Robyn Ludwicks This Tall To Ride har for meg fått status som et av årets aller beste og sterkeste album. Platen har blitt en fortelling fra samfunnets skyggeside som få låtskrivere, og aller minst kvinnelige låtskrivere, har klart å formidle på noe i nærheten av lignende vis.
Vi møter bedrag, hjertesorg, narkotika, sex for penger, alkohol og tilsynelatende fortapte mennesker i skitne motellrom i et samfunn som virker å være i fritt fall, både sosialt og moralsk.
This Tall To Ride har blitt en stilstudie i låtskriving, og sjelden har vel mine egne påstander stått seg bedre enn de jeg skrev om Ludwicks Out Of These Blues helt tilbake i 2011 – en plate som var veldig inspirert av Lucinda Williams.
“Låtene er sterke nok til at hun tildels står på egne bein, og med litt mer erfaring og kjøtt på beinet så vil Robyn Ludwick utvikle en helt egen stil som gjør at sammenligningene med Lucinda vil stilne fullstendig.” skrev jeg den gangen.
Og med This Tall To Ride har Ludwick virkelig truffet planken, og gir oss en plate som vil bite seg fast i nakkeskinnet på alle som lar den slippe inn i livet sitt.
La det være sagt med én gang – dette er ikke en trist, introvert deppeplate for slike særinger som meg – dette er en all-out rocker som trøkker til og måker deg i bakken med fete melodier, saftige gitarer, deilig pedal steel og utrolige tekster.
Jeg ramlet tilfeldig over Ludwicks Out Of These Blues i 2011, og den imponerte meg nok til å bli omtalt – men ikke nok til å få sin egen artikkel. Likevel var det noe ved stemmen og låtene som festet seg. Ved en tilfeldighet dumpet jeg innom den gamle artikkelen i vår, og tenkte at jeg måtte sjekke ut om det var noe nytt på gang der. Jeg fant platen Little Rain som hun ga ut i 2014, og som er riktig så ok. Men det var også info om at ny plate var på gang, og en epost seinere så lå den i Dropboxen min.
Siden april har denne platen fulgt meg. Jeg går stadig tilbake for å høre på den, men omtalen har sittet langt inne av en eller annen grunn. Men nå må dette ut til folket, for denne blir stadig bedre for hver gjennomlytting.
Ludwick er søster av Texas-musikerne Charlie og Bruce Robison, så det er ikke fritt for at musikalitet ligger i familien. Svigerinnen heter Kelly Willis, og eks-svigerinnen Emily Strayer er en Dixie Chick. Bare for å sette ting litt i perspektiv.
Tittelen er en ren advarsel om at det som kommer ikke er for de med puristiske preferanser. This Tall To Ride er en velkjent setninger på berg-og-dalbaner over hele USA, og det er virkelig det denne platen er. En berg og dalbane av følelser, historier og menneskeskjebner. Og spesielt i et skinnhellig USA er det på sin plass å advare sarte sjeler.
Ikke at vi lar oss sjokkere av hverken innhold eller språk, men av og til føles det som om vi her i kalde nord bor i en helt annen tidsalder enn det tidligere forjettede land der borte.
Ludwick er en historieforteller av rang, og hun vever fortellinger om mennesker og deres skjebner, samtidig som hun synger dem som om de skulle handlet om henne selv. Følelsene er genuine, historiene er forferdelige om enn oppdiktede – men det er fortalt så dønn ekte og lyder så ærlig at de like gjerne kunne handlet om henne selv.
Og her ligger da styrken for en forteller og forfatter. Når man TROR på det de forteller, selv om de har hentet det fra inne i hodet sitt istedenfor sitt eget liv. Samtidig så er jo dette historier vi hver dag hører om, leser om, ser på tv, i filmer og serier. Det er historier fra skyggesiden, fra de skitneste sidene av et USA der enhver må passe på seg selv.
Robyn eier disse historiene, og stemmen hennes gir det hele en unik genuinitet som det er så alt for få av i musikken idag. For å prøve å sette dette litt i et musikalsk perspektiv, så har hun intensiteten til Lucinda Williams, sårbarheten og styrken til Mary Gauthier og lekenheten til KD Lang samlet i én, utrolig kraftfull stemme.
This Tall To Ride er produsert av ektemann John Ludwick, og han har lokket frem en ærlighet og en intensitet i disse låtene som virkelig løfter dem opp forbi alt hun har laget tidligere. Selv den Gulf Morlix-produserte Out Of These Blues manglet dette “noe” som de har klart å fange denne gangen. Men den herlige vokalen til tross, det er som låtskriver og melodisnekker Ludwick virkelig skinner, og det er der hun etablerer seg på høyden med de aller aller beste i bransjen.
Bare hør på åpningssporene “Love You For It” og “Rock’n’roll Shoes”. KD Lang kanaliseres i den spretne og utrolig deilige “Lie To Me”, som for meg har blitt en av årets favorittlåter. Temaet er direkte, dønn ærlig og temmelig jævlig. Men hun synger om det på en måte som likevel lar solen titte frem bak skyene.
“Bars Ain’t Closing” er en hjerteskjærende kjærlighetssang, og noe av det fineste som er skrevet og utgitt på plate. En gnistrende duett med Kevin McKinney, og en av hjørnesteinene på platen.
En av de beste setningene på platen finner du på “Insider”, der hun synger “I’m just a dime-store mystery, fify pages in” – for å beskrive hvordan låtens hovedperson ser på seg selv. Og følelsen av å ikke helt høre til, ikke klare å komme seg unna et skadelig forhold og finne et nytt liv er bare så alt for aktuelt i dag, med fokuset på skitne mannfolks utnyttelse av kvinner. Misforstå ikke, kvinnene i Ludwicks fortellinger er ikke nødvendigvis svake, utnyttede og kuet. De har en enorm indre styrke og respekt, men de gjør hva de gjør for å komme gjennom hverdagen. Det er ikke nødvendigvis stemmen til et offer, men noe mye mer komplisert og omfattende som angår hele samfunnet som tillater at enkeltskjebner faller utenfor. Som en amerikansk anmelder sa det, dette er mennesker som drukner sorgene ved å utforske alle tilgjengelige synder…
I’m not a beauty queen, no I have never been.
I’m just a dime-store mystery, fifty pages in.
And there’s a love like mine, in every little town.
Eksemplene på hvorfor jeg elsker denne platen er nesten like mange som det finnes låter på This Tall To Ride. Her finnes et par filler-låter som fint kunne vært utelatt eller erstattet, men tekstmessig fyller de likevel ut – selv om de ikke er helt på nivå med de som virkelig skinner. Og for meg, den som virkelig skinner sterkest er sistelåta “Texas Jesus”.
Åpningen legger ingenting i mellom, og er brutal i all sin ærlighet. Råttenskap finnes det nok av der ute, og skulle jeg sammenlignet dette med noe så ville jeg trekke frem bøkene til Frank Bill og Larry Brown – med en dæsj av True Detective #1.
She says “Baby, I don’t jerk just anyone,
but this one’s under the table, it’s gonna be loads of fun.”
But he don’t care, she’s like Mexican heroin,
and it’s blockin’ his hurt for awhile.
Platen får du kjøpt på vinyl og cd hos Robyn Ludwick. Ta deg tiden til å lytte på dette, du kommer ikke til å angre et sekund! Heng med Robyn på Facebook.