Her om dagen tikket det inn en melding i chatten på Facebook. Sjefsredaktør og diktator hos Dust of Daylight, Rune Letrud, sendte en link til hjemmesiden til et band som kaller seg Razorbats, med ei klar melding om at «dette er såpass tøft at vi må skrive noen ord om EP’en, og du har jo et greit referansefelt til sånn her musikk». Klar tale, og egentlig var det ikke annet å gjøre enn å sette seg ned og lytte til de fire sporene de serverer.
Vi snakker altså om et Oslo-band her, fire karer med fortid i band som bl.a. Ronny Pøbel, The Crows, Surferosa, Gatecrashers og Abnormal. Jeg har ikke funnet allverdens informasjon om karene, men Facebooksiden deres forteller meg at Knut Wettre spiller trommer, Stig Sætevik er bassist, Kjetil Wevling trakterer gitarer og Even Berg synger. De legger ikke skjul på at de kan spare sin begeistring for emokids, hipsterpop og indierock, og at de elsker straight rock’n’roll, punkrock og heftige riff. Med andre ord et utgangspunkt som slettes ikke er dumt for undertegnede.
EP’en er gitt ut på den amerikanske labelen Self Destructo Records, en label som burde passe bandet som sjit i nysnø. Razorbats høres mer amerikanske enn norske ut, med klare referanser som 70s glamrock og punk, 80s hardcore, og partymusikk for de som liker festene sin høylytte. Samtidig er det ikke mulig å høre dette uten at hjernen i enkelte øyeblikk klikker inn i den gode, gamle Turboneger-fila, eller at høyrefoten begynner å trampe takta som om det er Backstreet Girls som står for underholdningen. «Bring It On» må bare bli en gjenganger på ymse fester rundt om i landet etterhvert som studenter innstalleres på sine hybler.
En rock’n’roll-låt skal gjøres unna på et par minutter, og fire minutter bør være maks. Ihvertfall er det en grei leveregel om du vil bli en gjenganger på mine spillelister. Razorbatz diskvalifiseres ikke i så måte, der de gjør unna moroa på cirka tre minutter på alle sporene. Åpningslåten «The Boys» er det første innslaget av Turboneger, og spesielt synes jeg dette er takter som kunne passet greit inn på «Apocalypse Dudes». Hadde «The Age Of Pamparius» blitt erstattet med denne rakkeren av en låt så hadde ikke Turbonegers fineste album blitt nevneverdig svekket. Et svinfett riff som Danko Jones nok nikker anerkjennende til åpner det hele, før et tungt komp fyller lydbildet perfekt. Vokalist Even er ikke veldig ulik Hank von Helvete i sitt utrykk. Vel og merke før Hank klikket, med påfølgende Jesus- og scientologbabbel. Trommeriene bærer preg av doble pedaler, styrke i slagene, og en hamrer med fart i kroppen. Nøyaktig slik de liker det «over there».
Så følger en låt som jeg vil tro ungdommen kan finne på å like. Etter noen runder med «Born In Blood» så slår det meg at låten er lett å plassere i den rimelig vage «collegerock-sekken», noe som i og for seg er greit nok. Men, det ville ikke være helt greit å slå seg til ro med det, for her er det klare spor av Ramones, med kjappe og enkle gitarriff, partykoring og en grei allsangfaktor. I tillegg digger jeg gitarspillet langt mer enn noe f.eks. Weezer har gjort. Jeg aner dessuten et aldri så lite slektskap til selveste The Replacements, og vil ikke bli det grann overrasket om en eller flere i bandet er fan av Paul Westerberg. Så det så.
«No Talk ’Til the Goose’s Stuffed» er en låttittel det lukter svidd av. Og sannelig lukter det ikke svidd av låten óg. Nevnte diktator mente dette kunne minne om Backstreet Girls, og her er beviset for det. Full fart, klar melding og no bullshit. Låten burde bli en favoritt på neste Guitar Hero-variant, for her går det unna i riffingen, og jeg sender en liten tanke i retning Hanoi Rocks og Cheap Trick. Dette er heavy boogie, utmerket låtskriverkunst, og utført på strøkent vis. Kompet er tightere enn tight, gitarspillet presist og akkurat så imponerende at det ikke bikker over i gitaronani. Dette er Lemmy goes punk, med en twist av boogierock.
Tittelsporet «Bring It On» avslutter denne kvartetten av rocka lykkepiller. Nok et stilfullt riff, nok et bevis på at dette er gutter som kan sitt fag, og nok en låt som jeg bare må høre igjen. Vokalist Even er en sann rockevokalist, og her spiller han ut registeret mer enn på de foregående låtene. Det er noe i den stemmen som gir meg Chris Bailey-vibber (The Saints), og det er aldri feil. Festen nærmer seg slutten, og jeg kjenner at vorspielet ble altfor kort. Razorbats bør ha en fullengder i ermet, og de bør ikke drøye for lenge før de slipper den. Nå har de bare terget apetitten. Heldigvis er det fredag, jeg har øl i kjøleskapet, og hylla full av vinyl. Tenker jeg følger opp med The Saints, The Replacements og Backstreet Girls. Bedre skussmål er det vanskelig å gi.
Nå gleder jeg meg til syvtommeren dukker opp i postkassen her ute på Senja, og enda mer til jeg kan kjøpe en LP med Razorbats på Backbeat i Tromsø. Gjerne akkompagnert med en intimkonsert. Rock on!
Høres og kjøpes på Bandcamp
[bandcamp track=388557362 bgcol=FFFFFF linkcol=4285BB size=venti]