Ana Egge fortsetter å eksperimentere. Forrige plate, Bright Shadows ble innspilt sammen med bluegrass-folk-trioen Stray Birds. Denne gangen har hun tatt turen til Danmark, hvor hun har fått med seg sine gamle venner; folk-rockerne The Sentimentals.
Og resultatet er som vi etterhvert har begynt å forvente fra Ana Egge; aldeles utsøkt.
Her fusjoneres hennes unike og uttrykksfulle stemme med et sound som henter inspirasjon fra genuin vintage country, folk-rock og psykedeliske toner fra en bakgate i San Fransisco i 1969. Egge vokste opp i Nord Dakota, og hennes danske mor har nok gjort sitt til at vennskapet med The Sentimentals har blomstret gjennom årene.
Omsider fant de ut at en plate var veien å gå, og sammen har de skrevet låtene som har blitt Say That Now. Det er naturlig nok Ana Egge som gnistrer på denne platen. Stemmen hennes minner ofte om Gillian Welch, men med mye mer styrke og med en Emmylou og en Lucinda på hver flanke.
Say That Now er spennende, det er et bredt spekter av låter her – som favner flere sjangere. Og selv om jeg nok personlig foretrekker låtene der hun tar det litt ned og lar sårheten i stemmen få fritt spillerom, så er det steintøft med låter som “Take Off My Dress” og “Spider”, som eksperimenterer med uttrykket og gir en annen dybde og innsikt i Egges musikalske univers.
Den eneste svakheten jeg finner her er koringen til The Sentimentals på livelåten “He’s a Killer Now”. Der er de ikke spesielt heldige. Vi legger skylden på monitorene.
Favorittlåter er “The Girl From The Banks Of The Ohio”, som kunne sklidd rett inn på en hvilken som helst Gillian Welch-plate, “Still Water Run Deep”, der MC Hansen tar seg av vokalen, og den nydelige “Falling, falling, falling”. Den er bare så deilig at den kan spises med sukker og fløte på.
“Away We Go” og sistelåten “Cheaters and Deceivers” er to andre snopeposer som anbefales på det sterkeste. Sistnevnte har et deilig 50-talls sound, og er en seig, deilig godsak som bare smyger seg avgårde.
Skal jeg velge ut EN låt som kommer til å følge meg i lange tider, så er det likevel “Promises to Break”. Her kanaliserer de George Jones, og The Sentimentals er rett og slett helt perfekte i rollen. Teksten er gnistrende, og denne havner på sommerens bilspilleliste. Større ære kan ikke tilfalle noen låt.
I’ve got promises, I’m trying to break
Cut myself off from where I came
Made it hard to return,
and burned a few bridges on the way.
I’ve got promises to break.
