“Der står det jammen en gitarforsterker… og jeg har jo en elektrisk gitar her…” var vel omtrent det Otis tenkte da idéen til Hoosier National tok form. Jeg har vært heldig nok til å få være blant de som tidlig fikk lytte til det ferdige resultatet og husker at jeg ble slått i bakken tidlig i vår da Hoosier første gang traff meg som et godstog helt uten nåde.
Otis har jo dokumentert prosessen ganske omfattende i forbindelse med kickstarteren før hans aller første vinyl-utgivelse ble en realitet nå i høst. Vintage utstyr fant plass i studio, sammen med Thomm Jutz som spilte gitar og produserte platen sammen med Otis. Mark Fain tok seg av bassen, selveste Jen Gunderman spiller orgel og piano og Lynn Williams trommer.
Det ante meg at dette ville skje, for i fjor høst snek Otis seg rundt i Nashville og øvde elektrisk med et band i forkant av en festival han var invitert til å spille. Og den logiske forlengelsen av gleden han fortalte om ved å spille i en bandkonstellasjon er naturligvis en plate i samme retning.
Og så laget Otis Gibbs sin mest vitale og spennende plate på mange år. Tekstene er som alltid så dønn solide at det er meg en gåte at ikke denne mannen får mer oppmerksomhet, og musikalsk så låter det altså så tøft at det er en fryd. Alt av cover-art er malt av Otis selv, slik det var på forrige plate. Og til hans overraskelse solgte han en hel stabel med malerier i forbindelse med kickstarteren. (Told you so!)
Hoosier National er full av gode låter og tekster. Små, brilliante one-linere, gode setninger og tekster som på typisk Otis-vis slettes ikke rimer eller burde klare å henge på en melodi, men som på magisk vis gjør det.
Et av høydepunktene er “Pandhead”, som er den fantastiske historien om motorsykkelen hans far bygget av deler han fant hist og her. Som ble stjålet, og deretter skaffet tilbake på mystisk vis… linjer som :
I remember asking
“why is it leaking oil?”
He said, “Son, that’s how you know it’s a Harley
because it marks it’s territory”
Stup ned i resten av teksten, den er virkelig verdt å lytte til.
Et annet høydepunkt er den nesten uvirkelig fengende “Sons and Daughters”. Otis har laget en låt som ikke bare har innebygget øreklister, men den er til og med dansbar. Hvem skulle trodd det? Historiefortelleren Otis Gibbs boltrer seg virkelig på denne platen, og jeg håper alle følger YouTube-kontoen hans, der han jevnlig deler historier om det meste og de fleste, mye på samme måte han hele veien har gjort i podcasten “Thanks for giving a damn”.
Sjekk ut historien om “Lord Open Road”, for eksempel. Som en Springsteenlåt med Mark Knopfler på gitar, men med en Otis-tekst som virkelig viser hvordan en historieforteller skriver en låt.
Monumental produksjon, og monumental tekst. Noe av det beste Otis har skrevet og laget.
“Blood” er nok en låt som blir stående som et av årets høydepunkter for min del. En skikkelig, god gammeldags ROCKER der Otis virkelig trøkker til og tøffer seg alt han kan.
Jeg må også trekke frem den herlige “Ten Minutes”, som er Otis på det mest ærlig der han forteller om livet på veien. Det er spekket med humor, men det ligger alvor i dette på samme tid. Livet på veien ligger i ryggmargen på disse menneskene, men det er beinhardt arbeid for lite penger.
I was hanging with fans, and shaking hands
at the merch table after the show.
Tryin’ to raise enough cash to buy a tank of gas,
so I could make the gig in Buffalo
It’s hard to sell a cd, when they just stream it for free,
I might need a new line a work
Avslutteren “Faithful Friend” er en herlig rocker som utforsker vennskap mellom mennesker i en tid da verden endrer seg, og har noen av de beste linjene på hele platen. “It takes most of a lifetime to create anything worthwhile, but I’d rather be the soil than the plow.”
Gitar-riffet er helt nydelig, og orgelet til Jen Gunderman er overjordisk perfekt.
When the voice of rage
became my favourite friend
I would avoid me tonight
Platen kjøper du hos Otis Gibbs. Og FØLG ham på YouTube, der skinner han virkelig om dagen!
