Endelig er plata her! Marlon Williams av selveste Marlon Williams fra New Zealand. Debutalbumet til 24 år gamle Williams kom ut på hjemlige trakter i april i fjor og har selvsagt vært mulig å få tak i tidligere for de som har villet det. Ryktet om denne unge artisten startet imidlertid å spre seg som den berømte ilden i det enda mer berømte gresset lenge før den tid, mest på grunn av hans samarbeid med Delaney Davidson over et par album, men også som følge av en meget vellykket storby miniturnè i Europa i mai. Da det plutselig dukket opp et par singler fra labelen Dead Oceans her i høst, startet snøballen å rulle for fullt.
Williams er vokst opp på New Zealand og gjorde i ung alder stor suksess i et lokalt katedralkor i Christchurch før faren hans, en gammel maoripunker, bevisst brukte Gram Parsons og The Band plater for å omvende sin sønn til countrymusikkens grep en gang i tenårene. I løpet av de siste sju årene har Williams gått fra å starte et lokalt countryorientert gutteband via turne sammen med Justin Townes Earle via et to album stort samarbeid med Delaney Davidson, fram til terskelen av et internasjonalt sologjennombrudd, der han er nå. Lyden av Williams er et slags bilde av hva som har preget han og vært hans inspirasjonskilder i løpet av hans unge liv.
Plata fyrer på alle sylindrer umiddelbart, åpningslåten “Hello Miss Lonesome” er en kruttpakke av en cowboylåt, ihvertfall musikalsk. Fortsettelsen er om mulig enda heftigere, men på “After All” er cowboypreget som blåst bort og inn har lyden av 60-tallet ankommet, både britisk pop fra det nevnte tiåret og amerikanske band som The Byrds og Beach Boys høres til tider ut som de har gjenoppstått. Litt Byrds i starten, litt Rubber Soul i midten og noen sugende Beach Boys fraseringer og harmonier på slutten av låten. Ubeskrivelig deilig og avhengighetsdannende musikk.
Og så er det denne stemmen til Williams da. Mørk og seig, akkurat som den melassen vi husker Knoll og Tott helte over Kaptein Vom. Vi hører det spesielt godt på de neste låtene “Dark Child” og “I’m Lost Without You”. Sistnevnte forøvrig en coverlåt av en popballade fra 60-tallet og med et stort lag av intense strykere og en dramaturgi som man svært sjelden hører i en moderne poplåt. Vi befinner oss da også i en annen tidsepoke, dette er ikke musikk laget av en urban ungdom for andre urbane ungdommer i 2016. Dette er ryggmargsmusikk gjort av en som tør å bruke sin egen kreativitet og energi for å videreutvikle velpløyd mark. Sjelden lykkes noen til de grader som Williams gjør.
Hva angår historien i tekstene så har jeg latt meg overvelde av det visuelle språket som finnes i alle de offisielle videoene til Williams. “Hello Miss Lonesome” viser en stakkars sjel som blir dratt mellom kjærlighet og vold til han ikke holder ut lengre. I “Dark Child” handler det om å være foreldre og miste et barn, videoen viser det nærmest som en forbannelse som skjer, om igjen og om igjen. “Strange Things” forteller om ensomhet og drømmer om svunnen kjærlighet på et merkelig vis. Det kreative visuelle språket er så sterkt et uttrykk at jeg anbefaler å se igjennom videoene, det er mange år siden jeg har sett så sterkt koreograferte musikkvideoer.
Jesus is a cannibal for every soul he saves
I “Lonely Side Of Her” kommer den gutteaktige siden av stemmen til Williams fram, og vi får høre at han er veldig sårbar i uttrykket når det bare er han og gitaren som er tilstede i lydbilde. I videoen i bunnen av omtalen finner du låten fra en session i fjor sommer og Williams viser seg fram som den reneste unge Elvis der han sitter og synger til verden.
Bob Carpenter coveren, “Silent Passage”, er noe mer akkompagnert enn forrige låt, her er det både pedal steel og trommer, noe som løfter stemningen voldsomt og Williams har virkelig funnet en coverlåt som passer til han. Men, bare for å spørre, hvilke låter er det som ikke passer for denne karen? Stemmen til Williams har et særpreg og en gnist som vil kunne mestre alt som han blir utfordret på.
Det fortsetter med “When I Was a Young Girl”, og her går unge Marlon helt i Jeff Buckley modus på den gamle klassikeren. Vi hører stemmen hans jakte den eventyrlige klangen som Buckley alltid hadde i stemmen sin.
“Everybody’s Got Something To Say” avslutter et album som mest sannsynlig vil bli stående som årets debutalbum når status skal gjøres opp en gang mot slutten av året. Et ærlig og kreativt uttrykk og språk, fra en del av verden vi ikke kjenner så innmari godt musikalsk, som befinner seg i en liga det er få forunt å være i og som kommer til å gjøre stor suksess på scener både i Nord-Amerika og Europa denne senvinteren. Først får hele musikkverden sett han på SXSW nå i mars. I april er han i Europa og i mai/juni er han tilbake på veien i USA og Canada. I Norge hører vi han først og fremst på plate, og ja, den finnes selvsagt på vinyl.
Marlon Williams – Spotify – Vinyl