The Other End fikk med rette enorm oppmerksomhet med debuten The Sun Will Do You Good, They Said.
Nå skal de følge opp, og gjøre “Den Vanskelige Andreskiva”. Hva gjør man da? Jo, man ringer produsent og multiistrumentalist fra forrige skive Cato Salsa, får med seg Magnus Tveten, Jørgen Natland Apeness og Håvard Ersland – og utforsker kjerneverdier og det å være fanget mellom roller, alltid på feil plass – som de sier i presseskrivet.
Og resultatet er en skikkelig perle av en plate, veldig The Other End. Lo-fi, melankolsk indierock og sprudlende heartlandrock på en gang. I front finner vi naturligvis Ida Knoph-Solholm og Alexander Breidvik. Platen er spekket av varierte godbiter, som virkelig utvikler det maleriske lydbildet vi ble kjent med i debuten.
Cato Salsa har virkelig utviklet det han startet på med debuten, og latt musikken diktere hvor dette skal gå. Selv om det er en rød tråd hele veien, så har alle låtene fått sitt eget uttrykk, som kler tekst og budskap. Fra temmelig streit heartlandrock, til mer folk-inspirert med en innsmigrende fele, til en slags mellomting mellom folk og om det kan kalles en akustisk emulering av elektroniske undertoner.
Historiene i tekstene er velkonstruerte, og til tider fornøyelige i den forstand at det er veldig fort gjort å se seg selv reflekteres i karakterene, både på godt og vondt.
Noen favoritter er “Television Love”, en nydelig hyllest til kjærligheten, og et saftig rockegroove.
We dance on the deck in our garden
And then we joke about the sound of our harmonies
And talk about television love
And the stories that we tell ourselves to make it through it all
“Learning Patience”, om akkurat det – å være tålmodig for å nå sine mål og oppnå det man ønsker. Det man egentlig ønsker. Den herlige fela, og den vindskeive dobroen (antar jeg?) setter stemningen og fungerer på mange måter som en illustrasjon på det underliggende kaoset inne i hodet mens man prøver å finne ut hva man skal bli når man blir stor. Jeg elsker billedbruken i “Upward Dog”, en låt om at alt var bedre før. Men mye mer enn det.
Jeg elsker all-out-rockeren “Peeking Over The Top”, som er så fengende at det er på grensen til ulovlig. Stemmen til Ida Knoph-Solhom er jo en fryd i seg selv, og på denne platen får den virkelig fly. Men her viser hun virkelig spekteret i stemmen sin. Komplett med det sinnsjukt tøffe munnspillet er denne en av årets aller beste låter.
You tell me things will get better
I’m afraid they will stay the same
I′m gonna pull it together
But for now it’s a waiting game
“Cake in the Break Room” må også få en kommentar, et skråblikk til alle oss som er stuck i hamsterhjulet. Trøsten er at det er kake på pauserommet. Her hos oss var det dobbelpakke med After Eight på pauserommet. Jeg spiste sikkert en tredjedel av det. Sånn går dagene. Det er kake på pauserommet.
No, we′re not selling what they’re buying
It′s not cute when you are crying
It’s not a big deal to stay in the wheel
When numbers are up, you know how to feel
There’s cake in the break room
It′s all over soon
Nevnes må også “The Records”, som beskriver et brudd gjennom platene som nå må fordeles. Hos enhver seriøs platesamler finnes det orden og system. I platene, vel og merke. Sjelden ellers. Men i platesamlingen er det orden. Skulle man da pådra seg en bedre halvdel, som også har plater – så vil temaet før eller siden komme opp. “Kan platene mine stå sammen med dine”. Og i noen tilfeller så er svaret ja. Men hva skjer ved et brudd? Det forteller de litt om i “The Records”. Aldeles nydelig!
Bruk høsten din på Core Values. Platen er full av bitte små detaljer og elementer i lydbildet som du oppdager etterhvert og underveis. Hver ny gjennomlytting byr på noe du ikke oppfattet forrige runde, og det musikalske er så skyhøyt at det er en fryd. Nydelig produsert, vidunderlig fremført og noe av det tøffeste jeg har hørt i hele år.