For et par uker siden presenterte redaksjonen sin samlede oversikt over de beste norske albumene utgitt i 2018. Det var en strålende liste med mange flotte utgivelser og talentfulle artister. Men, de aller beste låtene og utgivelsene fra en norsk artist i 2018 var ikke med på listen. De har kun kommet i form av mini-EP’er med tre låter på hver, men hele syv ganger i år har de kommet. For meg er EP prosjektet til Hear Me Roar årets norske musikkutgivelse(r) uansett format. Med seg i studio har han en bunke ekstremt dyktige musikere i Torje Fanebust Ås, Jørgen Helliesen, Erlend Wold, Anita Bekkeheien og Erlend Egeberg Aasland, flere av de kjent fra Olav Larsen sitt Alabama Rodeo Stars. Det Roar Kopperstad og bandet har laget og gitt ut i år er rett og slett musikk til å trollbinde mennesker med. 

Det startet allerede 24. januar med Part One / Nine og åpningslåten «Alone». Man blir regelrett sittende å måpe og blir nokså tom for ord. Det er stort og svulstig med et Hammond orgel som dominerer deler av låten, det er så inderlig sjarmerende romantisk og så intenst til tider at gåsehuden kommer oftere enn det man strengt tatt har godt av. «Louder» og «All The Love» heter de to andre låtene og står ikke tilbake for åpningssporet, selv om de alle er av forskjellig karakter. Hvis man absolutt må sammenligne Hear Me Roar med annen musikk, så er stemmen til Roar og stemningen man finner i musikken, noe som ligner på en blanding i retning av Robert Ellis, Ryan Adams og Neil Young. Tekstene handler ofte om samliv og kjærlighet, vanskelige og lykkelige stunder, hverdagsliv og mennesker.

Part Two / Nine kom ut 14. mars og var like bra og stilmessig ganske lik den første, med låter som «Let It Go» og «Moments» som de to beste. Part Three / Nine kom ut den 29. april og er noe mer nedpå og ørlite mørkere i stemningen enn de to første. Låtene her treffer kanskje ikke like monumentalt som på de to første, men som vanlig er det slik at når man gir musikk litt tid, så dukker det opp kvaliteter som man ikke hørte første gangen.

På Part Four / Nine, som kom 4. juli, har Roar fått med seg flere folk i studio. Nå er det pedal steel ved Erlend Aasland og gjestevokal ved Dag Sindre Vagle med i miksen. Dette er blant Roar sine eldste låter som han har tatt fram til denne anledningen og det låter både kruttsterkt og rålekkert når både Roar og bandet, med gjester, lager en stemningsklassiker av de sjeldne med «Only The Good Things». På «Tonight Will Be Alright» er det mandolin og litt mer tempo, man må nesten kalle dette countryrock og det er til fingerspissene perfekt utført.

Part Five / Nine kommer ut den 17. september og bare fortsetter trenden fra de andre utgivelsene.  Åpningssporet «If The Love Is Gone» setter stemningen umiddelbart og det bare fortsetter i «Rivalry», begge låter som føles som hentet fra et univers der Ryan Adams er dirigenten. «Into The Wild» er stor og svulstig, nesten som en powerballade, men samtidig akkurat så tro mot det konseptet Roar har laget og det han selv tror på musikalsk. 

Part Six / Nine åpner med låten «To Those I’ve Left». Låttittelen er den samme som tittelen på en av hans tidligere EP’er, men som den gang ikke inneholdt en låt ved samme tittel. Part Six minner om Part Three på den måten at den er noe mer eksperimentell og drømmende enn de andre. 

For bare en liten uke siden kom Part Seven / Nine, bare tre uker etter at Part Six ble sluppet. JEg har ventet med å omtale Hear Me Roar i 2018 fordi prosjektet gikk ut på å gi ut ni EP’er i løpet av året, og jeg hadde lyst til å høre mer enn en i slengen. Nå ser ut til at det kanskje bare blir syv i inneværende år og det nærmer seg veldig jul, derfor var tiden inne nå. I tillegg er det fint å ha noe å glede seg til og kanskje skrive noe om i 2019 også. «Blue Sky», «The Storm Will Pass» og «We’ll Meet Again» fra Part Seven er alle tre låter i samme ypperlige kvalitet som resten av det Roar har gitt ut tidligere i år. Det er en imponerende produksjon han har fått til i løpet av 2018 og et prosjekt som jeg skulle ønske at alle fulgte med på. 

Kanskje skal disse EP’ene ses i sammenheng eller kanskje skal de stå alene som en påle hver for seg? Jeg har ikke funnet et godt svar på det foreløpig, men for min egen del var jeg til slutt nødt for å sette de sammen i en spilleliste i Spotify for lettere å kunne få hørt alt i sammen. For dette er nesten som Smash, det holder ikke bare med en.

Den 21. desember spiller Hear Me Roar på Cementen i Stavanger. Skal du glede deg selv med en kveld utenom det vanlige nå i førjulstiden, da er det bare å ta med seg noen du er glad i, få fatt i en billetter og suge til seg stemningen som Roar og sine venner skal bidra med denne kvelden og etter det, da kan du feire jul med musikalsk god samvittighet.

Helt til slutt, mens vi gleder oss til jul og med Roar sine utgivelser, tar vi med en låt som foreløpig ikke er utgitt. «I’m Alive» er spilt inn live i studio og kommer mest sannsynlig på en av de to siste EP’ene. Det er bare å glede seg.

Forrige artikkelPodcast: Julespesial 2017 #2
Neste artikkelVerdsmannen Thorbjørnsen – Elden Inni
Kontakt: jan@musikkbloggen.no Southern man. Født på samme dag som Hank Williams, dog ikke samme år. Har hørt på musikk daglig siden 1981. Jobbet på 90-tallet i Flekkefjords største platebutikk. Oppdaget alt.country og bandene Whiskeytown, Uncle Tupelo og Jayhawks på denne tiden. Skriver mest om nye utgivelser innen americanasjangeren. Hører mest på Drive-By Truckers, Son Volt, Steve Earle, Townes van Zandt, Jason Isbell, Neil Young, Guy Clark, John Prine, Warren Zevon og Jason Molina.

1 COMMENT

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here