I begynnelsen av et nytt år blir jeg ofte konfrontert med album som gikk meg hus forbi det foregående året. Jeg har helt klart en jobb å gjøre. For ikke å komme på etterskudd også i år, har jeg derfor satt av dobbel så mye tid til å høre gjennom aktuelle og altså ikke fullt så aktuelle skiver denne vinteren. Og i den anledning har jeg hørt på en plate som kom i begynnelsen av november i fjor (altså ikke helt utdatert), og denne skiva hadde nok gått høyt opp på årslista over fjorårets beste skiver, hadde jeg hørt den når den kom ut.
Her på DOD skriver vi stort sett (men bare stort sett) om musikk innenfor Country, Americana og Alt. Country. White Ash Falls fremstår på ingen måte som et Americana-influert band. Både navn og platecoveret indikerer at vi her har med et typisk indie-band å gjøre. Men det har sin forklaring. Og jeg må også rette opp flere ting. Vancouver-baserte White Ash Fall er ikke et band, men et pseudonym for Andy Bishop. Han var tidligere å finne i Indiepop-bandet Yukon Blonde, der han trakterte bass. I 2011 ga han seg, og startet altså sitt eget prosjekt. Han ville ta et steg nærmere countrymusikken, en stilart han følte seg mer hjemme i. Men Indie-feelingen har han beholdt, om mest i coverart og bandnavn.
Første skiva med White Ash Falls kom i 2012. «By The River Bend» var en slik plate som sakte snek seg inn i bevisstheten, og når jeg nå hørte igjennom den på nytt, ble jeg igjen litt overasket hvor godt jeg liker denne debuten. Det som nok manglet litt på første albumet var dog en helhet. Plata svinset og svanset litt vel mye i stil og tempo. Men det har Andy Bishop fått orden på med den nye utgivelsen. «Over The Night» smelter også sammen mange stilarter, men gjør det med modenhet og med en selvsikker mine. Dette er på alle måter en skive trygt plassert i Alt. Country-genren, men med vilje til å krydre arrangementer og melodilinjer med psykedelia, vestkystrock, folk og pop. Det er en skive som har fått orden på det lille som manglet på debuten.
«Want it Bad» heter åpningssporet, og gjennomsyres av et skranglete orgel og slidegitarer. Det er noe tidløs over dette, og det er nok også intensjonene. En avslutning med litt tempoforandringer, viser at White Ash Fall er villig til å utfordre lytteren. En tvers gjennom godkjent åpning, dette.
Allerede på neste spor kommer det som fort kan bli radiohit’en fra albumet. Hadde jeg bestemt sånt, hadde jeg nok gått for denne. «Running Scared» (kun navnbror til Orbisons evergreen) er honning og myrra. Nydelige hooks og en melodi som sitter ved første gjennomhøring. Bishop har en distinktiv stemme, ganske lys, og det brukes mye ekko og doble og triple vokaler, og således skapes det et stort lydbilde, uten at det blir genererende grandiost.
På «That List Is Too Long» flørtes det vellykket med soul, og på «Lock The Door» hører jeg tydelig at landsmennene Blue Rodeo har hatt en viktig påvirkning på Bishop. Låta er om mulig mer Blue Rodeo enn bandet selv, uten at det blir bare en pinlig kopi. Jeg hører den mer som en hyllest. Og låta er så forbasket fengende at den burde bli en stor slager. Albumets mest umiddelbare. At Bishop kan synge levnes det ingen tvil om i «I Have Been Received». Gospelcountry slik tittelen indikerer. Her minner han meg ganske mye om Israel Nash Gripka. Sjelfullt og vakkert.
«When She Rides» tar meg tilbake til 70-tallet, til Poco, Eagles, til California, Ventura Highway og vestkystrock. At White Ash Falls klarer å holde på sitt eget særpreg midt i alle referansene, er som nevnt det som gjør denne plata et par hakk bedre enn debuten. Der jeg til slutt ble litt sliten og lett forvirret av 2012-utgivelsen, er jeg her helt med, og føler at Bishop klarer å styre dette på elegant vis.
Det roes ned på «Tonight I’ll Be Here with You». En slik låt som begynner med kun gitar og vokal og som sakte strekker seg ut og viser hele sin ynde i refrenget. Albumets vakreste. I «Big Country» er White Ash Falls så country man kan bli. Her får jeg klare assosiasjoner til Gram Parsons, men også Beat Farmers og Rank & File. Så er vi plutselig i Alabama med «Ain’t It Gone My Home». Og igjen viser Bishop hvilken tusenkunstner han er. Han høres ut som om han har levd i sumpene hele sitt liv. En knalltøff låt.
Siste spor er også det lengste. «Linger On» klokkes inn på over syv minutter, og er en verdig avslutning på en svært kompetent plate. Bishop synger på sitt såreste, låta går fra å være innstendig til å bli nesten mektig, men bikker ikke over i det pompøse, heldigvis.
Andy Bishop AKA White Ash Falls har levert en plate jeg nok ikke er i stand til å gå lei av. Han behersker så mange stilarter, og gjør det kunststykke å samle alt under begrepet Alt. Country eller kanskje Americana er mer dekkende. Han har hørt sin Neil Young og sin Gram Parsons, og med sin bakgrunn i punk og etter hvert Indiepop, klarer han å legge til spennende elementer som gir «Over The Night» en dimensjon mange innenfor denne sjangeren mangler. Dette er en plate mange vil like, garantert!
Vinyl, CD & Nedlastning på MP3 av “Over The Night” kan du kjøpe her
[soundcloud url=”https://api.soundcloud.com/tracks/111147524″ params=”color=ff5500&auto_play=false&hide_related=false&show_artwork=true” width=”100%” height=”166″ iframe=”true” /]
[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=5y68-5AhZF4[/youtube]
[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=v9xFbnhw0VY[/youtube]