Adios blir beskrevet som et album om døden. Det kan høres mørkt og dystert ut, men det er så langt fra sannheten som vi kan komme.
Adios er en spenstig og livsbejaende hyllest til det som har vært, et nikk til døden som den uungåelige slutt, og en reise gjennom livets opp og nedturer gjennom utsøkte tekster og tøff-i-trynet låter fra en leken og inspirert Branan.
Robbie Crowell spiller trommer, perkusjon, tangenter OG blåsere. James Haggery spiller bass – og gjesteartistene Amanda Shires Isbell, Laura Jane Grace og Dave Hause bidrar med fele og vokal.
Branans forrige plate No-Hit Wonder var på mange måter en veldig “streit” plate, og var temmelig grunnleggende Americana, og det virker som om han kanskje syntes det ble litt kjedelig å holde seg til ett musikalsk uttrykk – for på Adios har han tillatt seg å eksperimentere fritt, uten at det blir springende og usammenhengende. Vi møter country, pop, punk, heartland-rock og vise/folk-pop i gjennom 14 meget godt sammensatte og utvalgte låter.
Branan og bandet kanaliserer Springsteen og E-Street band på perlen “Blacksburg”, en låt som ikke hadde skilt seg ut på Nebraska eller The River. Når sant skal sies så er den vel også bedre enn minst 30% av The River, men det er en annen diskusjon.
Historien om den kvinnelige servitøren på skyggesiden av samfunnet, der hun gjennomgår sin daglige, personlige endeløse rutine i Blacksburg, er like tøff som den er velskreven. Hva er det å se frem til, når det ikke lengre er noen fremtid i sikte?
En helt deilig psykotisk synthesizer er det bærende element på pop-punkeren “Yeah, So What?”, som vi tidligere kjenner fra Branan/Snodgrass EPen “Wolf & Cobra” fra 2012.
Den har fått et litt annet utrykk på Adios, men punkelementene er definitivt tilstede, og teksten er jo bare herlig – der protagonisten egentlig er for tøff til å bli forelsket, men så…
Yeah, so what if I was lookin’ at you?
What’s a poor boy with exquisite taste to do?
En annen låt og tekst som må nevnes er “The Wow”, som i all enkelhet er en glitrende countryballade han skrev om sin far da han døde for noen år siden. Teksten er kruttsterk, og den enkle instrumenteringen gir ordene all den plass de trenger for å klistre seg fast i hjernebarken. Branan har uttalt at “The Wow” er den eneste låten som handler om ham selv, resten av låtene har ham ofte med i en birolle, men denne er Cory, faren og det som var – og hva det førte med seg av lærdom. Platens ubestridte høydepunkt, og en av årets aller sterkeste låter.
Den tøffeste låta heter “Another Nightmare In America”, der punkhelt Dave Hause gjester på vokal – og de lager en låt som er like deler vintage Petty og like deler punk, sammen lager de en slik låt som man bare får lyst til å hoppe opp og ned og skrike til stemmebåndene ryker i fillebiter. Deilig er bare fornavnet!
Adios er en gullgruve å utforske. Finner du ingenting du liker her, så må jeg dessverre be deg om å bestille deg et sett nye ører. Her er nemlig noe for enhver smak, alt er solid fundamentert i Branans tekster, han viser hvilken styrke han innehar som låtskriver – og det kommer ekstra godt frem med et så varierende uttrykk som låtene på Adios har fått.
Kjøpes hos Bloodshot. Følg Cory Branan på Facebook.
