Hagekonsert Skarnes – The night we rode the bullet with lady luck.

Her hvor ingenting skjer kan alt skje. Det var det som skjedde en junikveld i vår hage – Alt. Fire artister og verdens beste publikum skulle møtes på den aller første Dust Of Daylight-konserten på Skarnes.

Vi befinner oss langt inne i småbrukerland langs en liten grusvei. Midt i mellom ingensteds og Gud veit hvor. Selv Google og moderne navigasjonssystemer sliter med å finne veien hit. På folkemunne kalles grenda Korea. For noen tiår tilbake var dette et sted hvor flaskekorkene satt løst og kulene fløy lavt. I dag fremstår stedet som en stille liten avkrok, hvor ingenting skjer. Så hvorfor ikke arrangere en liten intim hagekonsert nettopp her – i Korea, 6 kilometer utenfor Skarnes? Galskap, mener sikkert mange, en drøm, tenker jeg – tenker vi. Jeg er så heldig å ha en samboer å dele slike drømmer med. En samboer å dele musikkinteressen min med.

Hannah Aldridge Skarnes 001

Drømmen er for så vidt ganske gammel, men galskapen med å blåse liv i den kom raskt på banen etter at jeg i fjor startet opp som skribent for musikkbloggen Dust of Daylight. I vinter ble jeg satt i kontakt med managementet Rootsy Live Oslo, som ville ha i gang et samarbeid med meg og Dust of Daylight her på Skarnes. Litt nølende lovet jeg å tenke litt på saken. Noen uker senere møtte jeg Vibeke fra Rootsy igjen. Hun ga meg egentlig aldri noe valg.

Hannah Aldridge fra Muscle Shoals Alabama kommer til Norge i juni, og jeg tenker at hun kan spille hos dere på Skarnes. Når sant skal sies, så trodde jeg ikke jeg hørte riktig. Hun kunne umulig vite at jeg hadde hørt på plata til Aldridge jevnt og trutt i to år. Hun kunne da vel for pokker ikke ha noen anelse om at på Skarnes var musikk fra de amerikanske sørstatene en naturlig del av kostholdet på den tida da jeg befant meg et sted mellom ungdom og voksen – at et band som Lynyrd Skynyrd var like dagligdags som kneippbrød og melk.

Dæven! Ja jøss! Klart det! Juni, sommer, hagekonsert, venner – jeg så hele dette bildet klart for meg med en gang. Yr av glede fortalte jeg min samboer, Gunn Åse, om forslaget, og blikket jeg fikk som svar ropte ut: YES!

Noen måneder senere er hele familien ferdig med alle forberedelser, og undertegnede med frue har besøkt yr.no så mange ganger at vi forventer julekort fra de i år. Når kalenderen endelig viser fredag 24. juni, begynner værgudene for alvor å rasle med sablene over Europa. Tidlig morgen kommer beskjeden om at kveldens stjerne, Hannah Aldridge, sitter værfast i Skottland – flyene er innstilt. Med hjertet i halsen starter en lang dag. Billettene er solgt ut, hodene koker både på Skarnes og i Oslo. I løpet av kort tid har Vibeke hos Rootsy hostet opp en av artistene de har i sin stall. Plateaktuelle Paul Henriksen stiller sporty opp og sier ja til å bli med til Skarnes. Roger Græsberg og Unnveig Aas gjør seg klare til å utvide sine setlister. I Skottland jobbes det på spreng, og løsningen blir at Hannah finner nytt avreisested og vil komme til Gardermoen litt utpå kvelden.

Hannah Aldridge Skarnes 007Med kvelden kommer publikum i bil etter bil innover grenda, og takket være gode naboer har vi parkeringsplasser nok til alle sammen. Kort tid etter er det samlet rundt 60 spente publikummere i hagen. Mens kveldens hovedartist befinner seg et sted i luftrommet mellom Storbritannia og Skarnes, entrer Paul Henriksen scenen med et knippe sterke låter fra sitt rykende ferske debutalbum, Time To Grow Wings. Paul er en reflektert og stillfaren mann, noe som musikken og låtene hans bærer med seg. Paul var helt klart rett mann til å åpne denne kvelden, en kveld i de gode låtskrivernes navn. Han la lista høyt, satte tonen og fikk publikum til å lene seg tilbake og nyte.

Så er tida inne for å la Roger Græsberg og Unnveig Aas slippe til på vår lille scene med sin store kunst. For det er det det er snakk om når Unnveig Aas finner sin plass bak mikrofonen – kunst. Hun har en stor, sår stemme som evner å trollbinde enhver som hører den, og når Roger Græsberg så maler et fantastisk lydbilde rundt denne stemmen med gitaren sin, oppstår det man kaller magi. Roger og Unnveig deler settet sitt i to. Den ene halvdelen med Unnveig sin fantastiske folkpop, og den andre med Rogers brilliante demonstrasjon av hvordan man lager og fremfører gode countrylåter på norsk. Her er han i særklasse etter mitt syn.

Hannah Aldridge Skarnes 006Jeg er helt sikker på at alle der ute i hagen får kjenne på hvordan musikk kan gi deg gåsehud. Roger og Unnveig byr på nye låter fra kommende plater, og ingen av de som er tilstede kan være i tvil om at dette blir to fantastiske plater. Rogers album kommer senere i år, og Unnveig leverer neste år. Det er nok bare et spørsmål om tid før hun blir invitert ut til hele Europa.

Etter en kort strekk på beina og minglepause, ser jeg bilen til Vibeke endelig svinge inn på tunet. Hannah Aldridge er fremme. Hun har lagt bak seg en helvetes dag. 12 timers reise, mange timer forsinket, toppes med at flyselskapet roter bort gitaren hennes på Gardermoen. Jeg får allikevel et smil og en klem. Jeg får beskjed om at alt hun trenger er tre minutter bak bilen til å fikse seg litt.

Få minutter etter går hun på scenen, henger på seg Græsbergs gitar og er klar. The show must go on. De mørke skyene på kveldshimmelen trekker seg sakte tilbake, de forstår at de har tapt, på scenen står nemlig Hannah Aldridge fra Muscle Shoals, Alabama og publikum skal få mer enn hva de våget å håpe på.

Hannah beviser en gang for alle hvilken artist og låtskriver hun er. De kaller musikken hennes for Dark Americana, jeg kaller den rock stappfull av sørstatssjel. Den er kick-ass og bittersøt, den er full av humor, alvor og trøkk. I to år har jeg håpet å høre Aldridge live. Nå står hun her, i vår hage, og hun leverer til et publikum som tar imot henne.

Hannah Aldridge Skarnes 004

De kommer på løpende bånd – låtene – nye og gamle om hverandre, de løftes frem av historier som har båret frukter og blitt til låter. Jeg klarer ikke gjøre rede for hvor lenge hun spilte eller hvilke låter hun spilte. Jeg sleit til tider med å holde beina på bakken, for å si det sånn. Men hun sang om snapshots fra sitt liv, hun sang om å savne kjærligheten som å savne morfin i årene. Hun sang med så mye sjel i stemmen at jeg fikk en følelse av at Tennessee River sakte fløt forbi gjennom hagen vår. Vel bor hun i Nashville i dag, men det er helt klart at Muscle Shoals fortsatt bor i henne. Når Hannah omsider takker for seg og juninatta er over oss, strømmer folk mot scenen for å få sine bilder, kjøpe sine plater og t-skjorter. Jeg og Gunn Åse ser oss rundt og vi ser på hverandre, to lykkelig stolte blikk og smil møtes. For oss har denne kvelden vært ufattelig stor. Vi har svevd i vår egen drøm. Vi fikk til noe som ble større enn drømmen, takket være et fantastisk publikum, store artister, supert samarbeid med barna, Rootsy og Dust of Daylight. Konserten skulle i utgangspunktet vare i ca. 2 timer, vi kom i mål etter omtrent seks fantastiske timer.

Hannah Aldridge Skarnes 003

Forrige artikkelAna Egge & The Sentimentals – Say That Now
Neste artikkelFredagsvideo: Lydia Loveless – Longer
Rune Torsteinsen, odøling -67 modell. Har en bakgrunn som dj fra åra rundt 1990 på ei lokal bule hvor blues, sørstatsrock og pubrock sto høyt i kurs. Men selv om bula gikk dukken, så beholdt jeg interessen for musikk. I dag spiller jeg fortsatt gammel Lynyrd Skynyrd og Little Feat. Lone Justice og Maria McKee vil jeg alltid ha med meg. Det samme gjelder for Son Volt og Jason Isbell. Min største hobby og tidstyv er nok jakten på nye og ukjente artister. PS. Jeg liker både country & western.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here