Noen plater har det lille ekstra som gjør at du umiddelbart legger merke til de. I starten av 2017 skrev jeg en omtale av det selvtitulerte debutalbumet til Dori Freeman, et album som var produsert av Teddy Thompson og som høstet gode kritikker og omtale i og på noen av de aller største avisene og nettstedene i verden. Det albumet kom opprinnelig ut i USA i 2016, men dukket først opp på strømmetjenester her i Norge i begynnelsen av dette året.

Så spoler vi fort fram til nåtid igjen og der dukker sannelig det «vanskelige» andrealbumet til Dori Freeman opp. Letters Never Read er også produsert av Teddy Thompson, som for øvrig er sønn av Richard og Linda om noen skulle være i tvil om det.

I omtalen av debutalbumet drar jeg ved et par anledninger paralleller til Tift Merritt og hennes låtkatalog og stemme. Den sammenligningen holder fortsatt mål på Letters Never Read, her er det mye som minner om vår alles kjære bloggfavoritt Merritt. Nå skal det sies at Merritt, med sine mange år og utgivelser på nakken, nok foreløpig har hakket mer finesse og eleganse i sine låter, men at unge Freeman virkelig har begynt å puste sine forbilder faretruende nærme nakkene deres nå.

Freeman forsøker virkelig å gjøre noe med det på Letters Never Read. Hun har fått inn vokalhjelp av venninnen Aofie O’Donovan. Verdens beste Neal Casal gjester også albumet og deler av sin utømmelige kilde av musikalsk kunnskap. Og så har produsent Teddy fått sin legendariske far til å stille opp med litt gitarlyder. 

Umiddelbart hører man at Freeman har laget en bunnsolid andreplate med et nydelig knippe selvskrevne låter. Det merkes at hun liker å skrive melankolske og følelsesladede låter. For det handler selvsagt om kjærlighet når Dori går på scenen og står bak mikrofonen. De aller beste eksemplene på det finner du i «That’s All Right», «Just Say It Now» og i åpningssporet «If I Could Make You My Own». Tre virkelige perler av noen kjærlighetslåter.

I would give you the blood from my veins,
If I could make you my own

I tillegg overrasker hun med et par coverlåter. Freeman takker for den generøse gesten fra Richard Thompson med å levere fra seg en aldeles nydelig versjon av «I Want To See The Bright Lights Tonight». Selv om hennes bestefars egen låt, instrumentalen «Ern & Zorry’s Sneakin’ Bitin’ Dog», kanskje ikke er platas beste, så gjør den absolutt nytten som en åpen scene for vokalen til Freeman. For den vokalen fungerer så det holder i bøttevis. Langt bedre enn de aller fleste andres. Avslutningslåten, en coverversjon av Jim Reeves’ «Yonder Comes A Sucker» er også en litt spesiell seanse med kun Dori på vokal og ektemannen på trommer. 

Letters Never Read er et album som viser en Freeman som forsøker å finne sin egen retning og en produsent som preger albumet på sin egen måte. Dette er nødvendigvis ikke to motsetninger, men jeg har en følelse av at Freeman er en artist som vil ha stort utbytte av å enten, styre hele prosessen selv, eller å hente litt nye impulser til neste gang. 

Jeg gleder meg over at Freeman ser ut til å være noe mer enn en ett-albums artist, det er dessverre mange som ikke klarer å skape en karriere ut av musikken de lager. Jeg tror Dori Freeman har potensiale til å lykkes, hun skriver til tider knallgode låter og det skal bli veldig spennende å følge med på henne i årene fremover.

Kjøp Letters Never Read digitalt på Bandcamp 

Forrige artikkelFredagsvideo: Drew Kennedy – Open Roads
Neste artikkelRobyn Ludwick – This Tall To Ride
Kontakt: jan@musikkbloggen.no Southern man. Født på samme dag som Hank Williams, dog ikke samme år. Har hørt på musikk daglig siden 1981. Jobbet på 90-tallet i Flekkefjords største platebutikk. Oppdaget alt.country og bandene Whiskeytown, Uncle Tupelo og Jayhawks på denne tiden. Skriver mest om nye utgivelser innen americanasjangeren. Hører mest på Drive-By Truckers, Son Volt, Steve Earle, Townes van Zandt, Jason Isbell, Neil Young, Guy Clark, John Prine, Warren Zevon og Jason Molina.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here