Radio Birdman – John Dee, 25.juni 2015

Det er ikke så altfor ofte det blir en anledning til å se gamle helter fra 70-tallet, og om anledningen byr seg så har som regel heltene mistet mye av det som gjorde dem helt spesielle. The Rolling Stones er et helt kurant eksempel på akkurat det jeg mener; de er morsomme å se i 2015, det er imponerende at de klarer å holde på med det kjøret de gjør, men alle vet at det de gjorde på slutten av 60-/begynnelsen av 70-tallet var noe helt annet enn de stadionturnèene de kjører på med now-a-days.

Radio Birdman ga ut to usaklig solide album i 1977 og 1981, begge innspilt i ’76-’77, og forsvant så i mange år. De har riktignok spilt sammen ved passende anledninger på 90- og 00-tallet, men bandet hadde sin storhetsperiode fra 1974 til 1978, og burde dermed være ferdige med heltestatusen. Ihvertfall når det kommer til hva de presterer på en scene. Men, det er de definitivt ikke. På langt nær, og beviset fikk rundt 150 lykkelige sjeler trykt inn i skaller og baller sist torsdag på John Dee.

Jeg er brennsikker på at hovedårsaken til at disse kvasi-gamlingene (de oppfører seg som 20-åringer på scena, har null gikttendenser i bevegelsesmønster, og rocker som fy) holder seg så energiske og stilfulle er at de alle har drevet med musikk siden de dro hver til sitt på slutten av 70-tallet. Rob Younger, Deniz Tek og Warwick Gilbert fra Radio Birdman slo seg i lag med Ron Asheton fra The Stooges og Dennis Thompson fra MC5 og startet supergruppa New Race. Younger gikk så videre og startet New Christs, et band som er like tøft som originalen, og har dessuten produsert en hel bråte med tøffe band (Died Pretty, Hard-Ons, Celibate Rifles), noe som har holdt ham ung i sjela. Tek har på sin side kjørt på med en rekke prosjekter (The Visitors, The Hitmen m.fl.), samt vært involvert i saker med band som New Bomb Turks, Mono Men og The Hives. Da sovner man liksom ikke inn, og det er nok hovedårsaken til at det svingte så innihelvete i hovedstaden sist torsdag.

Kl.0400 startet den lange marsjen denne gangen. Fruen i huset skulle kjøre gubben og eldstesønnen til Bardufoss for avreise til hovedstaden. Det er faenmeg tidlig, spesielt når planen er å kose seg i forkant av konsert, samt holde det gående utover natta. Vi ble plukket opp av rockereiseentrepreneur Jørgen, som hadde fikset oss overnatting på en brakkerigg (!) tre solide steinkast unna Tjyvholmen, og vi dro rett og slett umiddelbart til Brugata for en burger og en øl. Bra start, trodde vi, men jeg endte opp med å bli såpass trøtt på det ene øyet at det ble et par fine timer i senga til en anleggsarbeider (som heldigvis var 500 km unna). Dermed var scena satt for et møte på Fiasco med et par rock’n’roll-elskere, musikknerder og fine folk. Det ble dessuten servert noen runder med Fernet, og ølet var ikke Ringnes, så motivasjonen og stemninga for det som skulle skje på John Dee kunne ikke vært mer toppa.

Egon Holstad skulle ha snurret plater på Kjøkkenet, men dette utgikk, så vi gikk rett på med Radio Birdman uten noe tull, etter den obligatoriske runden med skåling og hilsing på gamle og nye kjentfolk. Etterhvert kjenner man jo mange av de faste konsertgjengerne i Oslo, og det var godt å få konstatert at mange var på plass. Og så, dæven døtte, dro gjengen i gang med «Smith and Wesson Blues», opprinnelig fra EP’en «Burn My Eye» fra 1976. Full fres fra første sekund, og selv om Younger slet med vokalen fra monitoren, så var dette noe vi ga totalt faen i. Perfekt lyd! Perfekt låt! Og perfekt band på scena!

DSC_0762

Radio Birdman har ikke svake låter i repertoaret sitt, så naturligvis fulgte de opp med den ene perlen etter den andre. «Do the Pop» og «Non-Stop Girls» var energiske og heftige, funket utmerket til å varme oss opp, og sørget for bevegelse i stemmebåndene. Men, så, fjerde låt ut, var vi i rock’n’roll-himmelen. «Descent Into Maelstroem» åpnet med de sedvanlige trommevirvlene, bass, to gitarer og et keyboard klasker til i samme tusendels sekunder etter Younger’s «two-three-four», og en av bandets signaturlåter er i gang. Deniz Tek og Dave Kettley kranglet på deilig vis om å kjøre på med de heftige melodilinjene og solopartiene, bassist Jim Dickson og trommis Nik Rieth jobbet så psykt bra sammen at det halve hadde vært mer enn godt nok, og bestefar Pip Hoyle herjet som en tenåring bak tangentene. At en gubbe med stivpresset blåskjorte, rødt tøyslips og «stutt» pannelugg kan servere så heftige greier er bare komisk. Så komisk at Kettley mer enn en gang dro på smilebåndet av sin bandkollega.

Etter dette så ikke bandet seg tilbake. «I-94» fra debut-ep’en, «Alone in the Endzone» fra Living Eyes, en stilig og passe overraskende cover av The Beatles sin alltid forfriskende «Glass Onion» (her var publikum strak mer livlige), funky og deilige «Crying Sun» fra Living Eyes, og så tittelsporet fra 2006-skiva, «Zeno Beach». Ti låter inn i konserten, og jeg kjenner lykketendensene som kommer snikende hver gang jeg vet at jeg er vitne til noe legendarisk bra. Og jeg vet at jeg har det beste i vente. Jeg bare vet det, fordi mange av mine absolutte favorittlåter er spart. Det er som om bandet har satt opp dagens setlist med tanke på at jeg er i lokalet. Det er kult å sparke i gang med svinaktig sterke låter, men samtidig spare det beste til slutt.

Den absurd taktsterke Dickson starter så med en basslinje som sitter svidd fast inne i min hjerne, Deniz Tek sørger for noen behagelige surfrock-aktige riff, trommis Rieth toucher forsiktig borti symbalene sine, og «Man With the Golden Helmet» er i gang. Jeg har lest et sted at denne låten var med på lasset da Tek kom susende fra Ann Arbour tidlig på 70-tallet, og at låten er inspirert av et Rembrandt-maleri med samme tittel som hengte på en av veggene på mannens high school. Om det stemmer aner jeg ikke, men kult er det, og heftig er det at aldrende menn klarer å gjøre en såpass «ungdommelig» låt med den pondusen som de gjør. Her får dessuten Pip herje som han vil, og beviser så til de grader at gamle onkler kan rocke tøflene av de fleste, og Deniz Tek viser forsamlingen at han kan mer enn akuttmedisin og fly jagere. Faen, innerst i helvete, for en topp mann!

DSC_0758

Det er alltid vanskelig å følge opp en låt som tar så djevelsk av som det «Man With the Golden Helmet» gjorde, men de forsøkte med åpningssporet fra Zeno Beach, «We’ve Come So Far (To Be Here Today)», noe som funket, ironisk nok. Så, nok et heftig høydepunkt, med låten som nok må sies å være min favoritt med bandet; «Burn My Eye». Jeg var litt spent på hvilken versjon vi ville få, fordi jeg personlig foretrekker versjonen fra ’76-EP’en (og debutskiva Radios Appear) foran Living Eyes-versjonen som ble sluppet i 1981. Begge versjonene er selvsagt barnslig tøffe, men den første versjonen er hakket kvassere. Interessant nok var det håpløst å si hvilken versjon vi fikk, fordi de spilte så vanvittig kjapt og stilig at jeg nærmest stod der i koma. Låten gikk unna på minuttet, og det var faensteike nok. For et energisjokk!

«Anglo Girl Desire» fra debuten satt som et skudd, og «Aloha Steve & Danno» sparket fra så det holdt. Jeg kjenner på stemmebåndene at de har fått juling, etter å ha deltatt i hyllesten av Hawaii Five-O.

Steve, I wanna say thank you
For all you’ve done for me
The Nights are dark and lonely
When you’re not on TV

Jeg tar meg i å tenke at dette ikke kan toppes, men der tar jeg skammelig feil. Rob Younger serverer et mer enn kjent primalhyl, et hyl som gjorde at jeg ble hekta på bandet en gang for lenge siden, og verdens mest strøkne coverlåt er i full gang. Her står jeg faenmeg 78 centimeter unna Rob når han vræler ut «T.V. Eye», Stooges-låten som er tøffere enn det meste, og bandet høres mer energisk og tight ut enn noensinne. Er det mulig? Ja, dessverre, må jeg si, og tenker da på den halve millionen Oslo-borgere som ikke hadde fått med seg at Radio Birdman var i byen. Stemmebåndene fikk naturlig nok kjørt seg enda mer, og når jeg så trodde at låten var ferdig, applaus var servert, hyl og brøl fra publikum hadde truffet Tek & co, ja, da fant Tek ut at det passet med en ny runde med låten. Fy faen! Det var en dose rock’n’roll-historie som ble servert på John Dee 25.juni 2015, kl.22:15. De måtte bare spasere av scena da, alt annet hadde blitt feil.

Nå tenkte du kanskje at jeg var ferdig med euforiske beskrivelser av konserten? Hah, på langt nær. Ekstranumrene de hadde på lager tre minutter senere var om mulig konsertens høydepunkt for undertegnede. De eldre kom nærmest sprintende ut på scena igjen, uforskammelig lette til beins, tok tak i instrumentene sine, og blåste oss et par meter bakover med en sjukt heftig versjon av «What Gives?». Pønken er så langt ifra død, og kan umulig ha vært det. Det er Radio Birdman et levende bevis på. Så ble det «More Fun», Birdman goes surfrock, vi får brøle litt whooaa, who-hu og andre meningsfulle greier.

Jepp, nå var jeg mett og fornøyd. Innrykkene var såpass perfekte som jeg hadde håpet på, men så tar de pinadø hele konserten til hakket over perfekt. Ut av det blå kjører de i gang med Magazine-klassikeren «Shot By Both Sides». Ikke har jeg hørt at de noensinne har gjort denne perlen av en låt, og måten de gjør den på er bare så gjennomført pønka og stilig at den på mange måter ble kronen på verket denne kvelden. Jeg sang, alle naboene mine sang, og jeg så at Younger smilte innimellom vrælene sine. Han var fornøyd, vi var fornøyd. Det var kun en halv million osloborgere som ikke var fornøyde. Og de ante ingenting om det. Det hele ble rundet av med et fjerde ekstranummer, «New Race», en låt jeg elsker, en låt som dessuten ga navnet til det tidligere nevnte superbandet til Tek, Younger & co. Vi fikk brøle «Yeah hup – really gonna punch you out» femti ganger, bandet fikk tatt ut det siste, og jeg hadde dæven døtte sett Radio Birdman! Hah!

DSC_0757

Det ble ingen intervju med karene i bandet, men de gikk rundt i lokalet og gliste etter konserten, pratet med alle som ønsket det, og jeg trengte bare å spisse ører for å få med meg samtalene som gikk. Akkurat som det bør være, egentlig, for disse legendene vet alle som ønsker det absolutt alt om. At de ble igjen en times tid, pratet med folk som handlet merchendise, og generelt oppførte seg som de triveligste australere i verden sementerer bare inntrykket av at dette er bra folk.

Og så møtte jeg en hel haug av mennesker jeg kun har «pratet» med på debattforum, Facebook, gjennom Dust of Daylight, og pga generell musikkinteresse. At dette òg var bra folk kom ikke som en stor overraskelse. Vi har fine lesere.

Hvis jeg skal trekke fram noe som ikke kommer fra «utelukkende positivt»-kontoen, så må det være at publikum på John Dee var merkelig lite motivert for bevegelse. Ikke det at jeg savnet danseløver og utagerende tullinger, men at det i det hele tatt var mulig å stå så rolig som mange gjorde begriper jeg egentlig ikke. Jeg så The New Christs med Rob Younger i spissen på Blårock for noen år siden, og der holdt folket på å rive bygget og knuse etasjeskillet. Hver gang jeg så meg rundt var det rolig som i Sparebanken Nord-Norge, avdeling Gryllefjord.

(Alle foto: Johnny Wilhelmsen)

For deg som ikke var der. Kos deg med dette legendariske live-opptaket:

 

Forrige artikkelPå veien med The Rainmakers – 14. juni
Neste artikkelPå veien med The Rainmakers – 15. juni
44 år gammel tromsøværing, nå bosatt i Torsken på Senja. Utdannet lærer, men med lang fartstid (da snakker vi stort sett jobbing) innen rus og psykiatri. Er hakket over ihuga Liverpoolsupporter, har vært gift i femten år, og har tre barn. Favorittartister: Fryktelig mange, men skal jeg holde meg til den kjente og kjære Topp 5, så ville det i dag blitt noe sånn som: Tom Waits, The Replacements, Townes Van Zandt, Reigning Sound, The Kinks. Fem favorittskiver (blant sånn circa hundrevis): Tom Waits – Rain Dogs Gene Clark – No Other Townes Van Zandt – My Mother the Mountain The Stooges – Funhouse The Cynics – Rock ‘N Roll

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here