En konstellasjon man kanskje ikke helt hadde sett komme. Den herlige folkpopstemmen Edie Brickell, for mange mest kjent som “kona til Paul Simon” og komiker Steve Martin – sammen på plate, og anmeldt på Dust of Daylight.
Men det har seg altså slik at Steve Martin er en mer enn habil banjospiller, og han har vel strengt tatt levért bedre på banjo enn på film de siste 20 årene. Sammen sine kumpaner, det utmerkede bluegrassbandet Steep Canyon Rangers, så har han gitt ut to strålende album. Så la ikke hans katastrofale innsats i de forskrekkelige nyinnspillingene av “The Pink Panther” jage deg vekk fra denne platen.
Steve Martins spillestil er rett og slett behagelig. Han vet akkurat hvordan bajoen skal behandles for at den skal bli krydder i lydbildet, og ikke overtar hele låten og bare øser på slik det skjer på så mange banjoplater.
Og stemmen til Edie Brickell kan ingen ta fra henne. De sier selv at de møttes på en fest for et par år siden, og Brickell foreslo at de skulle skrive en låt sammen. Så gjorde de det man aldri gjør i Hollywood, i følge Steve Martin; De fulgte opp innskytelsen og gjorde nettopp det de snakket om.
Steve Martin skrev melodiene, og sendte dem til Brickell. Hun lyttet og skrev, skrev og lyttet. Og resultatet er altså en liten perle av en bluegrassplate, der Brickells tekster er det som gjør at den virkelig hever seg over mengden. At jeg i alle år har vært særdeles svak for stemmen hennes er jo ingen ulempe når jeg lyttet meg gjennom denne platen første gang.
Det skader jo ikke at Steep Canyon Rangers er et fyrverkeri av et bluegrassband, men igjen – Steve Martins banjospill handler like mye om hva han IKKE spiller, som hva han spiller. Der utallige banjoplater bare øser på og ødelegger både for seg selv og andre ved å bare kjøre banjobanjobanjobanjobanjobanjo, så ligger Steve Martin der som krydder, mer enn pådriver. Så imponerer han heller i naturlige solopartier, og viser at han virkelig er en habil musiker. Og han fungerer til og med når han synger duett med Edie Brickell.
Tekstmessig så er det jo naturlig nok ingen dyptpløyende, personlige historier her – Edie Brickell har lagt seg mer opp til en tradisjonell Bluegrasstradisjon, og forteller hverdagshistorier om alt fra løshunder og solskinn til siamesiske katter og slåsskjemper. Det finnes dog ingen venstrehåndsarbeider her, Brickell levérer kvalitet i så vel vokal som tekst.
Skal du først kjøpe deg en bluegrassplate, så kan denne virkelig anbefales. Den er rett og slett FIN.
Og etter denne Lettermanopptreden så selger jo plata som hakka møkk, så det er bare å hive seg på først som sist!
[youtube_video]http://www.youtube.com/watch?v=xVFpn_MK0G8[/youtube_video]
Se også intervjuet med Martin/Brickell – der det er temmelig tydelig at Martin og Letterman har kjent hverandre LITT for lenge…
[youtube_video]http://www.youtube.com/watch?v=nrFA-yHfbHE[/youtube_video]