Justin Townes Earle gikk så altfor tidlig bort i fjor høst. Ingen fedre skulle være nødt til å følge sine barn til graven, men slikt skjer dessverre uansett hvor mye vi skulle ønske at det ikke gjorde.
Steve Earle var, som alle andre musikere, mer eller mindre isolert til sitt eget hjem i sommer da han startet en videoserie på YouTube kalt “Guitar Town with Steve Earle”. Der viste han fram klenodier fra sin store gitar- og mandolinsamling fra Gibson og andre produsenter. Han nerdet seg gjennom klassiske modeller og spilte en av sine egne låter mot slutten av videoen.
Da episode 11 dukket opp den 27.august visste vi alle om Justins bortgang fra mediene, men her kom far Steve med sin første kommentar en uke etter det fatale hadde skjedd. Det var en dypt beveget og en sliten Steve Earle som kom gjennom skjermen den dagen. Han sa ingenting om hva som hadde hendt, bare at “…we’ve had some bad stuff happening around here.” innledningsvis. Etter å ha spilt “Galway Girl” avslutter han videoen med å proklamere Justins bortgang på aller enkleste og mest brutale vis når han sukker tungt, ser ned og sier “Justin Townes Earle 1982 – 2020”.
Steve visste med en gang at han måtte ta tak i musikken til Justin og gjøre en tributeplate med Justins låter. På samme vis som han har gjort med sine mentorer, Townes van Zandt og Guy Clark. Steve ønsket å eie sorgprosessen og forvalte den musikalske arven i egen regi. Allerede i midten av oktober var bandet i studio for å gjøre innspillingene som nå er ute på J.T.
På det som skulle ha vært Justin Townes Earle sin 39-årsdag, 4.januar 2021, slapp New West Records albumet J.T. av Steve Earle & The Dukes. Et album det har tatt mindre enn fire måneder å ferdigstille, fra planlegging til digital utgivelse. Et album som aldri skulle eksistert. Et album som eksisterer fordi Justin var elsket og fordi han var en ekstremt begavet og talentfull artist.
Justin Townes Earle var spesiell. Han var kalt opp etter sin fars største helt og mentor, Townes van Zandt. Musikkhistorisk sett er det få som har hatt tilsvarende stor fallhøyde med hensyn til opphav og forventninger til navnet. Justin lot ikke dette bli en begrensning i sitt liv, han klarte å fokusere på sitt eget talent og falt aldri for fristelsen til å kopiere sine mentorer, med unntak av den mørke siden av livsførselen til sine forgjengere.
Som 28-åring tok han americanaverdenen med storm med sitt enestående album Harlem River Blues og videoen fra David Letterman Show av tittellåten er fortsatt noe av det aller beste som finnes på internettet. Justin var en ledestjerne for unge voksne, der han kledde seg i retroaktige klær fra den lokale Nashville designeren Billy Reid og uttalte seg friskt om sitt eget liv og hyllet den gamle æraen av soul, blues og countrymusikk.
Han skilte seg ut på så mange vis. Gitarteknikken hans var unik og lar seg vanskelig kopiere samme hvor mye man øver. Den var mer eller mindre medfødt. Steve har fortalt at da Justin startet å spille gitar, kom progresjonen så fort at selv ikke far klarte å henge med da Justin gikk løs på Mance Lipscomb samlingen for å lære seg nye låter.
I 2008 debuterte han som plateartist og gav ut EP’en Yuma og sitt første album The Good Life. Låtskrivertalentet var der helt fra starten, “Lone Pine Hill” fra The Good Life var en klassisk singersongwriter sak om en sørstatssoldats opplevelser og mareritt i den amerikanske borgerkrigen. Med låten “Turn Out My Lights” viste Justin at han kunne skrive låter om følelser og tanker. Noe vi skulle få mye av i det tiåret som skulle komme.
Steve har plukket låter fra Justin sin katalog som kanskje ikke er de mest spilte, i hvert fall ikke i de senere år, men som passer far sin stil som hånd i hanske. Det ligger mye følelser og prosessering av sorg og savn i dette prosjektet. Men det er også spilleglede her og en uutalt stolthet over sønnens låtmateriale. J.T. er blitt et langt sterkere album enn det man på forhånd kunne forvente. Det å fordype seg musikalsk i låtkatalogen til sin sønn, ser ut til å ha en svært positiv påvirkning på far selv.
Der Steve til tider var veldig bra på sitt eget album, Ghosts of West Virginia, i fjor, er han nå enda to knepp skarpere og begynner å ligne på den Steve Earle vi kjenner og liker aller best. The Dukes låter fortreffelig gjennom hele plata, arrangementene er omhyggelig tilpasset de enekelte låtene og tilfører en ny dimensjon til Justin sine låter.
Steve har fått både ros og ris for sine to andre tributeplater, men denne gangen klarer jeg ikke å finne et eneste punkt man kan ta han på. Hverken innlevelse, arrangementer eller vokal. Det eneste må i så fall være at han har ikke har turt å utfordre seg selv med det låtmaterialet som finnes på Single Mothers og Absent Fathers albumene og at han bevisst har valgt låter som passer den musikalske stilen hans aller best.
Når det er sagt, så er plata blitt en oppvisning i Justin i sin låtkatalog. Den beviser hvor bra mye av det materialet Justin har laget virkelig er. Fakta er at disse låtene gjør Steve til en bedre versjon av Steve. Hør på “Lone Pine Hill”, når låt Steve Earle bedre på en plateinnspilling? Eller hva med “Far Away In Another Town”, der far leverer en bedre versjon enn det Justin klarte selv. Til og med “The Saint of Lost Causes” fra det mørke sistealbumet ved samme navn, klarer Steve å bære over mållinjen. Dette er virkelig en hyllest av et album til låtskriveren Justin Townes Earle, samtidig er det en respektfull siste hilsen fra far til sønn.
Enda mer personlig blir det på avslutningssporet “Last Words”, albumets eneste Steve Earle låt. En låt som gir oss noen sterke linjer om kjærligheten mellom far og sønn.
Last thing I said was, “I love you”
And your last words to me were, “I love you too”
Du kan forhåndsbestille vinyl fra Bandcamp-siden til Steve Earle eller kjøpe plata digitalt der. Alt overskudd og royalties fra utgivelsen går til Justins datter, Etta St. James Earle.