikkhistorien og virker å være inspirert av storhetstiden til da musikk var den drivende faktoren til underholdning og glede. Låter som “Alcatraz” og “Willow Ave” har en deilig 60- og 70-talls følelse over seg. “Calling A Bluff” står fram som en av årets beste melodier. Avslutningen “Back In Love With Me Again” stemmer ikke helt, vi har aldri sluttet å elske deg Jerry, med Waves of Desire har du bare gitt oss enda mer å omfavne.

10 Charley Crockett – Lonesome Drifter

Mannen som har gitt ut 14 album på egen label i løpet av de siste 9 årene har tatt steget opp på en stor label. Charley Crockett har signert med Island Records og det har heldigvis ikke påvirket han i negativ forstand på hans første og beste av to album i 2025, Lonesome Drifter. En mer distinkt og egen sound enn Crocketts skal man lete lenge etter. Samtidig er det dypt forankret i klassisk countrymusikk fra tidligere tider. Shooter Jennings har produsert og er med på å sementere Crockett som en av vår tids aller beste låtskrivere og formidlere innen sjangeren. “Game I Can’t Win”, “Jamestown Ferry” og “Life Of A Country Singer” er eksempler på låter som gir oss akkurat det vi ønsker oss fra Charley Crockett.

9 Amy Lashley – Flatland Blossoms

Hun er ikke alltid framme i spotlighten, Amy Lashley, men når hun tar steget og gir ut sin egen musikk så er det alltid kvalitet på det som blir servert. Otis Gibbs mangeårige samboer, Amy Lashley, har med Flatland Blossoms klart å følge opp hennes to tidligere album på et helt utsøkt vis. Rocka americana med historier om familie, kjærlighet og livet med alle sine opp- og nedturer. Ikke mange gjør dette bedre enn det Amy Lashley har gjort på årets utgivelse.

#Les Gubberocks omtale av albumet

8 Kashena Sampson – Ghost of Me

Kashena Sampsons Ghost of Me er et eventyr av en plate, og en fantastisk musikalsk produksjon som kommer til å varme mange hjerter gjennom en kald, våt høst. La deg omfavne av varmen denne musikken skaper, og slipp deg helt løs i en time der du bare lener deg tilbake og lytter.

#Les Dust of Daylight sin omtale av albumet

https://open.spotify.com/album/7roNHLOaHREubthXcTnkAi?si=28wLgw15ROu6dNTBwjafIA

7 Lance Roark – Bad Reputation

Lance Roark har gitt oss årets red dirt utgivelse. Bad Reputation er en Oklahomansk musikalsk festbuffet med det beste av låtutvalg vi har hørt på mange år fra den stilarten. Klarer du å sitte stille gjennom denne plata, da har du noe helt annet enn blod i årene. Det er rytme, driv, høye gitarer, rett på sak tekster om hverdagslivet og kjærligheten. Det er en karakteristisk fele som sniker seg inn under huden din i små doser. Det er rolige låter også, slik som nydelige “Stone” og “Stay”, men det er først og fremst de rocka øyeblikkene som viser Roark fra sin sterkeste side. “Heartbreak Giveaway”, “I Could Love You”, tittelsporet “Bad Reputation” og åpningsporet “Lucky Penny” gir solid valuta for lunsjpengene.

6 Vandoliers – Life Behind Bars

En ny verden har åpnet seg for Vandoliers med deres femte album, Life Behind Bars. De står fram enda råere enn tidligere og mye av det skyldes samarbeidet med stjerneprodusent Ted Hutt i Sonic Ranch studios og hans påvirkning på låtvalg og arbeid. I tillegg har vokalist Jenni Rose stått fram som transperson og kvittet seg med et alkoholproblem, noe som også gjør at dette er bandets mest intime og personlige album i rekken av gnistrende utgivelser fra gjengen.

5 Benjamin Dakota Rogers – This Ol’ Way

Benjamin Dakota Rogers har laget sin beste plate med This Ol’ Way. Stemmen er umiskjennelig Rogers med all sin kraft og punch. Han har en intens måte å formidle sine historier på, og kanskje aller mest hører vi det på “Coyote”, en sentimental låt der han virkelig drar på mot slutten. Albumet er fylt av gode låter som lander et sted i americanaland med foten godt inne i countrymusikkens verden. Slik som i “Better Man Than Me” og “Virginia’s Daughter”. Samtidig kan han godt rocke løs slik han viser oss på “Just The Same”. En flott versjon av Fred Eaglesmith sin “Spookin’ The Horses” er som et ekstra dryss kanel på kremen.

4 Marcus King Band – Darling Blue

Marcus King, kjære superduperttalentet, hva har du gjort? Laget en plate som det virkelig svinger av, en som virkelig får vist fram dine beste sider som både gitarist og artist. Darling Blue er definitivt det aller beste vi har hørt fra den kanten noen gang og samarbeidene på albumet er mildt sagt imponerende saker. Stemmen til King treffer oss i bluesmagen, mens mange av låtene er av en klasse vi ikke har hørt tidligere, der de lener seg mer mot countryen i mange tilfeller. Det er sjelfullt, sørlig og varmt og til tider intenst nærværende, som for eksempel i “No Room For Blue”, albumets mest blues- og soulinfiserte spor, mens “Heartlands” treffer i det stor countryhjertet.

King har skrevet alle låtene selv, noen i samarbeid med andre, men dette er et vaskekte Marcus King produkt, et gnistrende album fra start til slutt. Et slags Nashville album, men som en en stor hyllest til sine hjemlige trakter i South Carolina og musikkhistoriens største artister fra de sørlige delene av USA.

3 James McMurtry – The Black Dog and The Wandering Boy

Det er ikke mange som treffer hardere enn James McMurtry, hverken verbalt eller musikalsk. Årets album, The Black Dog and The Wandering Boy, treffer som en uppercut fra første note og som vanlig slår McMurtry oppover. Litterært uovertruffent det aller meste av andre låtskriveres forsøk på å fortelle historier. Evnen til å skape interessante karakterer som beveger seg gjennom en novellistisk historie på 4-5 minutter og som maler store bilder i hodet på lytterne, er en unik egenskap svært få mestrer.

In the old world when your race was run
It all went to the eldest son
What’s the poor second son to do?

2 Otis Gibbs – The Trust of Crows

The Trust of Crows har blitt en skikkelig rockeskive, og på mange måter en hilsen til tiden i Nashville og Tennesse. Fra “Holy River Blues” som handler om usikkerheten alle føler på i disse dager, og følelsen av hjelpeløshet ved å stå midt oppe i en situasjon som konstant forverrer seg. Og ønsket om å få kjenne følelsen av positivitet. Otis skriver så gnistrende godt på denne platen, og bandet følger ham så perfekt med hver tone at det er en fryd.

#Les Dust of Daylight sin omtale av albumet

“Wise is the man who earns the trust of crows” 

1 Kathleen Edwards – Billionaire

Full enighet om årets beste album blant redaktørene denne gangen. Kathleen Edwards har med Billionaire overgått seg selv og hennes tidligere utgivelser. Med Jason Isbell i produsentstolen og med hele The 400 Unit bak instrumentene i studio, så skjer det plutselig noe magisk. Albumet får et tydelig preg av Isbell og bandet, men at det skulle passe låtene til Edwards som den berømte hansken var en ekstremt hyggelig overraskelse, og det skjer uten at hun mister seg selv og sin identitet underveis. For en låtskriver hun er, vi visste det jo, men at hun hadde dette albumet i seg forventet vi ikke.

Årets album 2025!