Radiofantomenes konsert, 30 års jubileumsfeiring og reutgivelse av fullengderen Blod, svette, sæd & asfalt på LP traff bergenspublikumet som en velment knyttneve forrige fredag. Lørdagskonserten var allerede utsolgt så undertegnede og en samling musikkentusiaster i “Nashvillegjengen” satte stødig kurs mot Bryggens ytterkant og kveldens konsertsted Statsraaden Bar på en høstlig fredagskveld.
At også denne konserten nærmest var utsolgt sier mye den legendestatusen Radiofantomene har i denne byen, selv om de strengt tatt er et Åsaneband per definisjon, noe de selv også annonserer ettertrykkelig fra scenen i løpet av kvelden. For vi snakker allerede nå om hjemmeseier og ikke minst opprykk i divisjon. Det som utspiller seg er ikke en nostalgitripp men en totalopplevelse som mange mange flere publikumere burde fått med seg.
Jeg har sett bandet tidligere i særdeles lystige lag på 90-tallet. Det var etter det jeg kan huske like mye fest på scenen som i salen. Jeg har klare formeninger om hvordan bandet faktisk låt på denne tiden. Det låt tøft men det var mer tøys, tull og rølp. Hulen og Garage på 90-tallet var i tillegg røyklagt, fuktig og stappa av skrålende studenter. Det kunne være vanskelig å skille band fra publikum.
Etter som jeg trengte bekreftelse på at konserten på Statsraaden Bar ikke kan sammenlignes med det jeg så på 90-tallet hadde jeg en kort passiar med Engelen, som gliste bredt etter konserten. “De har jo blitt et skikkelig rockeband jo” kom det kontant fra den gamle nestoren. Kunne ikke vært mer enig. Dette er et band som har øvd effektivt og gjort hjemmeleksene sine til punkt og prikke. De låter bedre enn noen gang.
Forventningene stiger raskt i lokalet ved avspilling av “De nære ting” og “Jeg vil ha en blå ballong” over PA-anlegget som en hyllest til de opprinnelige Radiofantomene Kurt Foss og Reidar Bøe og ikke minst et nikk til en av byens store helter Arne Bendiksen. Når kveldens absolutte midtpunkt, vokalist og bassist Roar “Roaren” Ruus Finsås har fått messet av seg svovelpredikantoppstarten Kaanan før førstelåta Spandabel bryter lydmuren er det hele i gang.
Det er som å få 90-tallet i trynet. Men dette er ingen utdatert pastisj. Det låter tett, samspilt, drivende og fett fra første bassriff. Bassingen, wha-wha-gitaren og orgelbruset er sammen med tøffe og energiske trommebeat bandets signatursound. Når man i tillegg krydrer det hele med en ultrafet saksofon trer Radiofantomene fram som en rytmisk og tonal smeltedigel. Du får ikke fetere Bergenslyd enn dette.
Tekstlig og musikalsk er Spandabel en veldig god introduksjon til Radiofantomenes katalog. Her er tøffe verselinjer, lett provoserende meninger, tøys og lek med figurer som Fantomet og Jesus og ikke minst dette erkebergenske og lett punkete gi-faen-i-hva-som-er-korrekt-og-eg-synger-som-eg-vil som fremdeles holder mål. I tillegg inviteres vi som lyttere inn i tekstene.
Radiofantomene karikerer gjerne ting på en tegneserieaktig måte og bruker mye humor, men er like stilsikre og alvorlig påståelige i sitt utrykk som tegneseriebandet Gorillaz. At det rimes tungt på bergensk er noe av det tøffeste og nydeligste som finnes i hele verden. Ikke rart Lars Vaular samarbeidet med Radiofantomene og lånte deler av Søster sol til hiten Solbriller på. Under er åpningslåta forsøkt gjengitt på originalspråket:
Du trængar ikkje tiggæ
Du trængar ikkje liggæ
Å be på dine kneeer for å få litt meeeer …Du trængar ikkje pængar
Du trængar ikkje længar
Du kjænnar det godt at du ikkje har råååd … ååååhhh …Til å kjøpe deg ting
Det betyr ingenting
Du skal få det du vil ha
Du skal slippe å måtte ta …Eg skal rane en bank
Eg skal rane et tog
Eg skal ta fra de rikæ og spandere på deeeeeg …Eg skal gi deg det du trængar
Både kjærlighet og hat
Eg skal gi deg små presangar servert på et fa-aat …Eg e en ræddænde ængæl
Som e kommet for å frææælse
Eg e snill mot de snillæ
Hard mot de hardæææ ahhhæææ!Eg e bror til Robin Hood
Eg e sønn av Mor Teresa
Jesus e min onkæl
Og Fantomet e min farEg skal rane en bank
Eg skal rane et tog
Eg skal ta fra de rikæ og spandere på deeeeeg ….
Roaren står bredbeint på scenen som ved inngangen til Fantomets hule med den svært stilsikre og stødige gitaristen Tore Martinsen på sin venstre side og den meget dyktige og høyreiste Christian Sunde på saksofon på sin høyre flanke. Bak figurerer energiske Inge Svege på orgel, tangenter og munnspill og med grunnfjellet Rune Kogstad på trommer er det ikke mulig å holde gliset tilbake.
Statsraaden forvandles fra bar til asfaltjungel på noen få minutter og publikum rives med. “Vi drikker ikke lenger” ropes det fra scenen! Publikum roper ølskrålende tilbake! Når Roaren i tillegg klarer å identifisere en av damene på første rad som en han var forelska i da han gikk i fjerdeklasse og at hun var nydelig i en gul og brun gymdrakt vinner han over resten av oss publikumere uten røtter i Bergen by. Herfra og inn er det hjemmeseier for Åsane på Bergens fineste bar.
Et par hjertesukk til slutt. Kan vi få se dette igjen? Kan vi få høre hele bandet på en litt større PA? Kan noen slepe inn alle de nye banda i Bergen eller Norge forøvrig slik at de kan se hvor skapet skal stå? Kan noen fortelle Radiofantomene at de godt kan lage en ny skive? Kan de i tillegg utgi skiva “Har du noe ull” på nytt? Kan bandet i tillegg til kule T-skjorter også selge gule og brune gymdrakter slik at vi kan få tøyd ut litt mer til musikken? Jeg bare spør …
Vi fikk servert følgende låter:
Intro: De nære ting | Jeg vil ha en blå ballong
1. Kanaan – Spandabel
2. Hei Hei
3. Har du noe ull?
4. Ånden som går
5. Himmel eller helvete
6. Tenk så leit
7. Sus & Dus
8. Smil
9. Forbrukerrapporten
10. Blod, svette, sæd & asfalt
11. Det ikkje så lett
12. Drepende tanker
13. Funk meg opp
14. Fylliken m/ Viggo
15. Na, na, na, na m/ Viggo
16. Kvinne
17. Søster Sol
—————————————-
Xtra: Super Baby
Outro: Er du ensom i kveld–Arne Bendiksen
LPen “Blod, svette, sæd & asfalt” selges i et svært begrenset og eksklusivt opplag på Apollon i Bergen.
(Alle foto: Ørn Akselsen)