Solørs tøffeste gutter rir igjen – 25 år etter

The Contenders på Buckleys – onsdag 8 mars.

På veien inn til Oslo i går kveld sklei jeg gjennom snøvær og slaps med bilen full av musikken til Rockpile og Tom Petty. Da jeg kjørte den samme veien for 25 år siden hørte jeg ofte på The Contenders og The Traveling Wilburys på kassett i bilen. I går var jeg på vei for å høre og få et gjensyn med The Contenders i levende live på Buckleys. Dette bandet hørte og så jeg et utall ganger på slutten av åttitallet og begynnelsen av nittitallet. Jeg må innrømme at jeg var en smule spent på hvordan de skulle låte nå, om lag 25 år etter jeg sist hørte dem live.

Det som møtte meg på Buckleys var særs spilleglade menn, som attpåtil var forsterket med et par blåsere. The Contenders strålte foran et fullsatt lokale og låt som jeg hadde håpet, tett og tøft som den gang da. På en måte kan man kanskje si at de fortsatte der de slapp – på norsk! Hele gårsdagens sett gikk unna på morsmålet, med unntak av noen strofer på engelsk her og der. Brødrene Bjørn og Stein Kulseth i front, var i storform og struttet av spilleglede. Bjørn på gitar og vokal, og Stein på tangenter og vokal, Arnfinn Tørrisen gitar, Odd Eirik Fleischer bass, Per Ivar Stræte trommer, var kveldens besetning. De to blåserne fikk jeg dessverre ikke med meg hva het.

The Contenders var for meg et av de store bandene når jeg var i tjueåra, jeg husker fortsatt konsertene på Skarnes og Kongsvinger, men også konserter på ærverdige Cruise Café. Og nå også på Buckleys. Denne typen musikk vil aldri slutte å funke for meg. Gitarbasert boogierock/pubrock gjør meg sabla glad. Og The Contenders får det til å funke, også med norske tekster. I tillegg til sine egne låter, gjorde de også mange store låter av andre på norsk – som når Chuck Berrys «Promised Land», var blitt til «Hvor Sola Aldri Går Ned» fremført på god gammal Dave Edmunds vis. Vi fikk høre låter som «Indianere» og «Blå Duett». Låter fra skiva Radioland hadde fått norske tekster, låter som «I Ain’t Never» («Jeg har aldri») og hiten «Radioland». De bød også på en knalltøff versjon av den eldgamle låta «Deep in the heart of Texas» som nå heter «Midt neri svære Texas».

Jeg beit meg spesielt merke i at de også stilte med noen helt nye låter. En egen låt som het «Feber» og en som het «Trua på kjærligheten» som er en ny oversettelse av Nick Lowe sin «Peace Love & Understanding». Jeg tenkte i mitt stille sinn, at om de fortsatt skriver nye låter, så finnes det kanskje et lite håp om at The Contenders vil dukke opp igjen flere ganger i fremtiden.

Etter konserten fikk jeg et par ord med Bjørn Kulseth, som kunne fortelle at det var veldig moro å stå på scenen med denne gjengen igjen, og han ville ikke utelukke at det ville komme noen flere spillejobber i fremtiden, altså utover de som allerede er planlagt. Neste mulighet til å høre The Contenders er nemlig allerede neste uke. Da spiller de på hjemmebane på Flisa i Solør.

Så da gjenstår det bare å rope det ut: Vi vil ha mer, vi l ha mer, VI VIL HA MER!